INNVANDRING: Velferd, arbeid og migrasjon
Norsk innvandringsdebatt har nesten alltid dreid seg om det vi er reddefor å miste; om det vi mener innvandrerne vil ”ta fra” oss. Før var detarbeidsplassene – nå er det velferden. Men det viktigste vi kan gjøre for å sikre fremtidens velferd, er åskape et velfungerende arbeidsmarked med nok arbeidskraft. Friere flyt av arbeidskraft er positivt, både for samfunnet og for individet, skriver Kristin Clemet og Mathilde Fasting om Brochmann-utvalget, i Dagens Næringsliv.
Publisert: 6. juni 2011
Velferd, arbeid og migrasjon
Av Kristin Clemet og Mathilde Fasting, Civita
Brochmann-utvalgets utredning handler om velferd og arbeidskraft, ikke ”Velferd og migrasjon”, som rapporten heter. Den drøfter velferdsordningenes virkning på innvandreres deltagelse i arbeidsmarkedet i Norge, og den dreier seg mest om arbeidskraft med lav kompetanse. Rapporten sier lite om innvandrere med høy kompetanse.
Det er paradoksalt og litt feigt, synes vi, at en diskusjon om innstramninger i velferdsordningene for å styrke incentivene til arbeid først kommer i forbindelse med en diskusjon om innvandrere. I fjor var det nesten umulig å diskutere endringer i for eksempel sykelønnsordningen for å styrke incentivene til arbeid. Nå syns ”alle” det er greit å diskutere endringer i andre og mindre kostbare velferdsordninger, fordi de ”truer velferdsstaten”.
Det er problematisk når det i debatten om Brochmann-rapporten skapes et inntrykk av at innvandrere er et tapsprosjekt for Norge. Det etterlater inntrykk av at vi kunne greid oss bedre uten innvandring. Men det er selvsagt feil. Norge er dypt avhengig av innvandrere, både med høy og lav kompetanse. Norge har lenge hatt en sterk velstandsvekst. En av årsakene er arbeidskraften vi har fått fra utlandet, og som fylte de ledige jobbene.
Brochmann-utvalget har rett i at innvandrere i gjennomsnitt arbeider litt mindre og er litt mer trygdeavhengige enn befolkningen generelt. Men det er problematisk at det ikke kommer bedre frem at dette er et resultat av en villet politikk. Etter påtrykk fra bl.a. LO har Norge siden midten av 1970-tallet og helt frem til ganske nylig hatt innvandringsstopp for arbeidsinnvandrere. Innvandrere som nå kommer til Norge for å arbeide, er mindre trygdeavhengige og arbeider mer enn befolkningen generelt.
Brochmann-utvalget har funnet ut at visse grupper innvandrere blir uføre i større grad enn befolkningen generelt, og utvalget frykter at dette vil gjelde for flere grupper av innvandrere. Det er viktig at dette kommer frem, men det er også viktig å få frem at vi vet lite om årsakene til at det er slik. Skyldes det for eksempel religion? Landbakgrunn? Årsaken til at de kom til Norge? Utdanningsnivå? Botid? Eller at det ikke lønner seg å jobbe?
Grunnen til at dette er viktig, er at det kan fortelle oss noe om hvorvidt problemet vil vedvare eller gå over med tiden. Vi vet for eksempel lite om arbeidstilbøyeligheten hos etterkommerne av innvandrere, fordi de i liten grad har begynt å arbeide. Men vi vet ganske mye om deres utdanningstilbøyelighet, og den er veldig positiv og til dels mer positiv enn for befolkningen generelt. Sannsynligheten for at det også slår positivt ut når de skal begynne å arbeide, er tross alt ganske stor.
Brochmann-utvalget skriver at ”handlingsrommet i innvandringspolitikken blir vurdert som lite”. Det er riktig, men det betyr ikke at det ikke finnes. Norge har i dag ikke arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS, utenom en såkalt spesialistkvote som aldri fylles. Vi har i lang tid hatt en kvote på 5000 personer pr år. I 2009 kom det 2577 spesialister, og kvoten er dermed langt fra oppbrukt. Vi mener det er uheldig at debatten dreier seg så mye om innvandrere vi ikke vil ha, når det er helt åpenbart at vi trenger å tiltrekke oss mer arbeidskraft. Vi kan velge å liberalisere arbeidsinnvandringen fra land utenfor EØS. Vi kan også velge å se på arbeidsinnvandring fra EØS som en større mulighet. Friere flyt av arbeidskraft er positivt, både for samfunnet og for individet.
Norsk innvandringsdebatt har nesten alltid dreid seg om det vi er redde for å miste; om det vi mener innvandrerne vil ”ta fra” oss. Før var det arbeidsplassene – nå er det velferden.
Men det viktigste vi kan gjøre for å sikre fremtidens velferd, er å skape et velfungerende arbeidsmarked med nok arbeidskraft. Derfor er det synd at debatten om innvandring nå handler mest om våre velferdsgoder og redselen for å miste dem, i stedet for å handle om de mulighetene innvandringen gir oss.
Til slutt dette: En innvandringsdebatt bør ideelt sett ikke bare dreie seg om hva som er godt for Norge, men også om det som er bra for innvandrere og for verden. Det ville i alle fall kle en nasjon som er opptatt av bistand og utvikling i fattige land. For hvis vi virkelig vil bekjempe fattigdom og skape utvikling, er migrasjon blant de mest effektive virkemidlene vi kjenner.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 6. juni 2011.
Relatert
Hvor ble det av nordmannen?
Høyre-lederen hadde rett. Jeg tok feil.
Dumping og jumping
Tips til norsklærere
Å hjelpe i nærområdet er ikke moralsk forkastelig