En nasjons ære

I Aftenposten bruker Polens ambassadør Stefan Czmur sterke ord i sin kritikk av den tyske TV-serien Krigens unge hjarte. Polakker blir fremstilt på en fortegnet måte, mener han. Og det som støter aller mest, er det «usanne og sårende bildet av Hjemmehæren – Armia Krajowa». Har ambassadøren grunn til å reagere så sterkt? Bård Larsen skriver hos Aftenposten.

Bård Larsen

Publisert: 8. desember 2013

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

I Aftenposten (28.11) bruker Polens ambassadør Stefan Czmur sterke ord i sin kritikk av den tyske TV-serien Krigens unge hjarte. Polakker blir fremstilt på en fortegnet måte, mener han. Og det som støter aller mest, er det «usanne og sårende bildet av Hjemmehæren – Armia Krajowa». Har ambassadøren grunn til å reagere så sterkt?

I 2012 skapte Barack Obama noe i nærheten av diplomatisk krise mellom USA og Polen da han holdt en tale i forbindelse med at den polske motstandshelten Jan Karski mottok den høythengende Medal of Freedom. Karski hadde operert som kurér for å orientere vestmaktene om nazistenes krigsforbrytelser og jødeutryddelsene i Polen. I talen sa Obama at «jødene ble myrdet i massiv skala», og at Karski ble «smuglet inn i Warszawa-ghettoen og en polsk dødsleir for å se det med egne øyne».

Polske myndigheter reagerte med sinne over at slike leirer ble omtalt som polske. De krevde en umiddelbar unnskyldning, fordi det var tyskerne som var eksekutørene bak Holocaust. Det kan selvsagt diskuteres hvorvidt det er korrekt å kalle leirene for polske eller tyske. Men den polske reaksjonen har en annen og viktigere undertekst: Kampen om den nasjonale minnekulturen. For mange polakker er historien enkel og vond: Deres land ble brutalt revet i stykker av okkupasjonsstyrker, og folket måtte betale bittert for sin massive motstand. Det er utvilsomt riktig, men her, som i så mange minnekulturer, finnes elefanter i rommet.

Frem til for få år siden gikk den standardiserte polske historieskrivningen ut på at polakker ikke hjalp nazistene, men tvert imot gjorde voldsom motstand. Nazistene anså jo polakker for å være undermennesker – i likhet med jødene. Hvis polakkene ikke reddet jøder, var det fordi straffen for å gjøre det var rå og brutal: Hjelperen og hele hans familie ble brutalt slaktet.

Mange historikere har gjennom møysommelig arbeid, ikke minst i arkiver som har blitt åpnet i Polen og Russland etter kommunismens sammenbrudd, gradvis nyansert dette bildet. Polakkene var ikke så forskjellige fra andre europeere, hvor deler av samfunnet bisto Hitler i jødeforfølgelser. Et slikt perspektiv kulminerte med utgivelsen av historikeren Jan Gross’ Neighbours (2001). Her beskrev han sivile polakkers storskalerte medløperi til nazistenes folkemord, og hvordan opportunister la beslag på jødisk eiendom.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Lech Walesa kalte Gross «en middelmådig forfatter … en jøde som prøver å tjene penger». (Gross’ far var jødisk). Da Gross, som underviser ved Princeton, returnerte til sitt hjemland Polen, truet den polske statsadvokaten med å ta ham til retten for baktaling av den polske nasjonen.

Historikere er enige om at det overveldende flertallet av polske jøder ble drept av tyskerne, først i overfylte ghettoer, og deretter gjennom deportasjoner til dødsleirene. Senter for Holocauststudier i Warszawa anslår at omtrent ti prosent av Polens jøder unnslapp deportasjon og søkte ly i landsbyer og skoger. Det store flertallet av disse jødene (sannsynligvis mer enn 80 prosent) overlevde ikke, ofte fordi polakker hjalp tyskerne med å spore dem opp.

I den lille byen Jedwabne i Nordøst-Polen, den 10. juli 1941, myrdet polakker sine jødiske naboer i en dagslang orgie av vold. 350 jøder, også kvinner og barn, ble stuet inn i en låve og brent inne. Pogromen ble utført av det lokale gendarmeriet og sivile frivillige. Motivet var på mange måter det samme som hos SS og Wehrmacht: Antisemittisme og antikommunisme. I den nasjonalsosialistiske fremstillingen ble som kjent jødene ansett for å være bolsjevismens arkitekter. At Sovjetunionen hadde gått til angrep på Polen styrket derfor den allerede potente antisemittismen blant mange nasjonalt innstilte polakker.

