Ulikhetenes land
Forskjellene øker i USA. Den økonomiske krisen har forsterket indre motsetninger og tydeliggjort forskjeller i muligheter og inntekter, skriver Marius Gustavson hos Minerva. Hvorfor, og hva kan gjøres? Se også Gustavsons Civita-notat om samme tema.
Publisert: 18. mars 2013
Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita.
Forskjellene øker i USA. Den økonomiske krisen har forsterket indre motsetninger og tydeliggjort forskjeller i muligheter og inntekter.
Siden president Obama ble valgt på et budskap om håp og endring for lover fire år siden, har amerikanske velgere gjennomlevd den verste økonomiske krisen siden 30-tallet. Men ikke alle har blitt rammet like hardt: Krisen har forsterket indre motsetninger og tydeliggjort forskjeller i muligheter og inntekter.
Til tross for skritt i riktig retning, er arbeidsledigheten fortsatt høy. Rundt 20 millioner mangler helt eller delvis jobb. Frustrasjonen er stor blant unge amerikanere, som registrerer en økt forskjell mellom de mest velstående innbyggerne og resten av befolkningen. Den amerikanske middelklassen har gjennomgått sitt verste tiår i nyere tid. Den har blitt mindre, fattigere og mer usikker på framtiden. Inntekten for husholdningene i midten av inntektsfordelingen (medianinntekten) har falt med fem prosent i løpet av 2000-tallet, mens netto formue har blitt redusert med 28 prosent. 85 prosent av middelklassen mener det er vanskeligere å opprettholde levestandarden i dag enn det var for ti år siden.
Finanskrisen forsterker forskjellene
Inntektsstatistikken viser at den rikeste prosenten av de amerikanske husholdningene fikk en stadig større del av den økonomiske kaken forut for finanskrisen. Tilsvarende utvikling fant sted i andre halvdel av 90-tallet. Ved tusenårsskiftet satt den rikeste prosenten igjen med 16,5 prosent av den samlede inntekten. Andelen falt i kjølvannet av IT-krakket og steg igjen til 17 prosent under boligboblen.
Dette tyder på en sammenheng mellom økonomiske bobler og inntektsskjevheter. Deler av forklaringen ligger i svingninger i kapitalinntekten. Denne betyr mest for de rikeste husholdningene og øker betydelig når verdien på aksjer og andre finansobjekter stiger.
I starten av den økonomiske krisen ble denne trenden delvis reversert grunnet et fall i aksjemarkedet. Samtidig økte utbetalinger av trygd. Resultatet var en reduksjon av inntektsforskjellene. Men med god drahjelp fra den amerikanske sentralbanken, hentet kapitalmarkedet seg inn igjen. Stigende priser på aksjer og andre verdipapirer tilsier økte inntekter for de mest velstående husholdningene, som er mest tilbøyelige til å plassere penger i denne type investeringer.
For middelklassen er boligen den viktigste kilden til formue. Boligmarkedet gjennomgikk et kraftig fall og har ikke hentet seg inn igjen, men synes å ha stabilisert seg på noe som muligens er et normalnivå. Arbeidsmarkedet har på sin side brukt lang tid på å hente seg inn igjen og sysselsettingen er fortsatt rekordlav.
Dermed har krisen forsterket de økonomiske forskjellene, hva gjelder inntekt, formue og muligheter. Mens de mest velstående innbyggerne har klart seg relativt bra, sliter middelklassen og de lavere lag av befolkningen. Dette kommer på toppen av en langsiktig trend preget av økte inntektsskjevheter.
Et arbeidsmarked i endring
Ifølge den amerikanske kongressens budsjettkontor (CBO), økte gjennomsnittsinntekten for den rikeste prosenten av husholdningene (etter skatt og justert for inflasjon) med 275 prosent mellom 1979 og 2007. For de 60 prosent av husholdningene som befinner seg i midten av inntektsfordelingen—et omtrentlig mål på middelklassen—økte realinntekten med litt under 40 prosent i samme periode. For de 20 prosent fattigste husholdningene, steg realinntekten med mindre enn 20 prosent.
Årsakene til den amerikanske middelklassens svekkede stilling er sammensatt. Foruten den økonomiske krisen, er det mer langsiktige utviklingstrekk som skaper utfordringer. Kombinasjonen av økt globalisering, teknologisk endring og behov for flere mennesker med høy utdanning har bidratt til økte inntektsforskjeller.
Inntredenen til Kina, India og de tidligere sovjetstatene i verdensøkonomien har doblet den globale arbeidsstyrken (arbeidere i land som har åpnet opp økonomiene sine) og skapt større konkurranse for produsenter og arbeidstagere i industrilandene. Dette har negative konsekvenser for inntektene i de mest konkurranseutsatte næringene.
Samtidig har den teknologiske utviklingen økt etterspørselen etter arbeidskraft med høye kvalifikasjoner, mens tilbudet av slik arbeidskraft har blitt liggende etter. Med andre ord: Det er ikke nok mennesker med de rette kvalifikasjonene. Dermed stiger inntekten til de med høy utdannelse i forhold til de med lavere utdannelse.
Arbeidsmarkedsøkonomen Lawrence Katz beskriver denne utviklingen som et kappløp mellom utdanning og teknologi. Hvis teknologien får forspranget, øker inntektsforskjellene. Hvis utdanningen henter inn forspranget, reduseres forskjellene. Han mener de reduserte inntektsforskjellene fram til 70-tallet var et resultat av at stadig flere amerikanere tok høyere utdanning. Etter dette har utdanningskurven flatet ut samtidig som inntektsforskjellene har økt.
Statens rolle
Staten spiller en viktig rolle når det gjelder å sikre en større grad av mulighetslikhet blant innbyggerne, spesielt med tanke på investeringer i humankapital, hvorav helse og utdanning er det viktigste. Myndighetene bør derfor satse mer på utdanning og gjøre det lettere for unge mennesker fra lavinntektshusholdninger å studere. Det er riktignok store utfordringer knyttet til det amerikanske utdanningssystemet som krever dyptgripende reformer, ikke bare mer romslige budsjetter.
Når det gjelder inntektsforskjeller knyttet opp til utviklingen i kapitalmarkedet, kan disse dempes ved målrettede reformer. Skatteregimet bør endres slik at kapital- og lønnsinntekt i større grad behandles likt. Samtidig bør finans- og pengevesenet reformeres med sikte på et rammeverk som forhindrer for kraftig kredittvekst. Dette innebærer en omlegging av dagens pengepolitikk og innføringen av et mer fornuftig reguleringsregime for finansnæringen, for å sikre en større grad av stabilitet og for å dempe de negative fordelingsmessige virkningene—fra mennesker med lav til middels inntekt til de med høy inntekt. President Obama har utvilsomt en stor utfordring foran seg.
Innlegget er publisert hos Minerva 18.3.13. Se også Gustavsons Civita-notat om samme tema.
Relatert
Fest sikkerhetsbeltene!
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
Alle veier fører til woke
Den instinktive fascisten Trump
