Ad hoc-etikken i Dagens Nyheter
Kristin Clemet kritiserer den svenske avisen Dagens Nyheter: denne avisen holder seg med en form for ad hoc-etikk og ikke en presseetikk som er fundert på prinsipper og generelle retningslinjer som er forutsigbare for andre. De gjør det helt motsatt: De ser an situasjonen og velger etikk ut fra hva som lønner seg der og da.
Publisert: 20. november 2013
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I forgårs ba Journalisten om å få korrespondansen jeg har hatt med Dagens Nyheter vedrørende innlegget fra Raknes, Strømmen og meg, som vi – i løpet av fire uker – ikke fikk på trykk i Dagens Nyheter, og som jeg har skrevet mer om her.
Korrespondansen er interessant, fordi den – sammen med uttalelser som har kommet fra Dagens Nyheter siden – viser hvordan denne avisen holder seg med en form for ad hoc-etikk og ikke en presseetikk som er fundert på prinsipper og generelle retningslinjer som er forutsigbare for andre. De gjør det helt motsatt: De ser an situasjonen og velger «etikk» ut fra hva som lønner seg der og da.
Først meldte Dagens Nyheter at den ikke kunne trykke innlegget vårt, fordi vi var flere forfattere. De påsto at de var generelt skeptiske til slike innlegg og ville at Øyvind Strømmen skulle undertegne innlegget alene.
Men det kan ikke være sant. Nina Hjerpset-Østlie i Document.no har funnet hele syv tilfeller bare de siste dagene, der innlegg er undertegnet av flere.
Så meldte Dagens Nyheter at innlegget vårt var altfor langt, og at vi derfor måtte mer enn halvere teksten.
Men heller ikke det er sant. Mens vi kuttet til 4000 tegn, fikk f.eks. Maciej Zaremba på trykk et sterkt kritisk innlegg om norsk offentlighet på 11500 tegn. Og Øyvind Strømmen – alene, må vite – er nå tilbudt plass til å skrive en artikkel på 9000 tegn.
Deretter mente Dagens Nyheter at vi ikke hadde noen tilsvarsrett, fordi vi representerer organisasjoner (hvilket for øvrig ikke kan sies å være tilfellet hverken for Raknes eller Strømmen), og fordi det bare er personer som har tilsvarsrett.
Men det er ikke sant. Det står ingenting i Sveriges «vær varsom-plakat» om at bare personer – og ikke organisasjoner eller bedrifter – har tilsvarsrett. Det som står, derimot, er at mediene bør være «generøse» med å slippe til tilsvar, og at det bør skje raskt.
Samtidig sa Dagens Nyheter at «Norge» ikke har tilsvarsrett, som om noen mente at det var «Norge» som hadde skrevet et innlegg til avisen. Men det hadde selvsagt ikke «Norge» gjort – innlegget var skrevet av Raknes, Strømmen og meg – hvorav i hvert fall jeg, som leder av Civita, hadde en klar tilsvarsrett i forhold til de grove anklager som ble rettet mot Civita. (I parantes bemerket må hele debatten virke sterkt surrealistisk på dem som har fulgt Civitas arbeid med innvandring og integrering. Normalt blir vi betraktet som Norges mest liberale når det gjelder innvandring og integrering – mens Dagens Nyheter altså gjør seg til budbringer av en påstand om at vi nærmest er fascister.)
14.oktober skrev Henrik Arnstad sitt innlegg i DN. Der drev han rent sitatfusk og tilla Pål Veiden meninger han ikke har. Senere har Arnstad innrømmet dette på sin blogg, mens Dagens Nyheter ikke har gjort noe for å rette opp feilen i avisen eller for å varsle Pål Veiden om hva de har skrevet om han. Men samtidig mener altså avisen at Pål Veiden er den eneste i hele verden som har rett til å få et raskt tilsvar på trykk for selv å rette opp løgnene de har skrevet om han. Ifølge Dagens Nyheter ville nemlig Pål Veiden umiddelbart få plass i avisen, dersom han hadde skrevet et innlegg.
Det har Pål Veiden nå gjort, og Dagens Nyheter har reagert i et fascinerende tempo. Artikkelen ble oversatt og trykket i rekordfart og befinner seg allerede på nett. Dagens Nyheter varslet Veiden på forhånd om at hans artikkel ville bli ledsaget av en liten kommentar. Da Veiden svarte at han ville frabe seg et haleheng som polemiserte mot hans innlegg, fikk han til svar at DN ikke forsto ordet «haleheng». Veiden skrev da tilbake at et «haleheng» betyr en «kommentar som undergraver innlegget», altså «at man slipper til noen, men umiddelbart argumenterer imot, slik at det som huskes fra innlegget, er kritikken under innlegget.»
Dette premisset, som altså må sies å være et premiss for å la DN trykke Veidens artikkel, betydde åpenbart ingenting for DN – som likevel publiserte et polemiserende haleheng.
Man fristes til å spørre: Hva er DNs «regler», hvis noen vil svare på halehenget? Har noen tilsvarsrett? Og hvem er i så fall det? Får Pål Veiden på nytt innlegg på trykk «umiddelbart», hvis han svarer? Og vil også dette innlegget bli forsynt med et haleheng fra DN?
Slike haleheng har gått av moten for mange år siden i andre deler av pressen, men det bekymrer åpenbart ikke Dagens Nyheter. Der i gården bruker de fortsatt denne svært lite sympatiske teknikken, også uten å varsle de som blir utsatt for den – slik planen åpenbart var for innlegget fra Raknes, Strømmen og meg. I tillegg lar de motdebattanter nyttiggjøre seg og kanskje misbruke andres tekster før de er kommet på trykk, hvilket også må sies å være nokså uvanlig – for å si det forsiktig.
Det virker for øvrig grensende til falskt når DN skriver hvor «utmerket» det er at Pål Veiden nå «selv argumenterer mot den kritikken som har vært rettet mot han» – og at det er «synd att det inte skett tidigare». Hvis det er så synd – hvorfor tok ikke DN selv kontakt med Veiden eller spurte meg om hvordan de kunne komme i kontakt med han?
I den siste mailen Dagens Nyheter skrev til meg, står det at vi hadde «kommit överens om» at artikkelen vår skulle publiseres i Dagens Nyheter.
Heller ikke det virker veldig sant. Alle som leser korrespondansen, vil se at det er høyst uklart både om og når Dagens Nyheter ville finne det for godt å publisere vårt innlegg.
I ettertid vet vi også at de holdt skjult at Henrik Arnstad hadde fått og lest artikkelen, at han hadde brukt den til å rette opp sin blogg, og at de planla at han skulle få «svare» på vårt innlegg samme dag som vårt innlegg kom på trykk – med et haleheng.
De gadd heller aldri å opplyse oss om at vår artikkel kunne kommet på trykk «umiddelbart», dersom bare Pål Veiden hadde stått som forfatter i stedet for Raknes, Strømmen og Clemet.
Eller «Norge», som Dagens Nyheter kaller oss.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 19.11.13.
Mer fra bloggen
Den største forskjellen i norsk politikk, ifølge Nils Kristen Sandtrøen (Ap)
Det er ikke Jordan Peterson, Moderaterna eller Andrew Tate. Men det er kanskje Alex Vanopslagh.
Samfunnskontrakten
Farvel til Kristin Halvorsens SV
Kan Mette Frederiksen være en trøst for Jonas Gahr Støre?