I Bloodlands skrev historikeren Timothy Snyder at det ofte var en overlapping av ideologi og interesser mellom nazister og lokale nasjonalister i å ødelegge Sovjetunionen og (sjeldnere) å drepe jøder. Langt flere samarbeidspartnere bare sa de riktige tingene, eller sa ingenting og gjorde det de ble fortalt. I vest var jødeforfølgelsene iscenesatt av nazistenes raserenhetslære og herrefolksideologi. I øst foregikk den noe mer uavhengig av ideologisk tilknytning. Den polske rollen i Holocaust hadde andre røtter: tradisjonell «kirkelig» antisemittisme og forestillingen om den «grådige jøden». I forskningen er den polske antisemittismens historie godt dokumentert av forskere som Joanna Beata Michlic, Ronald Modras, Robert Blobaums, Herbert A. Strauss, Yisrael Gutmans, Celia Heller og Ezra Mendelsohn. Lars Lien ved Holocaustsenteret på Bygdøy har skrevet avhandling om antisemittismens omfang i Polen.

Antisemittisme var historisk sett mye mer utbredt i områder som Ukraina, Latvia, Hviterussland – samt Polen, Bulgaria og Ungarn – enn den var i Tyskland før 1933. Til og med i Frankrike, frem til 1919. En del av forklaringen ligger i at jødedommen var langt mer utbredt i øst (i Polen rundt ti prosent av befolkningen), og at den der ofte ble praktisert på ortodoks vis. I Tyskland utgjorde jødene 0,6 prosent av befolkningen og var i høy grad assimilerte. Det hører også med til historien at Heinrich Himmler mente at jødeforfølgelsene i det okkuperte Vest-Europa måtte skje i det skjulte, fordi sivilbefolkningen ikke «forsto rekkevidden av det jødiske problem», at de var «undermennesker», mens det i øst ble lagt opp til at sivilbefolkningen langt på vei var jødehatere, slik nazistene så det, og derfor ville bistå i drap og internering. Derfor foregikk jødedeportasjoner i vest på byråkratisk vis, med pseudolover i hånd, mens jødedrap skjedde langt mer åpent i øst, også i Polen, gjerne med stokker og kjepper, på torg i byer og landsbyer med store tilskuermasser.

Ellers er det interessant at ambassadør Czmur vektlegger Jan Karskis innsats. I Jan Gross’ første bok om den polske motstanden, Society Under German Occupation (1979), skrev han lite om jødene fordi det var lite å spore i kildene. Slik det ble fremstilt i den polske litteraturen, virket jødene fullstendig alienert fra sivilsamfunnet av den tyske okkupasjonsmakten. Senere oppdaget Gross et notat i amerikanske arkiver, skrevet av Karski i 1940. Her ga Karski uttrykk for at polakker burde forstå at både jøder og polakker ble «forfulgt av den samme fienden». Men, «en slik forståelse finnes ikke blant de brede massene av den polske befolkningen. Deres holdning til jødene er overveldende alvorlig, ofte uten medfølelse». Karski var bekymret for at de tyske jødedrapene kunne ende i «moralsk pasifisering» av brede lag av det polske samfunnet. Disse observasjonene var så pinlige at Karski ikke rapporterte til sine vestlige allierte.

Armia Krajowa (AK) var den største motstandsgruppen i Polen, med anslagsvis 300.000 medlemmer. Det er disse vi følger i Krigens unge hjarte, og hvis beskrivelse opprører ambassadør Czmur i særlig grad. ArmiaKrajowa gjennomførte sabotasje- og etterretningsoperasjoner mot tyskerne. Deres hovedformål var å fylle maktvakuumet i Polen etter et tysk nederlag, med en nasjonalistisk konservativ regjering. Anslagsvis 20.000 til 30.000 jøder kjempet i partisangrupper basert i skogene i Øst-Europa. AK nektet vanligvis å godta jøder som medlemmer av gruppen på grunn av antisemittiske og antikommunistiske holdninger.

En viktig kilde for å belyse Armia Krajowas adferd overfor jødene er de såkalte ZIH-arkivene ved Det Jødiske Historiske Institutt i Warszawa. Samlingen består av 7000 vitnesbyrd fra overlevende holocaustofre samlet inn av den jødiske historiske kommisjonen i Warszawa i årene 1945-1949. Lite eller ingenting av dette har hittil vært brukt i polsk faglitteratur som omhandler Armia Krajowa.

Vitnesbyrdene avdekker to ulike narrativer. Den største gruppen fremstiller Armia Krajowa som beskyttere og allierte mot tyskerne. Men en stor andel har motsatt erfaring: Armia Krajowa som antisemittisk og som en trussel. Det rapporteres om voldshandlinger mot jødene, også hyppige drap. Vitnesbyrd forteller om hvordan medlemmer av AK myrdet jødiske flyktninger som gjemte seg i skogene eller i frigjorte småbyer. Et eksempel: «Karolina», født desember 1932 i Lodz, beskriver hvordan medlemmer av AK «myrdet åtte personer, blant dem min far, mor, bror, min onkel Goldschmidt Uszar, min tante Rysa Goldschmidt, deres sønn Srulka, Chanina Goldschmidt og deres datter Rifka Goldschmidt. Jeg og lillebroren min ble såret». En annen forklaring er gitt av «Zelman», i mai 1947 i Lodz, som i januar 1943 gikk i skjul i nærheten av sin fødeby. Han fortalte at en divisjon av AK dannet i området «ofte begynte å lete etter jøder. Situasjonen for jødene ble forverret fra dag til dag. Polakkene var ikke noen mindre trussel enn tyskerne».

