Innvandring

Blindsoner i Holden III

Et utvalg satt sammen av representanter fra arbeidslivets organisasjoner konkluderer med at arbeidslivets organisasjoner gjør det meste rett. Det finnes åpenbare blindsoner i deres utredning. Marius Doksheim skriver hos Minerva om Holden III-utvalget.

Marius Doksheim

Publisert: 31. desember 2013

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita

Et utvalg satt sammen av representanter fra arbeidslivets organisasjoner konkluderer med at arbeidslivets organisasjoner gjør det meste rett. Det finnes åpenbare blindsoner i deres utredning.

Holden III-utvalget la i starten av desember frem sin utredning om lønnsdannelsen og norsk økonomi, en utredning som går rett inn i rekken av dokumenter som hyller den norske modellen. Sterke fagforeninger, kollektiv lønnsdannelse og en aktivt tilretteleggende og regulerende stat har gitt høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og – sammen med oljeinntektene – høy lønnsvekst. Selv et langt høyere lønnsnivå enn våre konkurrenter er til å tåle, siden denne koordineringen i arbeidsmarkedet fungerer så godt.

Det er, også for de fleste på høyresiden, mye positivt ved det norske systemet. Det er langt mindre motstand mot koordineringen enn man kunne anta ut fra grunnleggende ideologiske ståsted. En viktig årsak er nok at samarbeidet også gir arbeidsgiverorganisasjonene mer makt enn de ellers ville hatt. I vanskelige tider er det mulig å få med arbeidstakerne på nokså kraftig moderasjon, slik man fikk med solidaritets-oppgjørene på 90-tallet. I gode tider sikrer man at de konkurranseutsatte bedriftene får vilkår de kan leve med. En annen årsak er den markedstilpasningen som tross alt ligger til grunn for koordineringen. Blant annet sikrer relativt høye lave lønninger – de laveste lønningene i Norge holdes ”kunstig” høye – at svakere bedrifter går konkurs og at produktive bedrifter står igjen, noe som gir høy produktivitet og et konkurransedyktig næringsliv. Det er også betydelig lokal fleksibilitet ute i bedriftene, selv om rammene er satt sentralt. At næringsorganisasjonene er positive til samarbeidet, kommer ikke av at de er underkuet av fagforeningene og staten, men av egeninteresse.

Samtidig er det en fare for at alt bare blir fint og flott. Det er klart at dette systemet, som alternative systemer, også har negative sider. Det bør komme frem og diskuteres i utredninger som denne, og av og til føre til politiske justeringer i hvordan systemet fungerer.

Utvalgets mandat var å vurdere erfaringene med lønnsdannelsen gjennom de tolv årene med handlingsregel og inflasjonsmål, og å se på hvilke utfordringer som møter norsk økonomi de neste årene.

Lønnsutviklingen i Norge har vært eksepsjonelt god. Vi hadde god utvikling før finanskrisen, og finanskrisen har gjort lite for å endre dette. Om noe, kan man hevde at finanskrisen gjorde konkurransesituasjonen for norske bedrifter bedre. Prisen på det vi eksporterer ble relativt bedre, prisen på importen sank. Norge kunne føre en mer ekspansiv finanspolitikk enn andre land, uten å hele tiden måtte vurdere å trekke den tilbake, siden vi har penger i reserve der andre land sliter med stor gjeld. Høy oljepris har gitt sterk stimulans til både oljerelatert virksomhet selv, og også smittet over til andre bransjer gjennom økt etterspørsel og økninger i statsbudsjettet.

Fortsatt går det godt, så det er ingen overraskelse at utvalget konkluderer med at systemet fungerer fint. Utfordringene ligger foran oss: Det høye lønns- og kostnadsnivået gjør fremtiden usikker, spesielt for konkurranseutsatt næringsliv og arbeidsplassene i denne sektoren. Det er derfor avgjørende at lønnsveksten modereres i årene som kommer. Vi er også avhengige av at oljeprisen holder seg oppe, om vi skal unngå store og vanskelige omstillinger.

Men selv om vi skulle være så heldige at omstillingsbehovet bare kommer gradvis, vil omstilling likevel være nødvendig. Diskusjoner om hvordan en kan legge til rette for økt arbeidsdeltakelse, økt timeantall for de som er i arbeid og en gjenoppretting av produktivitetsveksten er derfor viktige, og det blir kanskje den nye regjeringens viktigste oppgave å snu trendene som peker mot lavere arbeidsdeltakelse, færre arbeidstimer og fallende produktivitetsvekst. Holden-utvalget burde gitt innspill til hvordan systemet for lønnsdannelse kunne bidratt, men gjør det kun i begrenset grad (stort sett viser man til det kommende produktivitetsutvalget). Men det synes åpenbart at ordninger som har kommet til gjennom lønns- og avtaleforhandlinger, som AFP og arbeidstidsregulering, har hatt betydning også for velferdsstatens og den norske økonomiens fremtidige utfordringer, og derfor i større grad burde vært adressert.

