Ideer

Det som virkelig betyr noe

Vi må akseptere at det finnes hindringer i livet som ikke er frihetens motsetning, men dens forutsetning, skriver filosof i Civita, Lars Fr. H. Svendsen, i Morgenbladet.

Lars Fr. H. Svendsen

Publisert: 8. februar 2013

Av filosof i Civita, Lars Fr. H. Svendsen

Betingelsene for den personlige friheten har vært i enorm endring. Det er først i nyere tid at det ikke har vært forbeholdt et lite mindretall å ha en levestandard, et overskudd av tid og materielle ressurser som gjør valgfrihet til noe av det mest sentrale i tilværelsen. I tidligere samfunn har livet for de fleste snarere vært dominert av en helt annen nødvendighet og kamp for overlevelse. I det senmoderne samfunnet, hvor grunnleggende materielle behov er dekket for de fleste, blir søken etter en identitet en av våre hovedbeskjeftigelser. Hvem skal du bruke din frihet til å bli?

Tradisjonelle samfunn gir mennesker en mer entydig definert forståelse av hva som er verdt å bry seg om. Tradisjonen begrenser deres valgmuligheter og som oftest får mennesker lite kunnskap om andre levemåter. Det er mindre autonomi i slike samfunn, men samtidig enklere å finne en livsmening fordi man ikke behøver å lete etter den. I moderne samfunn er imidlertid denne sosiale konteksten vesentlig mer pluralistisk – eller fragmentert – og derfor mister også verdiene sin selvfølgelighet, og blir i større grad gjenstand for eksplisitte valg av det enkelte individet. Gruppetilhørighet er fortsatt avgjørende for ens identitet, men det moderne mennesket tilhører vesentlig flere grupper enn det førmoderne. Du kan i dag være norsk statsborger, barn av innvandrere fra Vietnam, bosatt i Belgia, fysiker, kreasjonist, sosialdemokrat, Black Metal-entusiast, homoseksuell og filatelist. Alt dette bidrar til din identitet og knytter deg til ulike grupper. Rammeverket for verdivurderinger er blitt vesentlig løsere og mer ubestemt, og det er langt mindre opplagt hva slags person man overhodet bør være.

Mening og identitet kan, som blant andre Harry Frankfurt har påpekt, etableres bare såfremt man bryr seg om noe. Nå er det ikke uproblematisk å redegjøre for hva det vil si å bry seg om noe. Å bry seg om noe er å verdsette det, i vid forstand at det er gjenstand for ens begjær, og at det videre er et begjær man ønsker å opprettholde. Det er ikke et forbigående begjær, men et man identifiserer seg med og betrakter som et uttrykk for hvem man er. Det er ved å bry seg om noe at verden overhodet får mening for oss, og at livet får en retning. Ved å beslutte seg for at et begjær er et uttrykk for hvem man er, konstituerer man samtidig seg selv som person. Friheten er i siste instans en frihet til å ofre seg for det man bryr seg om, og det du bryr deg om, har aldri oppstått i et vakuum. Men du har en evne til å reflektere over hva du bryr deg om, om det virkelig er dette du bør bry deg om og om hvordan du skal ofre deg for det du bryr deg om. Det er slik du definerer hvem du er.

Din personlige frihet er en frihet til å realisere verdier i livet ditt, og du må ta ansvar for hvilke verdier du velger å realisere. Et fritt liv behøver ikke være et særlig meningsfullt liv, simpelthen fordi et individ kan velge å bruke sin frihet på lite meningsfulle måter. Et meningsfullt liv behøver heller ikke være et særlig fritt liv fordi et individ kan finne sin livsmening i en levemåte som gir friheten svært lite spillerom.

