SVs svikefulle forhold til demokratiet

Det er lett å trå feil, når det er andre forhold enn det liberale demokratiet som tiltrekker den politisk søkende. Det er ingen som hevder av SF/SV var et kommunistisk parti. Partiets store problem var at man valgte feil fot å stå på. Det er på høy tid at SV som parti tar en omfattende intern debatt om bevegelsens fortid, skriver Bård Larsen på Nye Meninger.

Bård Larsen

Publisert: 18. oktober 2013

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Det er på høy tid at SV som parti tar en omfattende intern debatt om bevegelsens fortid.

I Nye Meninger (12.10) hevder Theo Koritzinsky at alt som blir skrevet av undertegnede er anekdotisk eller ignorant når det gjelder SF og SVs forhold til kommunismen under den kalde krigen. Det eneste som stemmer på en prikk, er en kort kommentar om Anders Langes støtte til Sør-Afrika og om høyresidens unnfallenhet overfor ulike antikommunstiske diktaturer.

Innlegget til Koritzsinky viser, om ikke annet, at det er på høy tid at SV som parti tar en omfattende intern debatt om bevegelsens fortid. I følge Koritzinsky var alt i sin skjønneste orden, med unntak av enkelte kontekstløse kanonader. I følge Bård Vegard Solhjell var situasjonen en ganske annen. Så hvem skal vi tro på. Solhjell skrev i sin bok Solidaritet på ny (2011): ”Like fullt var det frå starten av med enkelte [i SF, min. anm.] som hadde eit uklårt tilhøve til diktatura i Aust-Europa. På70-talet gjekk det særleg gale, slik Frank Rossavik viser på ein god og diskuterande måte i si bok om SV… Berge Furre og andre SV-toppar sine betalte ferieturar til Romania, som inkluderte møte med Ceausescu, har med god grunn fått merksemd og blitt kritisert.» Tilsvarende skriver Solhjell i Dagbladet 25.1.11: ”Selv om SV stort sett har stått solid på den demokratiske sosialismens side, har udemokratiske understrømninger også gjort seg gjeldende i mitt parti … På 70-tallet pleide enkelte SF- og SV-politikere altfor tett kontakt med noen av diktaturene i øst. Derfor var det på sin plass da Erik Solheim i boka «Den store samtalen» tok et oppgjør med at deler av venstresiden «i dette århundret har hatt et uklart og tidvis svikefullt forhold til demokratiet». Svikefull, til og med.

Det hadde vært interessant å høre en debatt mellom Solhjell og Koritzinsky, som på mange måter ville fortone seg som en repetisjon av de mange debatter som foregikk internt i SV gjennom hele sytti- og åttitallet. ”Vi som var aktive i SVs ledelse på 1980-tallet hadde og har ingen illusjoner at vi var så veldig viktige i å fremme de demokratiske reformene i Øst-Europa”, skriver Koritzinky: ”Men vi møtte mange som satte pris på at vi kom, at vi kritiserte mangelen på ytrings- og organisasjonsfrihet, ettpartisystem og persondyrking – samtidig som vi kunne framheve noen positive trekk ved deres systemer.”

Jeg tror at de fleste forstår at det å kritisere og diskutere demokrati med representanter for totalitære stater er en treg materie. Muligens var det tillatt et øyeblikk, men det er åpenbart at de ikke ble fortalt noe de ikke visste fra før. Det hele må ha fortonet seg som et spill for galleriet. Og slik jeg har lest om disse turene (jeg har lest mye) og fått dem gjenfortalt av gamle representanter fra rørsla, var dette primært solidaritetsdelegasjoner. Man møttes som venner og utvekslet erfaringer og uenigheter. I avisene her hjemme, ikke minst i partiavisa Ny Tid, var det slik vi fikk det servert. Og trykket lå på å ”fremheve positive trekk ved deres systemer”. SVs partisekretær Rune Fredh (altså ingen hvemsomhelst) skrev en rekke artikler i Ny Tid i etterkant av offisielle turer til Nord-Korea: «Selv om man kommer til Korea som overbevist sosialist som aldri trodde på borgerpressas framstilling av dette landet og folket, er det likevel slik at man blir inderlig forbannet på ny over den vestlige presses bevisste meningsterror … «Den sosiale situasjonen for menneskene i dette landet er langtbedre enn i Norge … De har gjennomført en utvikling på disse 20 år som vi har brukt hundre på.”

