Prostitusjon: Kriminaliseringslinjen har feilet
Når nasjonale og internasjonale erfaringer gir et så entydig bilde av kriminaliseringslinjens negative konsekvenser, er det på tide at kriminaliseringstilhengerne revurderer om deres moralsk begrunnede forbud er verdt disse konsekvensene. Det er i grunn ganske selvmotsigende å bruke moral som hovedargument for å påføre mennesker unødig lidelse, skriver Kristian Tonning Riise hos Aftenposten.
Publisert: 12. mars 2014
Av Kristian Tonning Riise, prosjektmedarbeider i Civita.
Hvor mye lidelse er vi villig til å akseptere for å opprettholde et rent moralsk standpunkt?
Dette er spørsmålet norske politikere burde ta stilling til nå som norsk prostitusjonslovgivning på nytt er på dagsorden. Det gjelder ikke bare sexkjøpsloven, men hele den norske tilnærmingen til prostitusjon.
Både sexkjøpsloven, hallikparagrafen og menneskehandelsparagrafen, samt håndhevelsen av disse, er en del av et diskriminerende lovverk som gjør mer skade enn det gjør nytte.
I internasjonale miljøer har det lenge vært en voksende konsensus om at avkriminalisering og rettigheter for sexarbeidere, sammen med tilgang på sosiale tiltak og helsetjenester, er den riktige veien å gå.
En rekke FN-organisasjoner og store deler av det internasjonale helsemiljøet og menneskerettighetsmiljøet tar til orde for full legalisering av både kjøp og salg av sex og organisert prostitusjon, sammen med reguleringer som sikrer sexarbeideres helse og trygghet.
De konkluderer også ganske entydig med en fordømmelse av sammenblanding av frivillig sexarbeid og menneskehandel og understreker hvor ødeleggende det er både fra et helseaspekt og et menneskerettighetsaspekt.
Sex omhandler noen av de mest intime og følelsesladde aspektene ved det å være menneske. Det vil alltid finnes sterke meninger om hvorvidt sex skal være til salgs eller ikke, slik det er i nær sagt alle seksualspørsmål. Meningene avhenger selvsagt av den enkeltes syn på sex.
Hvis man, som meg, har en verdiliberal tilnærming til prostitusjon, er dette i utgangspunktet en handel mellom to selvstendige parter og ikke noe man bør rette en moralsk pekefinger mot.
Det gjør det selvsagt lettere å falle ned på en legaliseringslinje politisk. Mange, også på høyresiden, deler ikke dette synet på prostitusjon, moralsk sett, men faller likevel ned på den samme politiske linjen ut i fra et annet liberalt perspektiv, nemlig retten til å velge ulike moralske standarder for sitt eget liv.
De fleste kriminaliseringstilhengere vil nok mene at prostitusjon har sider ved seg som de har vanskelig for å akseptere moralsk. Samtidig er det en kjensgjerning at både radikalfeminister og kristenkonservative, i motsetning til liberale, har et noe videre syn på formynderstatens utstrekning, og ikke like enkelt lar seg overbevise av den liberale høyresidens autonomiargumenter.
Det overraskende er imidlertid at nevnte grupperinger ser ut til å være helt blinde også for konsekvensene av dagens politikk.
Det er nemlig ikke noe moralsk forsvar for kjøp og salg av sex som er årsaken til at FNs utviklingsprogram (UNDP), FNs befolkningsfond (UNFPA), FNs fellesorgan mot aids (UNAIDS), FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling (UN Women), Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), Human Rights Watch og Amnesty International – for å nevne noen – har inntatt svært tydelige standpunkter mot forbud.
Sistnevnte er riktignok inne i en intern policydebatt, men politisk rådgiver ved Amnesty Internationals hovedkvarter i London, Marianne Mollmann, har i forbindelse med en sak i Storbritannia gjort det klart at «selv om [Amnesty] ikke har noe detaljert standpunkt eller driver med kampanjearbeid i denne saken, så vil enhver offentlig posisjon, som et minimum, måtte være i tråd med internasjonale menneskerettighetsstandarder», og at det i denne saken betyr følgende:
- Ingen kriminalisering av sexarbeideren.
- Ingen kriminalisering av sex mellom samtykkende voksne.
- Ingen sammenblanding av trafficking og sexarbeid.
To omfattende rapporter fra FN i 2012, «Sex Work and the Law in Asia and the Pacific» fra UNDP og «Risks, Rights & Health» fra utvalget Global Commission on HIV and the Law, gir et entydig bilde av kriminaliseringslinjens ødeleggende konsekvenser for særlig tiltak mot HIV og seksuelt overførbare infeksjoner.
UNDP-rapporten konkluderer samtidig med at erfaringer fra New Zealand og New South Wales (Australia) indikerer at det å definere sexarbeid som legitimt arbeid styrker sexarbeidernes posisjon, øker deres tilgang til tjenester rettet mot HIV og seksuell helse og øker kondombruken. I rapporten fra Global Commission on HIV and the Law adresseres den svenske lovgivningen (tilsvarende den norske) direkte, og det slås fast at den svenske loven ikke har forbedret, men heller forverret, livene til sexarbeidere.