Den kanskje mest uforutsette endringen i tiden mellom omleggingen av finans- og pengepolitikken i 2001 og i dag, er den store arbeidsinnvandringen til Norge. Utvalget er bekymret for hva denne betyr for lønnsdannelsen. Arbeidsinnvandrere er villig til å arbeide for lavere lønninger enn det nordmenn har i dag. Det kan gi økt konkurranse og lavere lønnsvekst for noen grupper. For å unngå dette, og for å sikre statsfinansene og en høy andel fagorganiserte, mener utvalget det er viktig med ordninger for å motvirke sosial dumping og lavlønnskonkurranse – det vil si bremse innvandringen. Siden Norge er en del av det åpne europeiske arbeidsmarkedet, må vi finne andre metoder enn å stenge grensene å gjøre det på, og da er allmenngjøring av tariffer og kontroll det mest effektive.

Dette er proteksjonisme, men denne formen er blitt så vanlig i Norge at det neppe vekker oppsikt hos mange. Som et tankeeksperiment er det likevel illustrerende å se for seg at vi forholdt oss på samme måte til internasjonal handel, som vi gjør til migrasjon. På de områdene som er viktige for Holdenutvalget, er utfordringene nemlig de samme: Utlendinger er villige til å produsere varer rimeligere enn oss. Hvis norske forbrukere sparer penger på å handle med utlandet heller enn med norske produsenter, vil det kunne skade norske arbeidsplasser og gi lavere lønnsvekst enn vi ellers ville hatt.

Når det gjelder handel, har den norske modellen alltid vært at vi utsetter oss for konkurransen handelen medfører, tåler at bedrifter går konkurs og arbeidsplasser forsvinner, men setter alle kluter til for å skape nye arbeidsplasser og nye bedrifter. Det har vært vellykket.

Når utfordringene kommer som følge av innvandring, blir svaret et helt annet. All konkurranse på lønn (som handel i bunn og grunn jo også er) er sosial dumping, uheldig for den norske modellen, og må unngås. Det er et brudd på den norske modellen, der konkurranse og omstilling har vært og fortsatt burde være honnørord.

Utvalget mener også at ordninger som motvirker lave lønninger vil redusere trygdetilbøyeligheten og sikre produktive arbeidsinnvandrere. Det er det selvsagt noe i, men det er et paradoks at utvalget ikke også legger vekt på den motsatte effekten: Det at innvandrere i Norge ikke kan tilby seg å arbeide for en timelønn som svarer til deres produktivitet, gjør det vanskeligere for dem å få arbeid. For de som allerede er her gjør det sjansen for å havne utenfor arbeidslivet langt større. Det bør være mulig å finne en annen balanse, der en viss koordinering og begrensning av innvandringen kombineres med større muligheter til å også bringe inn konkurranse- og omstillingselementet innvandringen kan gi. En nasjonal minstelønn på et fornuftig nivå, slik The Economist argumenterer for, kan være én løsning.

I utredningen brukes det mye plass til å vise til forskning som viser at arbeidsinnvandringen til en viss grad utkonkurrerer lokal arbeidskraft blant noen grupper. Det legges mindre vekt på forskningen som viser at de fleste tjener på lønnskonkurransen, og at også effekten på de som rammes er beskjeden, og det pekes heller ikke på at det samme selvsagt gjelder for handel med utlandet. Få faktorer har vel bidratt sterkere til tap av arbeidsplasser enn handelen med utlandet.

Slik høye lønnskrav kan bidra til at innvandrere i Norge får lavere sysselsetting, kan koordineringen også føre til at andre utsatte grupper på arbeidsmarkedet faller lettere utenfor enn de ellers ville gjort. Så lenge norsk økonomi går så godt som den gjør, er det lett å se på den høye sysselsettingen vi har og tenke at dette ikke er noe stort problem. Men i vanskeligere tider, eller i et arbeidsliv som i fremtiden vil være enda mer krevende for de med manglende kvalifikasjoner, kan det være at dette vil bli en tydeligere utfordring. Utvalget viser til teorier som sier at en av fordelene med den norske lønnsdannelsen er at bedrifter som ikke er produktive nok, forsvinner ut av markedet og etterlater rom til mer produktive bedrifter. Det virker sannsynlig at noe av den samme effekten fungerer på arbeidstakerne: De minst produktive forsvinner utenfor. Det sier imidlertid utredningen ingenting om, og det er synd.

Kanskje er det sammensetningen av utvalget som gjør at det oppstår åpenbare ”blindsoner”. Med åtte av 12 utvalgsmedlemmer fra arbeidslivsorganisasjonene, og uten kontrære stemmer eller supplerende faglige utredninger, er det en fare for at man tenker for likt. Ved neste korsvei bør man vurdere en bredere, og mindre interessebasert, sammensetning av utvalg som skal vurdere arbeidslivets funksjonsmåte.

Det er likevel ikke grunn til å ta for hardt i, om man ønsker visse endringer. Det norske systemet for lønnsdannelse fungerer godt på de aller fleste områder. Det utelukker ikke negative sider. Kanskje er det de vi kan lære mest av.

Innlegget er publisert hos Minerva 31.12.13.

Publisert: 3. juni 2024