Anekdotisknok planladen sentrale SVerenKleiv Fiskvik en delegasjonsreise for Norsk Kommuneforbund til Nord-Korea så sent som i 1992, for å studere eldreomsorgen: «I Korea har de nemlig voldsom respekt for de eldre, og der tror jeg vi har mye å lære i Oslo», uttalte Fiskvik til NTB. Besøket falt tilfeldigvis sammen med 80-årsfeiringen til Kim Il Sung, men det var slett ikke derfor de skulle reise til Nord Korea, hevdet han. De skulle selvsagt diskutere vanskelige spørsmål også. Men denne forklaringen var ikke mer holdbar enn at leder Jan Davidsen satte foten ned for hele forestillingen.

Ole Kopreitan formidlet fra DDR at i Øst-Tyskland blir man slått av en lysere og mer fargerik hverdag: «I løpet av de 2–3 siste år har det skjedd en revolusjonerende omlegging innenfor dagligvaresektoren i retning av høyere kvalitet, tiltalende emballasje, rikere utvalg og faktisk noe gunstig prisutvikling sett fra forbrukernes synspunkt.»Så kan man spørre seg hvor egnet enkelte vellykkede sider ved økonomien er for å gi en riktig diagnose av samfunnet for øvrig? Slik sett ville Pinochets Chile kommet heldig ut … Vareutvalget under Pinochet var nok betydelig bedre enn under Allende.

Koritzinsky trekker frem selve kronjuvelen, nemlig helsevesenet på Cuba, som eksempel på noe av det positive man gjerne ville fremheve ved diktaturet på Cuba. En ting er at tilstanden i dette helsevesenet er omdiskutert, men den diskusjonen får ligge i denne omgang. Det er vel ellers godt mulig å hevde at det finnes positive trekk ved de aller flest regimer, også de meste groteske. Cubaflørten har partiet aldri sluttet med. Inntil nylig har stortingsrepresentant Langeland foreslått å gi fredsprisen til Fidel Castro. Cubaforeningen, som utrykker full solidaritet med revolusjonen og Fidel Castro, ledes av SV-politiker Terje Enger.

Siden Koritzinsky også er inne på høyresidens synderegister: Koritzsinsky fremstilling av Cuba som en velferdsstat minner ikke så rent lite om Aftenpostens reportasjer fra Tyskland på trettitallet. Tenk om Høyre på den tiden hadde reist på delegasjonsturer til Tyskland, betalt av NSDAP og som bonus fikk lange utgreininger om den fantastiske utviklingen, og hvor man i ettertid forklarte dette med at formålet var å dytte nazistene i en noe mer demokratisk retning? Hvordan ville ettertiden, og for eksempel Theo Koritzinsky, tolket en slik posisjon?

Partiet har alltid rett?

Korizinsky glatter over alle sider ved sitt partinarrativ som kan vekke ubehag. Joda, SV var et splittet parti: Mange i partiet ønsket en sosialisme med et menneskelig ansikt og for å bidra til dette var det viktig å ha åpne kontakter med kommunistiske land. Hadde dette vært hele sannheten, slik Korizinsky presenterer den, hadde saken vært mye greiere. Problemet er at for hvert eksempel Korizinsky kommer med, hvor de gode intensjoner ivaretas, finner vi et langt høyere antall eksempler som viser det motsatte. Dette blir av Korizinsky avfeid som anekdoter. Og det er lett å forstå Korizinsky. I valget mellom to mulige utganger: Å innrømme at visse forhold ved SVs utenrikspolitiske disposisjoner var kritikkverdige eller å si at slike overhodet ikke fant sted, velger han det sistnevnte. Da har man intet valg enn å møte det ene eksempelet etter det andre som kontekstløst og anekdotisk. For eksempel Ny Tids analyse av de flyktninger fra Vietnam som overlevde flukten over havet:

