Ytringsfrihet à la carte

Frihet fra krenkelser og liberalt demokrati er gjensidig utelukkende systemer. Om det skulle bli en rettighet ikke å bli krenket har vi ikke lenger ytringsfrihet, skriver Kristian Tonning Riise hos Aftenposten. Ytringsfrihet får først avgjørende verdi når den forsvarer de ytringene vi liker aller minst.

Kristian Tonning Riise

Publisert: 6. januar 2014

Av Kristian Tonning Riise, rådgiver i Civita.

Hatem Ben Mansour skriver i Aftenposten 30. desember at han er «dypt uenig» med meg om at det i et liberalt samfunn ikke kan være noen rettighet ikke å bli krenket. Jeg lurer på om Mansour skjønner implikasjonene av dette standpunktet. For det betyr i så fall at han er uenig i ytringsfriheten som prinsipp.

Problemet til de fleste som ønsker begrensninger av ytringsfriheten, er at de ser for seg en offentlighet der de selv er dommer, og overser at andre kan komme til å bestemme. Mansours tilnærming til ytringsfrihet vitner om en koldtbordmentalitet, ytringsfrihet à la carte, der vi kan velge og vrake hvilke ytringer vi liker og ikke liker.

Problemet med denne tilnærmingen er at det like godt kan være Mansours ytringer som vrakes fra koldtbordet i neste omgang.

Mansour påpeker at ytringsfrihet ikke eksisterer i et vakuum, helt uten å innse at det er hans egen argumentasjon som indikerer en slik forståelse. Hele poenget med ytringsfriheten som prinsipp er at vi ikke kan behandle én enkelt ytring isolert, uten at vi risikerer konsekvenser langt utover det enkelte tilfelle. Det er problemet når enkelte nå tar til orde for å bruke rasismeparagrafen i større grad. Om de får viljen sin kan det skape en skummel presedens som truer ikke bare et par hatefulle bloggere, men selve ytringsfriheten.

Min rett til å krenke forsvarer din rett til å krenke, og din rett til å kriminalisere mine krenkende ytringer forsvarer også min rett til å kriminalisere dine krenkende ytringer.

Derfor har vi egentlig bare to valg: Et samfunn der vi må lære oss å leve med hverandres krenkelser og tabuer, eller et samfunn med vilkårlig kriminalisering av de ytringer det til enhver tid gjeldende flertall måtte mene at det er legitimt å føle seg krenket av. Det er dette den danske journalisten og forfatteren Flemming Rose kaller «krenkelsesfundamentalisme», og som hvis vi bøyer oss for den, vil lede oss frem til et «taushetens tyranni».

Nei, ytringsfrihet eksisterer ikke i et vakuum. Det er derfor den er så viktig. Grunnen til at ytringsfrihet først får avgjørende verdi når den forsvarer de ytringene vi liker aller minst, er at den samme logikken som brukes for å sensurere eller straffeforfølge disse ytringene, vil kunne vendes mot helt andre ytringer i neste omgang.

I min forrige kronikk i Aftenposten viste jeg til det kjente eksempelet fra Skokie i 1977, der en gruppe nynazister ønsket å avholde en demonstrasjon i en by med en stor andel jødiske innbyggere, mange av dem Holocaust-overlevende. Saken skapte et enormt rabalder. Lokale myndigheter vedtok lover for å nekte nazistene å demonstrere. Borgerrettighetsorganisasjonen ACLU tok imidlertid saken til høyesterett, på vegne av nazistene, og vant. ACLUs engasjement kom ikke av at de mente samfunnet ville lide noe stort tap om nazistene ikke fikk ytre seg, men fordi det var noe langt viktigere som sto på spill. For ACLU var det selve ytringsfrihetens livsnerve som sto på spill, om lokale myndigheter fikk anledning til å kriminalisere bestemte meninger.

