Iran: Den reddes ei som henges skal
Regjeringen bør i større grad vektlegge de klassiske sivile og politiske rettighetene, og føre en tydeligere menneskerettighetspolitikk. Å trekke støtten til iransk narkotikabekjempelse er en god begynnelse, skriver Bård Larsen i VG: Norge bidrar økonomisk til et program som ikke kan garantere for at dødsstraff ikke subsidieres.
Publisert: 11. mars 2014
Av Bård Larsen, prosjektleder i Civita.
Regjeringen bør i større grad vektlegge de klassiske sivile og politiske rettighetene, og føre en tydeligere menneskerettighetspolitikk. Å trekke støtten til iransk narkotikabekjempelse er en god begynnelse.
Ifølge Iran Human Rights ble minst 580 mennesker henrettet i Iran i 2012. 76 prosent ble dømt for narkotikaforbrytelser. Og antallet er økende. Dommene blir eksekvert gjennom langsom hengning – altså ikke med fallem – gjerne fra heisekraner og i full offentlighet. De arme synderne, som kveles til døde, er ofte småkriminelle. Gitt det vi vet om iransk strafferett og bruken av dødsstraff som offentlig maktskue, er heller ikke skyldspørsmålet alltid troverdig avgjort.
Norge bidrar med seks millioner kroner årlig til UNODCs (FNs kontor for narkotika og kriminalitet) landprogram mot narkotika og kriminalitet i Iran. Programmet består av tre deler: Ulovlig smugling, reduksjon av narkotikaetterspørsel samt kriminalitet, strafferett og korrupsjon. Norge har reservert seg mot delprogram én, altså det som har med smugling og grensekontroll å gjøre, som i større grad forknippes med henrettelser. UD antar at det øvrige programmet ikke kan knyttes til dødsstraff, men her er man prisgitt forsikringer fra iranske myndigheter. Siden det i stor grad er brukere og småkriminelle som straffes med døden, er det også grunn til å stille spørsmål ved holdbarheten i en slik reservasjon. Avtalen går ut i år, men blir antagelig forlenget.
UD argumenter for at årsaken til norsk støtte er ønsket om å få ned narkotikaetterspørselen i Iran. Men er det strengt tatt en oppgave Norge skal ta på seg?
UNODCs og Norges engasjement i Iran er nok mest viktig fordi en av hovedrutene for narkotika fra Afghanistan til Norge går via Iran. Norge ser at narkotikapolitikken i Iran er effektivt forebyggende i en global sammenheng. Det vesentlige innslaget i en slik forebygging må skje på smuglerfronten, det vil si i den delen av kriminalitetskjeden hvor de fleste dødsdommer blir avsagt. At Norge bidrar til UNODCs landprogram innebærer i praksis at iranske myndigheter kan rokere prioriteringene. Penger inn er penger spart, og iranerne kan derfor satse sterkere på smuglerfronten med egne midler.
Her må det minnes om at Norge, i henhold til internasjonale forpliktelser, ikke sender flyktninger eller straffedømte til land hvor de kan risikere dødsstraff. I tilfellet Iran bidrar likevel Norge, direkte eller indirekte, med midler til et strafferegime som ved siden av Kina er den største eksekutør av dødsstraff i verden.
I motsetning til Norge har danske myndigheter trukket seg ut av landprogrammet til UNODC. Danmarks tidligere utviklingsminister Christian Friis Bach uttalte i april i fjor at iranske myndighetene ikke lytter til danske råd, og at dødsstraff brukes vilkårlig, selv for unge under 18 år og for mindre alvorlig narkotikakriminalitet. Danskene ville derfor sende «et klart signal til Iran om at den nåværende bruken av dødsstraff ikke er akseptabel.»
Internasjonalt diplomati, FN-korpset, talløse NGOer og organisasjonsmennesker utdannet på eliteuniversiteter verden rundt har et eget språk og egne koder, vil noen hevde. Å forandre verdens tyrannier til det bedre fremstår ofte som en sysifosoppgave innenfor det internasjonale forhandlingsrammeverket. Sett innenfra fortoner det seg nok annerledes. Forhandlinger og interne prosesser setter tusenvis av funksjonærer i arbeid. I korridorene snakkes det, og man kommer frem til småskrittløsninger som kan vare over år. Alt dette er utvilsomt viktig, men de som står i prosessen kan nok også fanges av den. Man utretter noe viktig, men ser ikke at den dialektiske saksgangen også bidrar til å forlenge brutale regimers levetid, eller rent ut bidra til å forverre dem.
Innenfor den liberale tradisjonen har man tradisjonelt sett hatt et spesifikt grep om menneskerettigheter i tråd med den opprinnelige tanken i FNs menneskerettighetserklæring, hvor individet eller mindretallet skal sikres mot overgrep fra flertallet, nasjonen eller gruppen. Kjernen i menneskerettighetslogikken er altså en begrensning av statens makt, og det er ved denne kjernen den borgerlige regjeringen i større grad en den forrige regjeringen bør legge trykket.
De rødgrønne hadde et noe annet fokus, ut fra maksimen om menneskerettighetens todeling, hvor sosiale rettigheter til en viss grad kan kompensere for fravær eller mangler ved de sivile rettighetene. Med regjeringsskiftet kunne det være interessant med en noe tydeligere profil på menneskerettigheter. 6 millioner kroner er ingen stor sum, men signaleffekten av eventuelt å trekke seg fra det iranske landprogrammet kunne være et sted å begynne?
Tiltakene Norge støtter i Iran skal bidra til å redusere behovet for å dømme folk for narkotikaforbrytelser ved å redusere etterspørselen, uttalte UD i 2013. Men når vi vet hva som er i andre enden av det iranske lovverket – et rep – faller denne argumentasjonen i fisk. Problemet i Iran er ikke primært narkotikaforbrytelser (iranerne har ganske sikkert også som målsetting å få ned etterspørselen), men at bruken av dødsstraff, gjennom avskrekking, er en integrert del av iransk narkotikabekjempelse og en forlengelse av en umenneskelig sharialovgivning.
Riktig ille er det når Norge bidrar økonomisk til et program som ikke kan garantere for at dødsstraff ikke subsidieres. Det folkerettslige byråkrati, diplomatisk forretningsorden og egeninteresse kan ikke overstyre det som ligger til grunn for Verdenserklæringen av 1948, med sin insistering på at det er retten til liv, ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet fra tortur, vilkårlig fengsling og internering, dom uten lov og rettferdig rettergang som er det sentrale.
Regjeringen bør i større grad vektlegge de klassiske sivile og politiske rettighetene, og føre en tydeligere menneskerettighetspolitikk. Å trekke støtten til iransk narkotikabekjempelse er en god begynnelse.
Innlegget er på trykk i VG 11.3.14.