Det finnes et mangfold av mulige og virkelige meningsfulle liv. Hvilke som er aktuelle for deg avhenger av hvem du er og omstendighetene du lever i, men det er en generell sannhet at du, for å ha et meningsfullt liv, nettopp må bry deg om det du fyller dette livet med. Du må forplikte deg overfor noe. Forpliktelser bidrar vesentlig til å gi livet mening. Det finnes utover dette ikke noe generelt – og informativt – svar på spørsmålet om hva som gir livet mening. Hva som gir ditt liv mening, hva du bryr deg om, må du selv avgjøre.

Vi må lære oss å akseptere at det finnes hindringer i livet som ikke er frihetens motsetning, men dens forutsetning. Det er ikke slik at vi frigjør et menneske ved å la det slippe alle forpliktelser og bindinger, slik at det kan vie seg helt og fullt til seg selv, til å la hele livet kretse rundt individets egen navle. Å bli seg selv, å realisere seg selv, er også å lære seg å ta ansvar for mer enn seg selv. Her er et stort problem at vi i stor utstrekning har flyttet idealet om negativ frihet, frihet som fravær av hindringer, fra den politiske sfæren, hvor det bør få spille en stor rolle, til det personlige planet, hvor det ikke har en like innlysende plass – i det minste ikke i samme utstrekning. Også den personlige friheten bør romme et visst mål av negativ frihet, men det er vesentlig mer problematisk å gjøre slik frihet til et livsideal enn til et politisk ideal. Hvis den negative friheten opphøyes til den ypperste formen for frihet, og da ikke bare i det politiske domenet, men også i det personlige, blir resultatet at både friheten og subjektet tømmes for substans.

Det moderne mennesket synes i sin lykkestreben å være fanget i et paradoks der det både ønsker ubegrenset frihet og en tilhørighet. Vi forstår i dag ofte friheten rent negativt, som en frihet fra alle forpliktende relasjoner til andre mennesker. Men den kan også tenkes som en positiv frihet til å inngå slike relasjoner. Det er en mindre ensom frihet.

Ved å leve sammen med et annet menneske lærer man seg selv å kjenne – man blir klar over hvem man selv er, man blir seg selv. Slik sett kan vi forstå den varige forpliktelsen overfor et annet menneske, som en frihet til å bli seg selv. Og det behøver selvfølgelig ikke være begrenset til det romantiske forholdet til et annet menneske. Det kan også handle om å påta seg en omsorgsoppgave. Dette bokprosjektet ble sterkt forsinket fordi jeg i halvannet år la det meste til side for å pleie faren min frem til han døde av kreft. Ut fra en negativ forståelse av den personlige friheten, var denne omsorgsoppgaven et hinder for min frihet. Tvert imot, vil jeg hevde, var det en realisering av min frihet fordi det var et uttrykk for mitt valg av hva som var av reell betydning i min tilværelse.

Slike forpliktelser legger begrensninger på ens handlingsliv, og de krever selvdisiplin. Hvis frihet oppfattes som fravær av begrensninger, og selvdisiplin setter begrensninger, ville selvdisiplin være et hinder for frihet. Men det ville være en feilslutning. Hvis jeg disiplinerer meg selv, og velger å sette til side visse preferanser og handlemåter, vil det faktum at jeg selv har valgt denne begrensningen fjerne ufriheten ved den. Det avgjørende for den personlige friheten er altså ikke hvorvidt den har begrensninger – noe den uansett alltid vil ha – men om disse begrensningene er selvpålagte.

Selvpålagte begrensninger er en realisering av min frihet. For hva i all verden skal friheten vår være til, om ikke for å kunne velge å gjøre en innsats for de menneskene som betyr mest for oss når de behøver oss mest? Den personlige friheten i praksis er ikke først og fremst en frihet fra alle byrder, men tvert imot en frihet til å kunne vie seg til det som virkelig betyr noe for en.

Morgenbladet fredag 8. februar 2013. Teksten er et utdrag fra Lars Fr. H. Svendsen: Frihetens filosofi (Universitetsforlaget, Oslo 2013).