Nord-Korea: Trenger vi Traaviks nyansering?
At en anerkjent samtidskunstner samarbeider med et diktatur som Nord-Korea, vil være svært verdifullt for denne staten, og vil kunne ha som ringvirkning at andre gjør det samme. Resultatet vil bli en normalisering av vårt forhold til lederskapet i Nord-Korea, altså en stille aksept av den totalitære statens fremferd, skriver Bård Larsen i Klassekampen.
Publisert: 25. september 2013
Av Bård Larsen, historiker i Civita
Bjørn Nistad er ikke så rent lite forferdet over at jeg kritiserer Morten Traaviks kunstutveksling med nordkoreanske myndigheter.
Her må menneskerettighetsorganisasjoner og kulturministeren på banen, for her er sniktotalitarismen i full gang, skal vi tro Nistad, som ellers har gjort seg kjent for å forsvare Putin i tykt og tynt.
Det er mye å si om Nistads innlegg, men jeg skal forholde meg til et par punkter. Det første dreier seg om sensur. Det er ikke første gangen jeg får høre fra Klassekampens lesere eller fra redaksjonelt hold at kritikk er det samme som sensur. Da jeg for et par år siden etterlyste et mer kritisk syn på Bertolt Brecht, ble jeg tolket av redaktør Braanen til å ville nekte norske teatre å sette opp stykker av Brecht.
Kunst er, som så mye annet, ingen eksakt vitenskap. Det blir altså et spørsmål om synsing, hva man skal mene om den. Det gjør vi som tilskuere (som meg), som kjennere (Nistad?), og det gjør ganske sikkert også på kvalifisert vis Kulturrådet, som har gitt Traavik støtte.
Kunsten skal selvsagt være fri. Men den må ikke nødvendigvis være statsfinansiert. Svært mange kunstnere mottar aldri offentlige midler, og det ville heller ikke være økonomisk mulig eller politisk ønskelig. Man må derfor gjøre et utvalg av hva man ønsker å støtte. Det betyr ikke at det man ikke støtter, sensureres.
Punkt to: Kulturrådet mener at de aldri vil vurdere kunst med politiske briller, men er det virkelig mulig? Det skal selvsagt ikke være slik at kontroversiell kunst ikke skal gis støtte. Men det betyr jo ikke at det ved noen enkeltstående tilfeller oppstår en viss tvil. Det var på hengende håret at et norsk-israelsk danseprosjekt fikk støtte i år – etter en politisk vurdering. Det var også sterk intern debatt om Traavik i Kulturrådet. De var altså i tvil. Kontrafaktisk: Ville Kulturrådet gitt Leni Riefenstahl penger til å dekke nok et partimøte? Hun var i hvert fall kunstner nok. Hva hvis det var gutter fra Hitlerjugend som skulle samarbeide med norske elever. Hvordan bedømme dette «kunstfaglig»? Den dagen Kulturrådet støtter kunstprosjekter som ser de lyse og menneskelige sidene av Jobbik eller Gyldent daggry – eller fangelivet i Guantánamo – da kan vi tro på at dette bare handler om kunst. Men vil vi det?
La meg si det slik: Det er svært sannsynlig at Klassekampens kommentarfelt ville koke den dag et slikt prosjekt fikk offentlig støtte. I tilfellet Nord-Korea og Traavik er det stille, og det kan man jo bare spekulere i årsaken til. Bortsett fra Nistad da, som lar seg opprøre over at man fordømmer det nordkoreanske regimet. Og det er mer: Hvilket ansvar forvalter Kulturrådet når de støtter et prosjekt som samarbeider med en totalitær statsmakts kulturinstitusjoner? Hvor fri er kunsten i Nord-Korea?
Hvis du flyr over Sørøst-Asia om natten kan du se sivilisasjon i form av lys, fra bygninger og infrastruktur. Når du flyr over Nord-Korea er det mørkt. Der fryser og sulter folk i hjel fordi regimet oppfatter egen befolkning som biomasse. Er det virkelig slik at vi trenger å få våre forestillinger om Nord-Korea nyansert på den måten Traavik gjør det? Lærer vi noe nytt? Synes sultne bønder det er artig at myndighetene sender velfødde kaderungdommer til Norge for å spille trekkspill?
At en norsk anerkjent samtidskunstner samarbeider med et diktatur som Nord-Korea, vil uansett være svært verdifullt for denne staten, og vil kunne ha som ringvirkning at andre gjør det samme. Resultatet vil bli en normalisering av vårt forhold til lederskapet i Nord-Korea, altså en stille aksept av den totalitære statens fremferd. Alle kunstnere må kunne holdes ansvarlig for politiske effekter av sin kunst, i hvert fall når de er forutsigbare.