Au pair: Tjenere eller arbeidsfolk?

Dersom au pair-ordningen anerkjennes som arbeidsmigrasjon, kan det legge grunnlag for bedre kontrakter, boforhold, arbeidstid og lønn, samtidig som det blir mulig for au pairen å finne seg en ny jobb, dersom arbeidsforholdet ikke fungerer, skriver Mathilde Fasting i Bergens Tidende.

Mathilde Fasting

Publisert: 29. april 2013

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

NRK Brennpunkts dokumentar om au pairer, med tittelen «Herskap og tjenere», har satt sinnene i kok. Vertsfamiliene fikk svi, og au pairene sto frem som ofre. Men, au pairer dekker et behov – for hjelp i hjemmet for vertsfamiliene og for inntekter til au pairene.

Det er ikke uten grunn at antallet au pairer er firedoblet siden 2000. Problemet er heller hvilke premisser som ligger til grunn for arbeidskontrakten au pairene tilbys.

Brennpunkt-dokumentaren viste klart at det ikke var kulturutveksling som var målet, verken for au pairen eller for vertsfamilien.

Selv om vi later som om au pairen kommer til Norge for kulturutveksling, er de i praksis arbeidsinnvandrere. Det ville vært bedre både for dem og for oss om vi så på dem og behandlet dem som arbeidsinnvandrere, med de betingelser og rettigheter det medfører.

Au pair betyr på likefot. Å være au pair betyr å arbeide i en familie i et fremmed land.

Ungdom mellom 17 og 30 år, som ønsker å bedre sine språkkunnskaper, og få bedre kjennskap til landets kultur og andre forhold, kan søke au pair-jobber. Ordningen er derfor bygd på en forutsetning om at arbeidet skal utføres i en familiesammenheng, slik at den som arbeider som au pair, kommer i tilnærmet samme stilling som en datter eller sønn i vertsfamilien.

Jeg har selv vært au pair og lærte meg fransk samtidig, men ikke alle har kulturutveksling som fremste mål.

Over 90 prosent av au pairene som kommer til Norge, er fra Filippinene. Dagens au pairer passer barn, gjør husarbeid og vasker, og er altså en kombinasjon av dagmamma og hushjelp. De snakker engelsk, noen få norske gloser og møter andre filippinere på fritiden.

Kanskje det er på tide å definere au pair-ordningen som det den egentlig er, nemlig arbeidsmigrasjon. Det er klart at motivasjonen ofte er muligheten til å tjene penger. For familien er det samtidig klart at alternativet er dagmamma, barnehage eller vaskehjelp, altså et arbeidsforhold.

Det er da problematisk at au pairen ikke kan arbeide mer enn fem timer pr. dag og ikke mer enn 30 timer pr. uke. Au pairen er skattepliktig både for lønn og for kost og losji. Det betyr at au pairen allerede er i et norsk arbeidsforhold, men med en lite tilfredsstillende kontrakt og et avhengighetsforhold til arbeidsgiveren som kan være negativt.

Siden au pairene åpenbart kommer for å arbeide, hadde en vanlig arbeidstid vært mye bedre. Skal du strengt følge fem timer, får au pairen veldig mye tid til overs. Norskkurs er gjerne en til to ettermiddager eller kvelder i uken og kan ikke fylle all den ledige tiden.

Dermed er veien kort til at au pairen enten jobber mer, helst mot mer betaling, selv om det er ulovlig, eller så vasker de svart hos naboen, som også er ulovlig. Og i verste fall utnyttes au pairene med arbeidstid, som au pairen Christa sa, 24 timer i døgnet hele uken.

Mannen til Christa, og den lille datteren hennes Precious, var naturlig nok lei seg for at mamma var i Norge som au pair. De savnet henne. I Norge ble det i fjor forbudt å ansette au pairer som hadde barn i hjemlandet.

Arbeid i et fremmed land, langt unna, er en tøff pris å betale. Likevel har ambassaden i Manila lange køer av jenter som gjerne vil til Norge. For dem er eneste mulighet til å få en arbeidstillatelse i Norge, aupairarbeid. Slik får au pairene mulighet til å sende penger hjem til Filippinene. Det er med på å trygge familien i hjemlandet. En au pair-jobb i Norge kan bety nytt hus, finansiering av barns utdannelse eller god økonomisk støtte for familien i hjemlandet.

Bruken av au pairer har økt i Norge, og de kommer ikke lenger fra vesteuropeiske land, og i mindre grad fra nye EU-land. Da gjenstår land utenfor EU, slik som Filippinene.

For dem er aupairarbeid eneste mulighet til å få en arbeidstillatelse i Norge. Likevel er regjeringen mot å gjøre au pair-ordningen om til en ordning for ufaglært arbeidsinnvandring. De anser denne formen for arbeidsinnvandring som sosial dumping og utnytting av billig arbeidskraft.

Men Norge fremstår som et godt land å være au pair i, man tjener godt og jobber betydelig mindre enn i andre land det er vanlig å dra til. I Singapore og land i Midtøsten, er det garantert dårligere arbeidsforhold for au pairer eller hushjelper enn i Norge. Der er misbruket som ble avdekket i Brennpunkt-dokumentaren, langt mer vanlig.

Etter min mening er det både bedre og mer realistisk å anerkjenne au pairen som en arbeidstaker som dekker et behov for hjelp mange familier har.

I Canada har man forbudt au pair-ordninger, men erstattet den med en vanlig innvandringsordning som tillater arbeidskontrakter i private husholdninger. I Sverige har ordningene med RUT- og ROT-fradrag ført til en betydelig nedgang i svart arbeid i svenske hjem. En slik ordning ville sikret at flere betalte for hjelp i hjemmet på en god og ryddig måte med tilhørende arbeidskontrakter.

Dersom au pairen ses på som det hun eller han egentlig er, en arbeidsinnvandrer, er det enklere å definere arbeidsforholdet. Det vil både au pairen og familien tjene på.

Innlegget er publisert i Bergens Tidende 28.4.13.