”I de fleste rapporter i borgerlig og sosialdemokratisk presse har det til nå blitt hevdet at disse vietnameserne er politiske flyktninger på linje med f. eks chilenerne. Men et intervju i Arbeiderbladet mandag avdekker for alvor hva slags flyktninger det dreier seg om. Det er tidligere offiserer i Saigon-juntaens hær som drar ut av landet – ikke fordi de er forfulgt eller terrorisert – men fordi de må være med på matrasjoneringene som er innført etter frigjøringa i landet.”

Bygge bro. Mellom hva?

”Den tredje vei” var selvsagt ikke en brobygger mellom øst og vest (som enkelte synes å tro), men mellom sosialister og kommunister. Målet var ikke sosialdemokrati etter liberaldemokratisk standard, men en mindre autoritær sosialisme innen for den marxistiske utviklingslæren. SV ga i 1975 ut studieheftet Forholdene i sosialistiske land, som i hovedsak var en veiledning til partiets medlemmer om hvordan man skulle forholde seg til kritikk av Sovjetunionen og Øst-Europa. I heftet slås det blant annet fast at «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger som kriterier for kritikk av sosialistiske stater». Videre var rådet at Sovjetunionen ikke kunne måles etter liberal demokratisk standard eller prinsipper om menneskerettigheter. Slikt ble avfeid som «borgerlige» argumenter som brukes for å diskreditere de sosialistiske statene. Arne Pettersen skrev dessuten i heftet at utviklingen fra kapitalisme til sosialisme ikke kan skrus tilbake. «Den er lovmessig, selv om den midlertidig kan bli avbrutt eller komme på gale veier.» Høyresiden og sosialdemokratiet hadde altså hverken riktig klassestandpunkt eller de nødvendige analytiske redskaper for kritikk.

I SF/SV ble Sovjet diskutert kontinuerlig, og da særlig spørsmålet om menneskerettigheter, som skapte hodebry for de mer moderate medlemmene. Spesielt var tiden under partisammenslåingen mellom SF og NKP i Sosialistisk Valgforbund gjenstand for mange diskusjoner om dette. NKP bidro utvilsomt til at SV hadde en overveiende lite kritisk holdning til Sovjetunionen i denne perioden. Arne Pettersen sto sentralt i partiets ideologidiskusjoner på syttitallet. I Forholdene i sosialistiske land oppsummerte han inntrykket som har festet seg av SVs forhold til Sovjet og Øst-Europa:

”Det er selvfølgelig riktig at fullstendig sosial likestilling ennå ikke er skapt i de sosialistiske land. Og at det finnes et fremmedgjøringsproblem skal heller ikke benektes. Men det er av ikke-antagonistisk karakter fordi antagonismen mellom borgerskap og proletariat er opphevet med den totale seier over den kapitalistiske produksjonsmåten.”

