Fredsprisen: Kjedelig og feilslått
Kan man lese dagens fredsprisutdeling som et klapp på skulderen til verdenssamfunnets innsats for fred og sikkerhet i Syria? Antagelig. Men er det egentlig noe å være stolt av? Bård Larsen skriver om fredsprisen på Minerva Nett.
Publisert: 11. oktober 2013
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Med årets utdeling har Nobelkomiteen latt anledningen gå fra seg til å skape viktige debatter.
Det er besynderlige tider. I Syria sitter president Assad trygt etter at USA sluttet å rasle med sablene. Assads bruk av kjemiske våpen på egen befolkningen førte til trusler fra president Obama om militære sanksjoner. I Norge var mange svært skeptiske til intervensjon, etter frustrerende erfaringer i Irak og Libya. På venstresiden var det business as usual: Ingen katastrofe er større en amerikansk innblanding. Det ble arrangert fredsdemonstrasjon på Youngstorget støttet av en rekke organisasjoner som ikke hadde engasjert seg nevneverdig i Syria- spørsmålet før. Ironisk nok var det trusselen om å gripe inn med makt for å få en slutt på gasskrig som virkelig utløste samvittigheten på den syriske befolkningens vegne. Altså ikke den to år lange borgerkrigen som har kostet over hundre tusen menneskeliv.
Det store mantraet er at folkeretten alltid står over menneskerettighetene. Kalde fakta er at kjemisk krigføring til syvende og sist er et spørsmål om nasjonal suverenitet. Og mens borgerkrigen raser videre har det nå igjen blitt stille fra kommentariat og solidaritetsbevegelser.
Kan man lese dagens fredsprisutdeling som et klapp på skulderen til verdenssamfunnets innsats for fred og sikkerhet i Syria? Antagelig. Men er det egentlig noe å være stolt av? Det er selvsagt ikke noe galt med FN-organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen. Man skal lete godt og lenge etter noen som har noe å utsette på dem. Selv Assad er positiv, og han bruker ved høve kjemiske våpen for å temme egen befolking. Slik sett er prisen kjedelig og isolert sett er den så lite kontroversiell at den neppe har noen særlig funksjon som pådriver for verdenssamfunnet. Prisen faller også trygt innenfor rammen til Nobels testamente. Men hvorfor gi fredsprisen til en FN-organisasjon som strengt tatt bare gjør jobben FNs medlemsland har satt den til å gjøre? Dette har nok Nobelkomiteen også spurt seg, og prisen må derfor forstås som en diplomatisk gest fra en komité som er begeistret for store organisasjoner. Kan hende er den også i overkant prematur, for tror vi egentlig at alle kjemiske våpen i Syria blir detektert og destruert?
Nobelkomiteen lot anledningen gå fra seg til å skape viktige debatter. De russiske menneskerettighetsforkjemperne Ludmila Alexeyeva, Svetlana Gannushkina og Lilija Shibanova ville virkelig satt agendaen og utfordret Putins autoritære og fremmedfiendtlige regime. I stedet kan Putin, som nær alliert av Assad, høste deler av den moralske gevinsten av fredsprisen.
Innlegget er publisert hos Minerva 11.10.13.