Menneskerettighetsforkjemperen Aryeh Neier, hvis familie flyktet fra Nazi-Tyskland da Neier var to år, hadde vært daglig leder av ACLU siden 1970 da Skokie-saken eskalerte. På en debatt ved Brooklyn Law School forsvarte han organisasjonens standpunkt:

Retten til ytringsfrihet testes alltid i ekstremene (…) Det er nesten alltid yttergrupper – folk som er provoserende, som velger det stedet der de er mislikt aller mest fordi det er der de kan få mest oppmerksomhet. Er det ikke det Martin Luther King gjorde i Selma? Av denne grunnen er det ekstremene som har den største interessen av å beskytte sine fienders rettigheter. Når først én gruppes frihet er redusert, vil denne overtredelsen istemmes for å nekte andres rettigheter. De som mest av alt trenger at ACLU forsvarer rettighetene til [Ku Klux] Klan er de svarte. De som mest av alt trenger at ACLU forsvarer nazisters rettigheter er jødene.

ACLUs seier i høyesterett ble ingen viktig seier for nynazistene. De fikk ingen oppslutning og bevegelsen gikk i oppløsning. Det var imidlertid en stor seier for ytringsfriheten, og tjener som et viktig eksempel i dag. Da Ira Glasser, som tok over som daglig leder i ACLU etter Neier i 1978, forklarte for organisasjonens bidragsytere hvorfor de hadde valgt å rette søksmål mot anti-demonstrasjonslovene i Skokie, viste han til at lovene som ble brukt mot nazistene i Skokie var den samme type lover som ble brukt i Birmingham, Alabama og gjennom hele sørstatene for å stoppe borgerrettsdemonstranter.

Han understreket at det selvsagt var en uendelig moralsk forskjell på nazistenes ytringer i Skokie og Martin Luther Kings demonstrasjoner i sør, men konkluderte like fullt med at det var i alles interesse at ACLU hadde tatt nazistenes sak for å stoppe lokale myndigheters forsøk på å nekte dem å demonstrere. Glassers poeng var simpelthen at den eneste sikre måten å forsvare ytringsfrihet for oss selv, var å forsvare den for alle.

Jeg tar Hatem Ben Mansour på ordet når han skriver at han ikke ønsker utstrakte begrensninger på ytringsfriheten, men store deler av argumentasjonen hans i resten av teksten legitimerer nettopp en type ytringsforbud med nesten ubegrenset omfang.

«Dersom man er enige i premisset at enkelte ytringer er av en slik karakter at samfunnet bør ta avstand fra dem, mener jeg det følger som en naturlig forlengelse at de må straffebelegges ettersom lovgivning gjennom Stortinget er det legitime uttrykket for folkets og i videreføring av det samfunnets vilje», skriver han eksempelvis.

Om han virkelig mener dette tar han i praksis til orde for en kriminalisering av mindretallsstandpunkter. Det er grunn til å anta at en stor andel, kanskje et flertall (?), av Norges befolkning på et tidspunkt mente at man burde ta avstand fra Henrik Wergelands engasjement for å gi jøder adgang til riket. Jeg regner med at Mansour ikke mener at Wergeland av den grunn burde blitt straffeforfulgt for sine mange tekster om jødesaken.

Det er mange selvmotsigelser og inkonsistenser i Mansours kronikk, i tillegg til en kuriøs innblanding av straffelovens § 219 som argument. Straffelovens § 219 handler om vold i nære relasjoner (inkl. trusler). Hvordan dette har noe med forbud mot krenkende ytringer i offentligheten overhodet er vanskelig å forstå.

Avslutningsvis er det noe ironisk at Mansour avslutter sin kritikk av mitt forsvar for ekstreme ytringer med å sitere Martin Luther King jr. Skulle man anvendt Mansours logikk i USA på 60-tallet, ville Luther Kings mest minneverdige taler aldri blitt holdt, og borgerrettsbevegelsen stoppet i sin spede begynnelse.

Innlegget er publisert hos Aftenposten 6.1.2014.

Publisert: 6. januar 2014