I det samme heftet diskuterte SV-veteran Dag Seierstad i det vide og det brede hvordan SV skulle forholde seg til Sovjetunionen. Sovjet haddemange alvorlige mangler, mente han, hvorav liten organisasjonsfrihet og en elitær partiledelse var alvorligst. På tross av store innvendinger mot den sovjetiske praksisen lander allikevel Seierstad på at SV måtte samarbeide med det sovjetiske og de østeuropeiske kommunistpartiene, men da på basis av kontinuerlig «sosialistisk kritikk» og med forbehold mot å gi «moralsk eller politisk tilslutning» til de verste sidene av samfunnsutviklingen der. Men Seierstad understreker allikevel at «anti-sovjetismen har vært en del av reaksjonens verdensbilde fra 1917 til i dag». Seierstads artikkel har på tross av irrganger og indre sjelekval en ganske klar konklusjon: «Vi må rette søkelyset mot Sovjet-samfunnet – ikke for å bedømme det mot ideelle krav, men for å fastslå Sovjet-samfunnets plassering i kampen mellom sosialisme og kapitalisme i verden i dag.» Klar tale dette altså, hvormålsettingen for det internasjonale samarbeidet var ”å samordne arbeidsfolks kamp mot det kapitalistiske systemet. I dette perspektivet blir samarbeid f. eks[!] med kommunistpartiene i Sovjet, Øst-Europa, Kina, Vietnam og Cuba nyttig og nødvendig så lenge det tar sikte på praktiske tiltak for å bygge opp den internasjonale arbeiderfronten mot kapitalen.”

Dissentere

”Larsens påstand om at SV «avviste bryskt liberale og konservative dissenter som illegitime», er tøv,” skriver Koritzinsky. Vel, hvem som hadde rett til å kritisere ble i alle fall heftig diskutert. Det sosialistiske tidsskriftet Kontrastarrangerte i 1978 et folkemøte under temaet ”Retten til å være reaksjonær”. Til stede var 68-er-profeten Rudi Dutschke, som konstaterte at: «Kampen for sosialisering og demokratisering i hele Europa må føres på to fronter: Mot borgerskapet i vest og mot parti-byråkratiet i øst. Det er en vanskelig oppgave, men vi må ikke gå av veien for den». Den store debatten dreide seg om hvorvidt sosialister i ytringsfrihetens navn skulle forsvare «retten til å være reaksjonær», og spørsmålet om hvordan man skulle forholde seg til Aleksandr Solzjenitsyn, var naturlig nok gjenstand for ulike oppfatninger om dette. Både Dutschke og Cox konkluderte forsiktig og under tvil med at også de reaksjonære måtte ha rett til å ytre seg. Dette førte til rasende reaksjoner fra Ny Tids lesere. Nils Henry Johansen fra Sør-Varanger SV skrev under oppropet Et såkalt kritisk Øst-Europa-Seminar: «Tror virkelig … Dutschke og Cox at det er mulig å gjennomføre sosialismen ved hjelp av borgerlige partiretninger? Dette har aldri skjedd … Jeg har aldri hørt om at rike er villige til å dele med fattige. For å bevare sin rikdom, så tyr mennesker til bl.a. terror og undertrykkelse, altså reaksjonære metoder.”

Da den sovjetiske menneskerettighetsforkjemperen Andrej Sakharov fikk Nobels fredspris i 1975, omtalte Jan Otto Hauge ham i Ny Tid som en pro-amerikansk nikkedukke, en «ekte reaksjonær». Hauge mente at det måtte være naturlig for sosialister å «anse utdelingen som latterlig».Så sent som i 1989 ble han i den samme avisen kalt for en «erkekonservativ og politisk tulling» av redaktør Bernt Eggen.

Aleksandr Solzjenitsyn ble heller ikke godkjent som legitim systemkritiker. Han kunne jo plasseres blant de vantro, konservativ som han var. SVs Arne Overrein mente at Solzjenitsyn ble brukt som skyts av de reaksjonære i deres «velregisserte kampanjer for å diskreditere sosialismens og revolusjonens idé ved å vise til forholdene i Sovjetunionen».Et fantastisk utsagn, selvfølgelig, som setter SVs politikk i et merkelig lys. Det Overrein avslører, er jo at Sovjetunionen kommer dårlig ut av det hvis faktiske forhold avdekkes i det sovjetiske samfunn. Altså diskrediterer Sovjetunionen seg selv hvis sannheten kommer ut, og da er det viktig at sannheten ikke lekker ut. Det kan jo skade «saka». Overrein mente for øvrig at det ikke var noen grunn til å være redd for «tilbakeliggende folk av typen Solzjenitsyn».

