Forskjellsdebatten fortsetter: Lysbakken vs. Clemet
Kristin Clemet blogger videre i forskjellsdebatten med Audun Lysbakken: Jeg syns partiet og Lysbakken mangler perspektiv når de konfronterer sine motstandere med millimetermål og ikke ser de litt større linjene, dilemmaene og avveiningene som må gjøres mellom flere og kanskje like høyverdige mål. Norge kommer fortsatt til å være et av de aller likeste landene i verden.
Publisert: 27. november 2013
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
For en stund siden inviterte Audun Lysbakken meg til en bloggdebatt om forskjeller.
Bakgrunnen var et blogginnlegg jeg hadde skrevet om at det er behov for en politikk for både større og mindre forskjeller i fremtiden. Det førte til at Lysbakken utfordret meg til debatt. Jeg svarte Lysbakken med dette innlegget, og han har deretter svart meg med innlegget Hvem tåler større forskjeller?
I sitt siste innlegg skriver Lysbakken mye om skolepolitikk. Jeg mener det han skriver er veldig anekdotisk og lite egnet for en kunnskapsbasert diskusjon. Jeg kommer gjerne tilbake til dette, men viser i denne omgang til noe av det jeg har skrevet før, bl.a. dette og dette innlegget.
Jeg syns nok også Lysbakken gjør det veldig lett for seg når han avviser offentlig finansierte, private løsninger innenfor skole og helse – uten å svare på hvordan han vil unngå at rike og kunnskapsrike nordmenn (dvs. de aller fleste av oss) kjøper helprivate helse- og utdanningstjenester, hvis vi ønsker eller trenger det.
På slutten av blogginnlegget spør Lysbakken: Er du enig med Erna (i) at det er et mål å sørge for mindre forskjeller? Og hvis det tvert imot skulle vise seg at forskjellene øker under Høyres styre, må de da legge om sin politikk?
Jeg forutsetter at det Lysbakken spør om, er økonomiske forskjeller. Økonomiske forskjeller måles vanligvis ved graden av inntekts(u)likhet, og i slike målinger skårer Norge høyt: Vi har stor grad av inntektslikhet i vårt land – dels fordi vi har små lønnsforskjeller, dels fordi vi driver en omfattende fordelingspolitikk, og dels fordi vi har innrettet oss med et ganske fornuftig skattesystem, der gode fordelingsvirkninger også er en positiv «bivirkning».
Norge er ikke det likeste landet i verden. Både Finland, Sverige og Danmark skårer ofte høyere enn Norge – men forskjellene i gruppen «topp 10» er så små at de egentlig er uinteressante. Når jeg skriver at våre naboland «ofte» skårer høyere enn oss, er det fordi forskjellene er svært små – og fordi man det enkelte år kan få tilfeldige utslag, midlertidige utslag, forsinkede utslag, ulike utslag pga ulike metoder osv – som gjør at rangeringen blir litt annerledes enn den var året før – uten at de underliggende realiteter egentlig er endret: OECD-landene – de rikeste landene i verden – er også de likeste landene i verden. Innenfor OECD er de europeiske landene de likeste, og innenfor Europa er landene i nord de likeste. Aller likest er de nordiske land – herunder bl.a. Norge.
Dette har ikke bare med fremragende politikere å gjøre – det har også med historie, tradisjoner og kultur å gjøre. En av grunnene til at vi er likest i dag, er at vi også var likest før: Vi har en egalitær og homogen historie, og vi er et lite land, der det har vært lett å føre en «likhetspolitikk» for alle.
Men nettopp dette – vår historie, kultur og erfaring – er også en god grunn til at det er viktig å bevare de små forskjellene. Vi, dvs det kollektive vi, «tror» mer på små forskjeller enn f.eks. amerikanerne gjør. Akkurat som de – på grunn av deres historie, kultur og erfaring – tror mindre på staten og mer på Gud enn vi gjør.
Lysbakken og jeg er barn av det samme samfunnet, og derfor trives vi også best i et samfunn med små økonomiske forskjeller.
Jeg syns det er viktig å opprettholde små forskjeller i Norge, men jeg mener nok ikke at det i vår situasjon er et selvstendig mål «å sørge for mindre forskjeller». Et slikt mål må nemlig veies mot andre mål og hvilke virkemidler det blir nødvendig å bruke for å nå målet.
For å være mer konkret:
Jeg syns det er viktigere at flere kommer i arbeid enn at inntektsulikheten i Norge blir enda mindre.
Jeg syns det er viktigere å skape flere arbeidsplasser enn å hindre at noen få gründere blir enda rikere.
Jeg syns det er viktig å redusere den globale fattigdommen litt, selv om det øker ulikheten i Norge noe.
Så for å være enda mer konkret:
Dersom Norge tar imot 500 nye flyktninger, vil de økonomiske forskjellene i Norge øke. Jeg syns ikke at det vil være et mislykket resultat av Solberg-regjeringens politikk, og jeg syns ikke den dermed «må legge om sin politikk». En slik politikk bidrar nemlig til å redusere forskjellene i verden, og det syns jeg er bra.
SV, derimot, må bestemme seg.
SV klandrer den nye regjeringen både for å ta imot for få flyktninger – og for å skape større økonomiske forskjeller. Men hvordan skal SV unngå at innvandring av fattige mennesker ikke påvirker inntekts(u)likheten i Norge?
Jeg syns, alt i alt, at SV tar opp viktige spørsmål når partiet er opptatt av økonomiske forskjeller i samfunnet – og av at disse forskjellene fortsatt skal være små.
Men jeg syns partiet og Lysbakken mangler perspektiv når de konfronterer sine motstandere med millimetermål og ikke ser de litt større linjene, dilemmaene og avveiningene som må gjøres mellom flere og kanskje like høyverdige mål.
Norge kommer fortsatt til å være et av de aller likeste landene i verden. Om vi ett år er nummer to og et annet år er nummer syv i verden, har svært liten betydning.
At vi f.eks. de senere år, under den rødgrønne regjeringen, har steget litt på rangeringen og blitt et litt likere land enn vi var før, skyldes primært den omleggingen av skattesystemet som Bondevik II-regjeringen foreslo. Og blir vi likere i fremtiden, kan det kanskje skyldes Kunnskapsløftet, som ble foreslått og vedtatt da jeg var utdannings- og forskningsminister.
Eller for å ta et annet eksempel: Det er ikke slik, som enkelte rødgrønne politikere nå etterlater inntrykk av, at enhver økning i økonomisk ulikhet vil føre til redusert tillit. Dersom ulikheten oppleves som rettferdig og legitim, vil den ikke berøre tillitskapitalen i samfunnet. En Gjørv-kommisjon, derimot, som ikke har noe med de økonomiske ulikhetene å gjøre, men som har med politikkens gjennomføringskraft å gjøre, kan påvirke tilliten dramatisk.
Jeg gjør som Lysbakken og avslutter med et helt konkret spørsmål:
Jeg tror ikke det er mulig å forby eller hindre rike nordmenn (altså de aller fleste av oss) i å kjøpe seg helprivate helse-, omsorgs- eller utdanningstjenester i fremtiden, dersom de føler at de ønsker og trenger det. For å skape en «buffer» mot en slik utvikling, som kan skape virkelig store forskjeller, mener jeg at vi må åpne for et mer variert tilbud av private og offentlige tjenester som er offentlig finansiert, dvs. at folk i større grad kan velge mellom ulike offentlige tilbud og mellom offentlige og (offentlig finansierte) private tilbud.
Hva er SVs løsning?
Innlegget er publisert på Clemets blogg 27.11.13.