Den konkluderer blant annet med følgende uforbeholdne anbefaling til alle land:
«Avskaffe lover som kriminaliserer kjøp og salg av sex mellom voksne samtykkende mennesker, samt lover som forbyr kommersiell sex, som for eksempel lover mot «umoralsk» inntekt, «å leve av inntektene» til prostituerte og bordelldrift. Ta komplementære rettslige skritt som sikrer trygge arbeidsforhold for sexarbeidere.»
Det er derfor påfallende å se hvordan politikere i både Norge og EU er villige til nærmest fanatisk å forfølge sin moralske indignasjon mot prostitusjon i lovtekst, mot overveldende anbefalinger om det motsatte fra internasjonale fagmiljøer, hjelpetiltak og sexarbeidere.
Nylig vedtok Europaparlamentet en rapport fra EUs kvinnekomité som anbefaler sexkjøpsforbud for alle EU-land. Fra før av hadde imidlertid sosiolog og prostitusjonsforsker Daniela Danna, som koordinerte en rapport til EU-kommisjonen sammen med en rekke eksperter, trukket bidraget sitt.
Bidraget skulle nemlig leveres til nettopp EUs kvinnekomité. De nektet å akseptere en forskningsrapport som ikke tok utgangspunkt i at prostitusjon pr. definisjon alltid er vold mot kvinner. Danna beskriver kvinnekomiteens holdninger som «fanatisk» og «døv for all empirisk forskning».
I et intervju med Anders Solli Sal, publisert i Minerva, forklarer Danna at de var nødt til å trekke seg fra arbeidet fordi det brøt med helt grunnleggende vitenskapelig tenkning. Danna mener i likhet med tidligere nevnte organisasjoner at et forbud forverrer situasjonen for de prostituerte, men det fikk hun aldri lov til å anbefale for EU-parlamentet, ettersom konklusjonen var skrevet på forhånd. Hele 560 NGO’er, inklusiv et nettverk av 12 organisasjoner som jobber mot menneskehandel, samt 86 europeiske prostitusjonsforskere, har i den forbindelse skrevet under på et brev som argumenter mot kriminalisering.
Hvis vi skal trekke noe lærdom av debatten i EU, slik KrF har tatt til orde for, så er det altså at vi må sette kunnskap til side om vi skal komme frem til blant andre KrFs ønskede konklusjon.
Sexkjøpsloven har nå eksistert i litt over fem år. I tillegg medførte denne en intensivert håndheving av hallikparagrafen og menneskehandelsparagrafen.
Vi vet lite om resultatene av lovens uttalte mål, nemlig svekket rekruttering, holdningsendring hos menn som kjøper sex og mer effektive virkemidler mot menneskehandel.
Det vi derimot vet er at sexkjøpsloven har tvunget prostituerte til å jobbe under mer farlige omgivelser, at tilliten til politiet er kraftig svekket og at prostituerte av den grunn vegrer seg for å anmelde kriminelle forhold.
Samtidig medfører hallikparagrafen at prostituerte fratas grunnleggende rettigheter som personvern og rettsvern, de blir forfulgt og overvåket til tross for at de ikke gjør noe ulovlig og tvinges til å jobbe alene i utrygge omgivelser.
De siste årene har også Prostituertes interesseorganisasjon (PION) bemerket at prostituerte på massasjeklinikker vegrer seg for å ha kondomer tilgjengelig, da dette kan brukes som bevis under politiaksjoner. Det pressede markedet på gaten, etter sexkjøpsforbudet, gjør også at mange gateprostituerte som tidligere stilte ultimatum om kondombruk har begynt å forhandle om det.
Når vi vet hvilke negative konsekvenser dette kan ha for arbeidet mot HIV og seksuelt overførbare infeksjoner er dette svært bekymringsverdige utviklingstrekk.
Når nasjonale og internasjonale erfaringer gir et så entydig bilde av kriminaliseringslinjens negative konsekvenser, både på det menneskelige og helsemessige plan, er det på tide at kriminaliseringstilhengerne revurderer om deres moralsk begrunnede forbud er verdt disse konsekvensene.
Det er i grunn ganske selvmotsigende å bruke moral som hovedargument for å påføre mennesker unødig lidelse.
Innlegget er publisert hos Aftenposten 12.3.14. Civita arrangerer frokostmøte om temaet 18.3. Påmelding her.
Relatert
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Et politi som bærer våpen, gir trygghet
Hva kan markedet fortelle oss om kriminalitetsutviklingen i Oslo?
Om EU-domstolens rolle
EU-domstolen er av og til kritisert for å være ‘aktivistisk’. Dette kan bygge på en for snever oppfatning av EU-domstolens rolle, men kan også skyldes uenighet om enkelte av dens avgjørelser.