På trygd uansett
En forenkling i Navs tiltaksmeny vil lette medarbeidernes muligheter til å følge opp den enkelte. Derfor bør man legge om systemet så arbeidsrettede tiltak i ordinært arbeidsliv er førstevalget for alle, og at tiltakene tilbys så tidlig som mulig i sykdomsforløpet. Det vil være arbeidslinjen i praksis. Det ville også være til gunst for de mange som ville ha bedre av å arbeide, enn av å havne utenfor arbeidslivet, skriver Mathilde Fasting hos Minerva.
Publisert: 17. september 2012
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Fretex er den første store attføringsbedriften i Norge som garanterer jobb for personer på attføring. Fretex gjør den jobben alle attføringsbedrifter og Nav burde gjøre for å sørge for at attføringen nettopp blir veien tilbake til jobb. Norge har et omfattende system for aktivisering av personer utenfor arbeidsmarkedet, men det er grunn til å spørre om tiltakene virker godt nok. I dag er realiteten at de fleste ender opp på uføretrygd uansett.
Et trygdesystem som i for stor grad er innrettet mot inntektssikring, kan lett kanalisere mennesker over på permanent trygd i stedet for tilbake i arbeid. Det er en stor mental forskjell på å tenke inntektssikring og arbeidsaktivisering. Dessuten er arbeidsaktivisering krevende for den enkelte saksbehandler i Nav å følge opp. Et aktivitetstiltak medfører gjerne utstrakt møteaktivitet og oppfølging av ulike funksjoner, som lege, aktivitetsbedrift og den det gjelder. Nav har begrenset med ressurser til å følge opp alle de ulike tiltakene. I noen tilfeller kan en saksbehandler i Nav ha ansvar for å følge opp godt over hundre brukere. Dette begrenser kraftig muligheten til å sette seg inn i situasjonen til hver enkelt bruker. Det er problematisk i et komplisert system med stort fokus på individuell tilpasning. Nav har liten evne til å kvalitetssjekke og undersøke tilbudet hos virksomhetene hvor tiltakene foregår. Det gjør den individuelle tilpasningen illusorisk.
Den norske arbeidslinjen har som mål at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Samtidig vet vi at mange uføretrygdede har en såkalt restarbeidsevne, de kan jobbe noe mer enn de gjør i dag. Mange vil også ha det bedre i arbeidslivet enn utenfor, spesielt de med de vanligste diagnosene, psykiske lidelser og muskel- og skjelettlidelser. Aktivitetsbaserte behandlingsopplegg og rask tilbakevending til arbeid er både helsefremmende og bedrer livskvaliteten for svært mange.
Civita har nylig skrevet notatet Arbeid og helse, som går gjennom forskningen på dette feltet. Den samlede konklusjonen fra forskningen er at for de lidelsene som er vanligst blant mottakere av helserelaterte ytelser, så er arbeid mer helsefremmende enn det er en helserisiko. På tross av dette er det i dag bare rundt halvparten av personene på tiltak som lykkes i å få jobb etter inntil fem år med tiltak. Aktiviseringstiltakene fungerer altså dårlig.
Noe av problemet med dagens mange aktiviseringstiltak er at de er tidkrevende å iverksette. At alle skal få en grundig vurdering av hvilket tiltak som passer best bidrar til lengre ventetider. Det er selvfølgelig positivt at mottakerne får et tiltak som er best mulig tilpasset deres situasjon, men det bidrar også til å gjøre systemet komplisert og uoversiktlig.
Et annet problem er at en stor del av de norske arbeidsmarkedstiltakene er rettet mot aktiviteter i skjermede bedrifter, selv om forskning på arbeidsintegrerende tiltak viser at tiltak rettet mot ordinært arbeid har størst suksess i å få folk i arbeid. Der tiltakene foregår i skjermede bedrifter, er det i stor grad opp til bedriften selv å sørge for at tiltaket fungerer godt. Det norske systemet baserer seg i stor grad på en skjermet sektor, heller enn kvotering i ordinært arbeid, tilrettelegging i ordinære bedrifter eller lønnssubsidiering, og mange av tiltakene er likere i virkeligheten enn det ser ut til på papiret.
Navs hovedoppgave må være å få mennesker tilbake til arbeidslivet, ikke til tiltaksplasser, men til det ordinære arbeidslivet. Både lønnstilskudd og oppfølging og tilrettelegging på vanlige arbeidsplasser er tiltak som bør prøves ut i større skala enn i dag. Generelt tyder forskningen på arbeidstiltak på at de mest effektive tiltakene er de som er direkte rettet mot vanlig arbeid, gjerne kombinert med behandling.
En forenkling i Navs tiltaksmeny vil lette medarbeidernes muligheter til å følge opp den enkelte. Derfor bør man legge om systemet så arbeidsrettede tiltak i ordinært arbeidsliv er førstevalget for alle, og at tiltakene tilbys så tidlig som mulig i sykdomsforløpet. Det vil være arbeidslinjen i praksis. Det ville også være til gunst for de mange som ville ha bedre av å arbeide, enn av å havne utenfor arbeidslivet.
Innlegget er publisert hos Minerva 17.9.12.
Les også notatet:
Nr. 15 2012: Helse og arbeid
Å øke arbeidsdeltakelsen i befolkningen er et viktig politisk mål. For å øke arbeidsdeltakelsen er det nødvendig å få flere som i dag mottar helserelaterte ytelser i arbeid. Dette notatet tar for seg noen av tiltakene for hvordan dette kan gjøres.
Norge har et omfattende system for aktivisering av personer utenfor arbeidsmarkedet, og er blant OECD-landene som satser mest på arbeidsintegrerende tiltak. I Norge er en stor del av disse tiltakene rettet mot aktiviteter i skjermede bedrifter. Forskning på arbeidsintegrerende tiltak viser imidlertid at tiltak rettet mot ordinært arbeid har størst suksess i å få folk i arbeid. Tiltak som integrerer behandling av sykdom og arbeid i ordinære bedrifter har vist seg å være spesielt vellykkede. Denne typen tiltak bør det satses mer på i Norge.
Les notatet her: Civita-notat_15_2012
Relatert
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet
Politikk uten perspektiver
Den norske syke