Antisemittismen i Polen og Øst-Europa forsvant ikke i skyggen av Holocaust. Under Stalin ble jøder forfulgt i stor skala. I Polen og en rekke andre kommunistiske vasallstater ble jøder kollektivt ekskludert fra kommunistpartiet, anklaget for sionisme eller «kosmopolitisk virksomhet» og for å stå bak reaksjonært høyreavvik. Nærmere tre millioner jøder ble myrdet i Polen under annen verdenskrig, men det forhindret ikke at det nye, «universalistiske» Polen forfalt til grov antisemittisme, hvor blant annet eldgamle antijudaistiske myter spilte en rolle. Mellom 1944 og 1947 raste det omfattende pogromer i det (fra nazismen) frigjorte Polen. Et sted mellom 1500 og 2000 jøder ble trolig myrdet. Best kjent er den såkalte Kielce-pogromen i 1946.

At antisemittismen også eksisterte i Polen etter krigen er altså rimelig klart, og den fikk i tillegg et oppsving med den brutale partisjefen Władysław Gomułka i 1967-68, som på mange måter var slutten på det som var igjen av jødisk liv i Polen. Andrzej Werblan, leder for det polske instituttet for utdanning og vitenskap, ledet på slutten av sekstitallet en kampanje mot «anormal etnisk sammensetting» i Polen, hvor politikk og etnisitet ble sammenfiltret på klassisk antisemittisk vis. Resultatet var at 1500 polske jøder mistet sitt statsborgerskap.

Invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 ble etterfulgt av sovjetiske anklager om en internasjonal jødisk sammensvergelse. Jøder ble ansett for å være en sikkerhetsrisiko, og pamfletter med antisemittisk innhold ble distribuert, særlig blant de militære. Stipendiat ved Holocaustsenteret, Kjetil Simonsen, har skrevet at «oppgjøret med den antisemittiske tradisjonen har vært svært begrenset, og de antijødiske holdningene henger fortsatt sterkt igjen. En undersøkelse gjennomført av Friedrich Ebert Stiftung i Berlin fra 2011 viser at hele 49,9 prosent av de polske respondentene – mot 19,7 prosent i Tyskland – mente at jødene hadde for stor innflytelse i hjemlandet».

Det som smerter mange i Polen mest er nok at Krigens unge hjarte er en tyskserie, til alt overmål tuftet på en nødvendig katarsis for svært mange tyskere. På begynnelsen av 1970-tallet innledet Tyskland et nesten selvutslettende arbeid med å avdekke sitt eget sivilisatoriske fall, og Polen har nok til en viss grad foran seg det selvoppgjøret som Tyskland har tatt.

Krigens unge hjarte viser at mange tyske soldater fikk sin menneskelighet satt på prøve og møtte de frykteligste lidelser i den nasjonalsosialistiske galskapen. Det må være lov å fortelle den historien også, snart sytti år etter krigens slutt. Serien viser også at jødehatet var utbredt langt utover Tysklands grenser.

Polens ambassadør mener at serien undergraver det faktum at nazistene var de som satte i gang djevelskapen. Det er ikke riktig. Serien levner ingen tvil om den tyske skyld.

Krigens unge hjarte er, slik jeg ser det, ganske forbløffende rik på nyanser. Den er modig, sett i tysk kontekst. At nazistene var fæle vet vi, men alle tyskere var ikke onde, det er vel det denne serien underbygger. Forråelsen på østfronten gjorde monstre ut av de beste. At enkelte nasjonalistiske partisaner blir fremstilt som jødemordere er derfor ikke i seg selv oppsiktsvekkende. Men det foregår en historisk sjelegransking i Polen, og selvbildet rammes hardt når det gjelder omfattende antisemittisme i landets fortid.

Det er ikke vanskelig å forstå psykologien bak Polens proteksjonistiske nasjonale narrativ og – må man kunne si – kulturelle sensitivitet. Polen var det land som prosentvis mistet flest innbyggere under andre verdenskrig, skviset som de var mellom to genocidale regimer og sviktet av vestmaktene.

Men bør ambassadører bedrive statsautorisert historieskriving? Det avgjørende må være om fremstillingen av polakkene er troverdig – at den skal balanseres i polakkenes favør kan ikke være et krav. Det er vanskelig å navigere i skjæringspunktet mellom minnekultur, politikk og historie. Det er lett å trå feil. Med tanke på at Europa kan stå foran politiske og økonomiske kriser i fremtiden, er det viktig at fortidens feilslutninger ikke gjemmes bort.

Det er mange som vil ha sin bit av historien, sitt monopol for lidelse, sitt ideologiske hegemoni og sin nasjons ære. Lite av dette holder hele veien ut. Det skal ikke så mye kunnskap til for å vite at trettitallet og andre verdenskrig også var et ormebol av gråsoner. Tenk på Knut Rød og det norske sivilsamfunnets og embetsverkets bidrag til jødedeportasjonene. Her er vi ennå ikke ferdige med å bli fortrolige med historiens ubehag.

Innlegget er publisert på Aftenposten.no 8.12.13.