Hele sitt voksne liv har Linstad forfektet diktaturet

Trond Ali Linstad får ingen fortjenestemedalje i sølv av Kongen. I debatten har det likevel kommet opp enkelte spørsmål av mer prinsipiell interesse, som fortjener å bli nærmere belyst, skriver Bård Larsen på aftenposten.no

Bård Larsen

Publisert: 16. november 2012

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Trond Ali Linstad får ingen fortjenestemedalje i sølv av Kongen. I debatten har det likevel kommet opp enkelte spørsmål av mer prinsipiell interesse, som fortjener å bli nærmere belyst.

Knut Olav Åmås, for eksempel, spurte i sin kommentar i Aftenposten (15.11) om utmerkelser bare skal tildeles mennesker det ikke står strid om. Åmås har fornuftige poenger, men skisserer også opp en noe konstruert problemstilling: For det er få, om noen, som vil hevde at det kun er den som har ”alt sitt på det tørre” og som fremstår ”uklanderlig eller godt innenfor konsensusoppfatninger” som skal kunne hedres for sin innsats i det norske samfunnet. Det er faktisk lov å være både ”autoritær og og antidemokratisk i Norge”, skriver Åmås. Med det mener han vel at siden Linstads meninger er legale, kan de heller ikke være noen saklig eller god begrunnelse for at han ikke skal kunne hedres for sin innsats på områder som (tilsynelatende) har lite eller ingenting med personlige oppfatninger å gjøre.

Dette mener jeg er å blande to forhold: Retten til å ytre seg på den ene siden og offentlig respekt og anerkjennelse på den andre siden. Dette er ikke identiske størrelser. Det at vi har ytringsfrihetsfrihet betyr ikke at vi som samfunn er fratatt ethvert substansielt etisk felleskap. Underforstått: Selv de aller mest ufyselige påstander har ytringsfrihet hos oss og – for å parafrasere Voltaire – vi vil også forsvare retten til å ytre ufyselige meninger. Men medaljer er ingen selvfølge.

Vi kan snu om på problemstillingen: Er det ingen moral og etikk, hvor himmelfallende forkvaklet den enn måtte være, som i Åmås’ univers, med tilnærmet nødvendighet, vil stå i veien for at Kongen (og derigjennom folket) offentlig og formelt berømmer et menneskes innsats i samfunnet for øvrig? Intet smertepunkt overhodet? Selv lar Åmås denne problemstillingen henge i luften.

”Norge er ikke tjent på å marginalisere folk med meninger de fleste anser som avskyelige”, skriver Åmås. Det er jeg og de aller fleste enig i. Derfor har Linstad til stadighet innlegg på trykk. Han er i aller høyeste grad en offentlig person. Men fraværet av offentlig og formell anerkjennelse fra Slottet i form av en fortjenestemedalje har vel strengt tatt lite med marginalisering å gjøre? De fleste av oss lever godt uten.

Og utover den nevnte ytringsfriheten: Skal ikke Linstad få lov til å marginalisere seg selv? Han har gjennom hele sitt politiske liv inntatt konflikt- og opposisjonsrollen i det offentlige rom. Skal han fratas intellektuell autonomi ved at samfunnet fremstår som grenseløst og derigjennom friksjonsfritt? Og det til og med i et så viktig spørsmål som antisemittisme i et land hvor embetsverket i sin tid aktivt tok del i utryddelsen av nær 800 jøder?

Åmås skriver åpent uten å konkludere klart, men levner likevel liten tvil om at han mener det er problematisk å trekke Linstads medalje tilbake. For konsekvensen av dette kan godt bli at det heretter må gjøres en ”omfattende helhetsvurdering av hver enkelt mottager”. Men er det særlig sannsynlig?

Det er virkelig ikke mange lindstader der ute. Linstad må være en av Norges mest utholdende totalitarister. Fra sin tid som Stalins løpegutt tidlig på syttitallet til han konverterte til khomeinisme på åttitallet. Hele sitt voksne liv har Linstad forfektet diktaturet: Fra ml-tidas proletariske diktatur til den mørkeste og mest reaksjonære tolkningen av sharia i dag.

På Linstads dagsorden står også de mye omtalte antisemittiske konspirasjonsideene. Han praktiserer gammeldags politisk medløperi til fordel for det brutale teokratiet i Iran. Per Egil Hegge viste forleden til at Linstad dukket opp på hans kontor for å fortelle at 11 år gamle vettskremte iranske barnesoldater – som ble brukt som kanonføde under krigen mellom Iran og Irak – gjorde det av hellig overbevisning og fri vilje. I artikler skriver Linstad at den iranske presidenten Ahmadinejad slett ikke er holocaustfornekter, men snarere etterlyser mer dokumentasjon på at folkemordet virkelig har skjedd. Linstad har forsvart fatwaen mot Salman Rushdie, som i sin tur førte til at William Nygaard ble forsøkt myrdet på norsk jord. Linstad omtaler homofile som ”forvirret og perverse”. Slike skal man ”så visst, vokte seg for”, som han skrev på nettstedet koranen.no

Det er ikke protagonister for en kneblende konsensus som nå har hevdet at slike holdinger er uforenlige med statlig pomp og prakt. Det er heller et uttrykk for sunn fornuft – hvor enkelt og lite dekonstruerende det enn måtte høres ut. Med litt common sense og elementært nettsøk hadde denne fadesen vært unngått.

Samme dag som Åmås’ kommentar sto på trykk, kunne Aftenposten melde at også abortmotstandere og korrupsjonsdømte har fått tildelt Kongens fortjenestemedalje. Selvsagt bør Kongens fortjenestemedalje deles ut til både abortmotstandere, skattsnytere, horekunder eller gamle slitere som ikke er helt fornøyd med den demografiske utviklingen i drabantbyen de kommer fra. Det fremstår som verdirelativisme, eller i det minste en manglende evne til å skille viktig fra uviktig, når Aftenposten indirekte sammenligner et gjennomsnittlig indremisjonsk eller muslimsk syn på abort med utpreget antisemittisme og bisarre totalitære ideer.

Tankene går til Cormac McCarthys bok Ikke et land for gamle menn, hvor sheriff Bell leser i avisen om en undersøkelse som ble sendt ut til en mengde skoler i 1930-årene. De største problemene lærerne kunne melde om, var ting som prating i timen og løping i korridorene – og elever som tygget tyggegummi og skrev av hverandres hjemmelekser. Sytti år senere sendte man lignende skjemaer ut til de samme skolene igjen: ”Og jeg skal si de fikk svar. Voldtekt, brannstiftelser, drap. Dop. Selvmord. Det får en til å tenke. For mange ganger når jeg sier noe om at verden går til helvete i ekspressfart har folk det med å smile skeivt og fortelle meg at jeg er i ferd med å bli gammel. At det er et av symptomene. Men selv mener jeg at alle som ikke ser forskjell på voldtekt og drap og tyggegummi har mye større problemer enn meg.”

Aftenposten.no fredag 16. november 2012

Publisert: 16. november 2012