Hva er integrering?
Hvordan innvandrere til Norge kan integreres bedre, er et viktig spørsmål i denne valgkampen, slik det har vært i de fleste valgkamper de siste tiårene. Innvandrere (og andre) kan vanskelig ”integreres” på alle områder. For å oppnå god integrering, må politikerne konsentrere seg om det de kan og bør påvirke, først og fremst arbeidsdeltakelsen, skriver Marius Doksheim.
Publisert: 14. august 2013
Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.
Hvordan innvandrere til Norge kan integreres bedre, er et viktig spørsmål i denne valgkampen, slik det har vært i de fleste valgkamper de siste tiårene.
Det har etter hvert blitt større enighet om hva som er viktig i integreringsarbeidet. Å integrere betyr i utgangspunktet å innpasse noe i en større helhet, i denne sammenhengen å gjøre innvandrere og deres barn til en del av den større helheten som er det norske samfunnet. Som en overordnet idé er det en fornuftig innstilling, men når integrering diskuteres i valgkampen og ellers, er det viktig å huske at samfunnet i seg selv er lite helhetlig. Det består av ulike mennesker med ulike verdier og mål. Det er også delt opp i sfærer, og vi forholder oss på ulike måter avhengig av om vi deltar i arbeidslivet, familielivet eller, for eksempel, i breddefotballen.
Derfor kan innvandrere (eller andre) vanskelig ”integreres” på alle områder. Vi bør velge ut noen deler av samfunnslivet som viktigst å konsentrere seg om.
For de fleste er nok forholdet til familien og andre mennesker det viktigste. Denne samfunnssfæren er imidlertid i mindre grad viktig for integreringen. Familielivet bør i størst mulig grad holdes utenfor det politikerne bryr seg med. På samme måte er spørsmål som hva innvandrere har på seg, hvilken religion de tror på, eller hvor ofte de går i teater, noe som i hovedsak bør være lite relevant for den politiske debatten.
Men noen få andre områder er viktige. Viktigst er nok deltakelse i arbeid. Samfunnet er bygget på at vi først og fremst sikrer oss selv og våre levekår gjennom egen inntekt, og at vi gjennom det offentlige tar oss av oppgaver ved hjelp av skatteinntektene som dannes av arbeidsinnsats. Ikke alle kan arbeide, men arbeidsdeltakelsen i et land sier noe om kvaliteten på samfunnsmodellen, utdanningssystemet, omstillingsevnen og likestillingen. De offentlige utredningene som har sett på innvandring og integrering, har konkludert med at innvandrernes sysselsetting bør være tilnærmet lik resten av befolkningens for at integreringen skal være vellykket og velferdsstaten bærekraftig.
De som er i arbeid, har (eller tilegner seg) kunnskap, tilpasningsevne og språkferdigheter. De lærer det norske samfunnets verdier å kjenne, og får større muligheter til å oppfylle egne mål, til å gi sine barn gode levekår og nye muligheter, og å sikre sin egen fremtid. Derfor er det positivt at det nå, til tross for at det fortsatt finnes mange eksempler på det motsatte, oftere diskuteres hvordan vi får innvandrere i arbeid, enn hva de har på seg eller spiser.
For: I et liberalt samfunn må mange av samfunnets sfærer være private. Vi kan ha meninger om det som skjer der, men vi behøver ikke nødvendigvis forsøke å påvirke det gjennom politiske tiltak. Det er ikke nødvendig at alle tilpasser seg et overordnet mål eller verdisett, så lenge vi tilpasser oss lovene vi kommer frem til gjennom demokratiske prosesser, og mer overordnet rettstaten, det liberale demokratiet og menneskerettighetene. Det er derfor positivt at Regjeringen ikke hørte på det regjeringsoppnevnte Integreringsutvalget, som i sin utredning anbefalte ”lojalitet til felles verdier” som et mål for integreringsarbeidet. I stedet er Regjeringen, på dette punktet, klart liberal: ”Innenfor disse rammene (av menneskerettighetene og demokratiske spilleregler) kan mangfoldet utvikle seg, med rom for ulike tolkninger og prioriteringer av verdier, og med ulike måter å leve på.” På de fleste områder kan vi overlate integreringsarbeidet til det personlige ansvar og sivilsamfunnet.
Når vi holder oss til arbeidsdeltakelse er det, til tross for forskjeller og utfordringer, klare tegn til at integreringen i Norge går nokså bra. Innvandrere har lavere sysselsetting enn befolkningen for øvrig, men det er delvis fordi nordmenn for tiden har verdens høyeste arbeidsdeltakelse. Sysselsettingen blant innvandrere er høyere i Norge enn i noe annet OECD-land. Faktisk har innvandrere i Norge høyere sysselsetting enn hele befolkningen i de fleste rike land. Hadde innvandrerbefolkningen vært et eget land, ville sysselsettingen vært omtrent på finsk nivå.
Forskjellene og utfordringene ligger i at mens arbeidsinnvandrere i stor grad er i arbeid, er det vanskeligere å integrere flyktninger og asylsøkere, som Norge tradisjonelt har tatt i mot langt flere av, i arbeidslivet. Løsningen kan være å gjøre det enklere å la mennesker som mangler dokumentasjon på erfaring, utdanning og språk få forsøke seg. Det kan man gjøre for eksempel ved i større grad å tillate midlertidige ansettelser, slik at terskelen inn i den første jobben blir lavere, eller ved oftere å gi lønnstilskudd til arbeidssøkende som sliter med å komme i arbeid. Det vil hjelpe både innvandrere og andre som i dag ikke deltar i arbeidslivet.
For å oppnå god integrering, må politikerne konsentrere seg om det de kan og bør påvirke, først og fremst arbeidsdeltakelsen. Får man flest mulig innvandrere i arbeid, vil det også bli lettere for innvandrerne å delta i andre deler av samfunnslivet, fordi arbeidet er grunnlaget for blant annet språk, trygghet og velferd.
Relatert
Hvor ble det av nordmannen?
Høyre-lederen hadde rett. Jeg tok feil.
Dumping og jumping
Tips til norsklærere
Å hjelpe i nærområdet er ikke moralsk forkastelig