Finansavisens omtrentligheter
Finansavisens Ole Asbjørn Ness omtaler ofte Civita og meg negativt. En av omtalene sto å lese 10.5. Bakgrunnen er beregninger SSB har foretatt. Ness’ påstand er at vi ikke har forstått disse og derfor gjengir SSB feil, og at sannheten er helt motsatt. Men det er den ikke, skriver Kristin Clemet i Finansavisen. Clemet svarer også om debatten om Regjeringens handlingsrom.
Publisert: 29. mai 2013
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Finansavisens Ole Asbjørn Ness omtaler ofte Civita og meg negativt. Det gjør han, fordi jeg har vært medforfatter av en bok om integrering, som han mener er «ekstremt svak» med «tendensiøs statistikkbruk og lavt presisjonsnivå».
En av omtalene sto å lese 10.5. Da fikk bl.a. statssekretær Hilde Singsaas og jeg vite at vi tok feil når vi har hevdet at «gjennomsnittsnordmannen er et tapsprosjekt for det offentlige».
Bakgrunnen er beregninger SSB har foretatt. Ness’ påstand er at vi ikke har forstått disse og derfor gjengir SSB feil, og at sannheten er helt motsatt.
Men det er den ikke. I Civita satte vi oss grundig inn i SSBs beregninger. Jeg har igjen vært i kontakt med SSB etter Finansavisens oppslag. SSB bekrefter at vi har forstått beregningene riktig, og at «gjennomsnittsinnbyggeren er en ‘utgiftspost’», hvilket vil si at vi finansierer en del av den offentlige velferden med oljepenger.
En annen omtale sto i et intervju med Singsaas 18.5. Saken gjaldt en debatt mellom bl.a. Singsaas og meg i Dagsavisen og på sosiale medier.
Ness gir en meget skjev fremstilling av debatten, så for dem som måtte være interessert i en oppsummering, anbefaler jeg min egen blogg (clemet.blogg.no).
Ness latterliggjør bl.a. mine synspunkter på det handlingsrom en regjering har i den økonomiske politikken, så la meg kommentere det:
Siden 2005 har de offentlige utgiftene steget med over 400 mrd. kroner. Justert for inflasjon (KPI) er tallet over 300 mrd. kroner, hvilket er en betydelig vekst i et budsjett som utgjør litt over 1000 mrd. kroner.
Regjeringens poeng er at den likevel ikke har hatt så mye til rådighet, fordi mye «forsvinner» i det Ness kaller «statens pris- og kostnadsvekst». I virkeligheten har derfor handlingsrommet vært ca. 170 mrd. kroner – eller endog bare 107 mrd., ifølge finanskomiteens leder.
Spørsmålet er: Kunne en flertallsregjering, som har sittet i åtte år, gjort noe for å utvide dette handlingsrommet?
Jeg mener det, og jeg håper det av hensyn til demokratiet. Jeg har antydet noen forslag til hvordan det kunne gjøres, men alt er visst umulig for Singsaas og Ness: Skattelettelser er «virkningsløst». En pensjonsreform i offentlig sektor vil ikke virke før om mange år. Og kutt i rettighetsfestede ordninger, som vil virke, er et dårlig forslag, fordi det bringer meg på kollisjonskurs med Høyre!
Betyr det at man ikke skal gjøre det som virker på lang sikt, eller at Civita ikke skal mene noe som Høyre ikke mener?
Etter min mening er dette argumenter uten substans.
Så la meg nevne et par eksempler til:
Singsaas er opptatt av at man ikke kan sammenligne statens pris- og lønnsvekst med KPI, bl.a. fordi staten må «ta utgangspunkt i det staten faktisk bruker penger på», bl.a. velferdstjenester.
Det har Singsaas rett i, men da må også staten ta et medansvar for kostnadsutviklingen på de tjenestene den selv produserer.
Staten har også ansvar for effektiviteten i offentlig sektor, der bl.a. 22.julikommisjonen har vist at det er et stort potensial for forbedring. Dette ville også påvirket handlingsrommet i budsjettet.
Jeg har tilbragt flere år i regjeringskvartalet. Der er det lett å føle at det er «umulig» å få gjort noe grunnleggende eller å få gjennomført strukturelle reformer. Det oppsiktsvekkende er at dette ikke ser ut til å være annerledes med en flertallsregjering enn det er med en mindretallsregjering. Det burde påkalle interesse.
Det er i de senere år avdekket flere problemer i forvaltningen som svekker evnen til å gjennomføre politikk.
Dersom også rommet for å utøve politikk stadig snevres inn, kan det være på tide også å sette dette temaet på dagsorden.
Innlegget er trykket i Finansavisen 29.5.13.
Relatert
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