Fusjonen med NKP

At SF gikk i valgforbund med NKP klarer nok selv ikke den aller mest kreative historieforteller å forklare som noe annet enn et eklatant brudd på brobyggerrollen. Ikke minst kombinert med det faktum at SF i årtier hadde nedfelt i sitt program at den største trusselen mot verdensfreden var USA. Her ble det ikke bygget bro. Snarere tok man et klart valg.

Et bisart utslag av fusjonen SF/NKP var at de mest outrerte stemmer fra kommunistbevegelsen ble comme il faute, også i Pax: I 1973 ga forlaget ut boken To samfunn – to skoler. Utdanning i DDR og Norge av tidligere NKU-formann og senere professor ved Universitetet i Oslo Regi T. Enerstvedt. På vaskeseddelen kunne vi lese at “Pedagoger over hele verden er i dag opptatt av det enestående eksperimentet i Den Tyske Demokratiske Republikk (DDR) på å forene teori og praksis, på å forbinde skolen med ’livet sjøl’”.Enerstvedt skrev at boken skulle bidra i kampen mot antikommunismen, for “ikke noe virkelig og varig framskritt kan oppnås verken i skolen eller i samfunnet for øvrig om ikke den primitive og fordummende hets mot de sosialistiske land blir bekjempet”.

Det var et helt særegent historisk skjema SV satte opp overfor Sovjetunionen og Øst-Europa. Det var en kjent sak allerede kort tid etter krigen at Stalin okkuperte de østeuropeiske landene og på den måten garanterte for kommunistisk maktovertagelse. Alle partier og frie fagforeninger ble forbudt. Slik så ikke SV på historien. SV vedtok så sent som i 1977 et tillegg til prinsipprogrammet, hvor det ble slått fast hvordan nedkjempingen av fascismen i store deler av Europa førte til at “arbeiderbevegelsen overtok makten i en rekke land i øst og sentral-Europa [Romania, Bulgaria, Polen, Jugoslavia, Tsjekkoslovakia og Øst-Tyskland]”.

I 1979 deltok Furre, sammen med Astrid Dahl i SVs internasjonale utvalg, som æresgjester på det rumenske kommunistpartiets 12. kongress. Furre lot seg begeistre av Nicolae Ceauşescus åpenhet. Kongressen praktiserte enhet–kritikk–enhet på en forbilledelig måte, mente han: “fingrane vart ikkje lagt imellom når det gjaldt å peika på svikt og manglar – slik at folk flest kunne kjenna att sin kvardag.”Videre:“Om det hadde vore agitatorar som organiserte applaus før, trongs det iallfall ikkje no: Dei om lag fem tusen menneske i salen reiste seg til ein spontan, stormande, tordnande demonstrasjon mot ei vond fortid, mot mørke krefter i det rumenske samfunnet og mot framande krefter [Sovjet] som driv sitt spel på Balkan.” Dette var ifølge Furre “symbolet på brotet med fortida […] fram mot meir demokrati”.

Det er som sagt tidligere, lett å trå feil, når det er andre forhold enn det liberale demokratiet som tiltrekker den politisk søkende. Det er ingen som hevder av SF/SV var et kommunistisk parti. Partiets store problem var at man valgte feil fot å stå på. Den venstreradikale ”mellomposisjonen” innebar en vanskelig – for ikke å si umulig – overlapping mellom to verdensbilder som ikke fullt ut samsvarte med virkeligheten: Mellom den reelt eksisterende sosialisme og den kapitalistiske verden. Det fantes mange fornuftige antikapitalister, pasifister og sosialister som sto fjellstøtt i den vestlige demokratiske tradisjon (les Den frie verden), og tilsvarende snudde ryggen til Den reelt eksisterende sosialismen.

Innlegget er publisert på Dagsavisens Nye Meninger 17.10.13.