Betydelig fremgang

Utviklingen i verdens fattige land de siste 10-20 årene har vært raskere, og har hatt større betydning, enn noen annen økonomisk omveltning i verdenshistorien, skriver Marius Doksheim i VG: De radikale globaliseringsmotstanderne, som gjorde seg bemerket med bøker, gatekamper og store protestaksjoner rundt årtusenskiftet, tok altså grundig feil.

Marius Doksheim

Publisert: 27. mars 2013

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita

Verden er inne i sitt femte år med økonomisk krise. De økonomiske forskjellene øker. Det er frykt for sosial uro, og matmangel, naturkatastrofer og krig truer livene til millioner av mennesker. Kort sagt: Verden går i feil retning.

Eller kanskje ikke? Rett før påsken kom FNs utviklingsbyrå med årets versjon av Human Development Report, som tar for seg utviklingen innen helse, utdanning og inntekt i alle verdens land. Slik oppsummer rapporten resultatene:

Et stort antall utviklingsland har gjennomgått en slående forandring og har blitt dynamiske, viktige økonomier med økt betydning for verdensøkonomien. Dette har hatt en betydelig påvirkning på menneskers levekår. Det siste tiåret har alle land oppnådd bedre resultater innen utdanning, helse og inntekt. Ikke ett eneste land FN har tall for, har i 2012 dårligere resultater for helse, utdanning og inntekt til sammen enn det hadde i 2000. Raskest fremgang har det vært i land som begynte med det dårligste utgangspunktet, slik at det er en klar tendens til at verdens land nærmer seg hverandre – selv om det er ujevn fremgang innenfor og mellom regioner.

Dette er altså konklusjonen etter et av de mest krevende tiårene for verdensøkonomien noensinne. Selvsagt betyr det ikke at problemene mange opplever som følge av krisene, ikke er reelle. Men det gir et korrektiv til historiene som preger mediene og vår oppfatning av verden.

Utviklingen i verdens fattige land de siste 10-20 årene har vært raskere, og har hatt større betydning, enn noen annen økonomisk omveltning i verdenshistorien. Storbritannia doblet med den industrielle revolusjon sin produksjon og inntekt på 150 år. Norge brukte over 100 år på utviklingen fra et nokså fattig til et nokså rikt land. Den samme utviklingen i inntekt per innbygger har Kina vært gjennom de siste 20 årene. Som FN sier: ”Aldri har levestandarden og fremtidsutsiktene for så mange mennesker endret seg så dramatisk og så raskt”.

Og kineserne er slett ikke alene. I 1990 delte FN verdens land i fire like store grupper: veldig høy, høy, medium og lav levestandard. I 2010 var antallet land med veldig høy levestandard nesten doblet, like mange som før hadde høy levestandard, og bare en fjerdedel tilhørte de to laveste kategoriene til sammen. Fremgangen var betydelig på 1990-tallet – og den var enda sterkere på 2000-tallet.

Det siste tiåret har levealderen i Afrika sør for Sahara økt med 5,5 år. Andelen barn under fem år som er underernært, er halvert siden 1990. Antall barn som overlever sine første fem år, betydelig økt, og antallet kvinner som dør i barsel er kraftig redusert. Store utfordringer gjenstår, men det går rett vei.

Hvilken politikk har ført til de gode resultatene?

Rapporten konkluderer med at land som har lyktes, har lagt til rette for økonomisk vekst, spesielt gjennom friere handel og investeringer, og samtidig sørget for å sikre offentlige goder som veier, sykehus og skoler. De har også omfordelt noe av den økonomiske veksten til de fattigste. Stikkordet er pragmatisme: Vi trenger handel, men liberaliseringen må skje gradvis og ta hensyn til arbeidsplasser og næringsstruktur. Og vi må ha sosiale ordninger, men de må legge til rette for økonomisk vekst og muligheten til å tjene seg rik, ikke bare for omfordeling av det man allerede har.

De radikale globaliseringsmotstanderne, som gjorde seg bemerket med bøker, gatekamper og store protestaksjoner rundt årtusenskiftet, tok altså grundig feil. Deres fremste kampsak var motstand mot handel og annen åpenhet over landegrensene. De mente at hvert land måtte få utvikle seg i eget tempo, uten den harde konkurransen fra andre land, og at omfordeling fra nord til sør var viktigere enn økonomisk vekst.

Det vi ser virker, er det motsatte. Det viser seg at de fattige kunne konkurrere. I 1990 foregikk over halvparten av verdenshandelen mellom land i nord. I dag er denne andelen nede i 30 prosent. Sør-sør-handel står nå for like mye av verdenshandelen som nord-nord-handel gjør.

Alt som er vunnet, kan gå tapt. Det er mange faremomenter i dagens verdensøkonomi. Selv om fattigdommen er på vei ned, er det lite som skal til for at mange ramler tilbake – og mange har ennå ikke kommet seg ut av nøden. Det er derfor liten grunn til hovmod.

Men det kan, med all elendigheten i verden, av og til være verdt også å huske at det tross alt går rett vei. Verken sakte eller sikkert, men fremover.

En forkortet versjon av innlegget er på trykk i VG 27.3.12.