De globale forskjellene
Inntektsforskjellene for det brede lag av befolkningen i industrilandene er relativt beskjedne sammenlignet med inntektsforskjellene globalt sett. Den viktigste variabelen for velstand i dagens verden er ikke hvilken inntektsklasse du tilhører i eget land, men hvilket land du lever i, skriver Marius Gustavson i Dagsavisen.
Publisert: 11. juli 2012
Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita.
Den økonomiske krisen har skapt større oppmerksomhet rundt inntektsforskjeller innad i industrilandene. Debatten dreier seg i liten grad om forskjeller mellom land eller mellom mennesker på globalt nivå.
Flyten av varer og mennesker mellom land har økt kraftig de siste tiårene. Bakgrunnen for denne utviklingen er både politisk og økonomisk. Friere markeder og åpnere grenser har muliggjort en større grad av internasjonalisering. Samtidig skaper store forskjeller i inntekter mellom land sterke insentiver til å produsere for eksport og søke jobb i andre land. Det er liten tvil om at internasjonaliseringen skaper økonomiske og politiske utfordringer. Det kan man se av innvandringsdebatten i Norge og av skepsisen mot internasjonal integrering blant innbyggere i EU-landene.
Globalisering blir ofte sett som en trussel i tider da økonomisk usikkerhet brer om seg i befolkningen. Slik usikkerhet oppstår gjerne ved økonomiske kriser eller i perioder med store strukturelle endringer. De siste årene har industrilandene opplevd disse utfordringene i tospann. Mange land er inne i depresjonslignende tilstander samtidig som framvoksende økonomier har skjerpet den utenlandske konkurransen.
Omstillingsvansker i industrilandene er et viktig perspektiv ved globaliseringen, som politikere og økonomer bør ta alvorlig. Disse kompliseres ytterligere ved den økonomiske krisen, som har redusert jobbmuligheter og synliggjort strukturelle problemer i flere europeiske land. Et annet perspektiv, som er minst like viktig, er hvordan utviklingen påvirker muligheter og inntekter på globalt nivå.
En strategi befolkningen i fattige land kan følge for å bedre sine levekår er å produsere varer for eksport til rike land, i den grad det legges til rette for industrialisering i hjemlandet. En annen strategi er migrasjon til rike land, i den grad det legges til rette for arbeidsinnvandring til industrilandene. Begge deler vil bidra til å utjevne inntektsforskjeller mellom land, selv om det vil skape fordelingsmessige skjevheter innad i både rike og fattige land i en omstillingsfase.
Inntektsforskjellene for det brede lag av befolkningen i industrilandene er relativt beskjedne sammenlignet med inntektsforskjellene globalt sett. Den viktigste variabelen for velstand i dagens verden er ikke hvilken inntektsklasse du tilhører i eget land, men hvilket land du lever i. For eksempel tilhører alle amerikanske inntektsgrupper, hvis vi deler befolkningen inn i 20 slike grupper, den rikeste tredjedelen av verdens befolkning.
Økte forskjeller mellom husholdninger innen hvert enkelt industriland, som følge av globalisering og teknologisk utvikling, kan møtes med tiltak som styrker innbyggernes kunnskap og kompetanse. Usikkerheten for arbeidere i de mest konkurranseutsatte næringene kan møtes med omstillingstiltak og gode sikkerhetsnett. Videre bør den økonomiske krisen møtes med tiltak som i større grad vektlegger vekst og sysselsetting. Når det gjelder de store forskjellene mellom land, kan industrilandene bidra til å redusere disse ved å åpne grensene for en større grad av arbeidsinnvandring. Dette gir økt inntekt både for de nykommere som finner arbeid i industrilandene og for deres familie i landet de kommer fra.
Mer åpenhet omfatter også import fra lavinntektsland, slik at de lettere kan industrialisere seg. Denne utviklingen er imidlertid ikke problemfri. Framvoksende økonomier, som Kina, må finne økonomiske modeller som er bærekraftige over tid og som er inkluderende for innbyggerne. En annen utfordring er hvordan det internasjonale pengesystemet legger grunnen for ustabile kapitalstrømmer mellom land. Globale ubalanser knyttet til internasjonale kapital- og varestrømmer er blant de forhold som ledet opp til dagens krise.
Globaliseringsutfordringene krever god politisk ledelse gjennom vanskelige tider. Nasjonalt må valgte politikere heve seg over kortsiktige strategier for å sanke stemmer i eget land og jobbe mot et mer bærekraftig globalt system. Kun på denne måten vil vi sikre framtidig velferd og en gradvis reduksjon av de store forskjellene i verden.
Innlegget er på trykk i Dagsavisen 11. juli 2012.
Se også Gustavsons rapport:
Økonomisk ulikhet
De fleste av industrilandene har opplevd økte inntektsforskjeller de siste tiårene. Dette gjelder også de nordiske landene, inkludert Norge. Denne rapporten søker å belyse noen av de forhold som ligger bak denne utviklingen og drøfter hvorvidt den økonomiske ulikheten er et økende problem.
Blant de faktorer som kan forklare den økte økonomiske ulikheten er globalisering, teknologi, utdanning og et endret arbeidsmarked. Disse faktorene bidrar i mindre grad til å forklare hvorfor en økende andel av nasjonalinntekten har tilfalt husholdningene med aller høyest inntekt. En viktig del av forklaringen er kapitalinntektens økte betydning under høykonjunkturen i forkant av finanskrisen og på slutten av 90-tallet.
Rapporten avslutter med en gjennomgang av hvordan den økonomiske krisen virker inn på inntektsfordelingen og hvordan høy ledighet og sparetiltak bidrar til redusert mulighetslikhet for befolkningen i de kriserammede landene.
Last ned og les rapporten her: Økonomisk ulikhet