68 200 avklares snart til uførhet

Når antallet som kommer ut i arbeid gjennom arbeidsavklaringstiltak er såpass lite, er det behov for å vurdere hvilke tiltak som fungerer og hva NAV realistisk kan få til med de ressursene de har, skriver Mathilde Fasting i et blogginnlegg på Nettavisen.

Mathilde Fasting

Publisert: 7. august 2013

Av Mathilde Fasting, Civita

1.3.2014 kan vi risikere at 68 200 personer blir en del av uførestatistikken. Arbeidsavklaringspenger (AAP) ble innført 1.3.2010. Neste år er det fire år siden, og maksimal lengde man kan få AAP er fire år. Det vil i så fall bety et stort byks i antall uføre. Aftenposten publiserte i dag en oversikt om den «tikkende bomben» på pultene hos NAV-medarbeiderne.

At aktivisering er viktig for at uføre skal kunne komme seg i jobb, har lenge vært anerkjent. Forskjellen mellom arbeidsavklaringspenger og uføretrygd ligger i at det er et vilkår for å få arbeidsavklaringspenger at man deltar i en aktiv prosess for å komme i arbeid, og at arbeidsavklaringspenger kun er en ytelse man kan motta i fire år. Civita har publisert to notater om helse og arbeidstiltak og om arbeid og uførhet. Her er blant annet ulike arbeidsmarkedstiltak beskrevet.

Arbeidsavklaringspenger er stort sett en sammenslåing av attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Den aktive prosessen for å komme i arbeid kan bestå i alt fra å lage en aktivitetsplan til gjennomføring av behandling eller arbeidsrettede tiltak. Tanken om aktivisering er god. Men for at det skal fungere, er man avhengig både av at tiltakene som tilbys er av god kvalitet, og at NAV har ressurser nok til å gi en god, individuell oppfølging.

68 200 personer har i snart fire år ventet på å bli avklart. NAV har en nærmest umulig oppgave foran seg frem til 1.3.2014, dersom målet er at alle disse skal komme ut i arbeid. NAVs egen evaluering gir liten grunn til optimisme. Lite oppfølging, lav motivasjon hos mottakere og nedprioritering av aktiviseringstiltak på NAV-kontorer med knappe ressurser, er noen av konklusjonene. At ordningen skulle være tidsavgrenset hadde tilsynelatende liten effekt. Nær to tredjedeler av alle som sluttet på tidsavgrenset uførestønad gjorde det fordi de gikk over på varig uførepensjon, mens bare én av tolv kom i arbeid.

Flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet, og i mange tilfeller har uføretrygdede en såkalt restarbeidsevne. Det er mulig å kunne arbeide samtidig som inntektsevnen er redusert med minst halvparten. All forskning tyder på at arbeidslivstilknytning er bra for helsen for de aller fleste, og avgjørende for komme tilbake i vanlig arbeid. Gradert uføretrygd er et virkemiddel som brukes i alt for liten grad i dag. I 2010 var i overkant av 80 % av alle uføre 100 % uføre, på tross av at muligheten for gradert uføretrygd har eksistert i flere år, og at det lenge har vært et mål å få flere til å bruke det.

NAV har begrenset med ressurser til å følge opp alle de ulike tiltakene. Der tiltakene foregår i skjermede bedrifter, er det i stor grad opp til bedriften selv å sørge for at tiltaket fungerer godt. I noen tilfeller kan en saksbehandler i NAV ha ansvar for å følge opp godt over hundre brukere. Dette begrenser kraftig muligheten til å sette seg inn i situasjonen til hver enkelt bruker. Det er problematisk i et komplisert system med stort fokus på individuell tilpasning. NAV har liten evne til å kvalitetssjekke og undersøke tilbudet hos virksomhetene hvor tiltakene foregår. Det kan gjøre den individuelle tilpasningen illusorisk.

Tallenes tale fra dagens Aftenposten er klar. NAVs vurdering av egne muligheter ser ut til å stemme, få kommer ut i arbeid, og mange ender som uføre etter fire år. Når antallet som kommer ut i arbeid gjennom arbeidsavklaringstiltak er såpass lite, er det behov for å vurdere hvilke tiltak som fungerer og hva NAV realistisk kan få til med de ressursene de har.

Innlegget er også publisert som blogginnlegg på Nettavisen 7. august.