Aftenposten 31.oktober 1973
Også de nye seierherrenes liv er beretningen om liv i forandring, om høy sosial mobilitet og en formidabel velstands- og velferdsvekst. Livssjansene for oss alle har økt, bl.a. fordi de og vi har vandret og søkt nye muligheter på nye steder. Hvor parallelle disse historiene er, får man et inntrykk av når man leser avisenes reportasjer om innflytterne fra dengang og sammenligner med dagens reportasjer om innvandrerne, skriver Kristin Clemet og viser til Aftenposten i oktober 1973.
Publisert: 28. juni 2012
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Forleden ble min kollega Marius Doksheim og jeg beskyldt for å være «koseliberale«. Vi er altfor liberale, optimistiske og naive når vi skriver om innvandring og integrering, sies det.
Våre kritikere mener vi er naive når vi sier at ting går seg til over tid. Integrering kan være vanskelig, og det tar tid, men både erfaring og harde fakta viser at innvandrerne og særlig deres etterkommere gradvis integreres i det norske samfunnet på en god måte. Det finnes unntak, selvsagt, men hovedbildet er klart: Det går bedre enn mange tror, det går bedre over tid, og det går bedre enn i mange andre land. Mange av etterkommerne gjør det i dag bedre enn befolkningen generelt, både i utdanning og arbeid.
Når jeg holder foredrag om dette temaet forteller jeg ofte om meg selv: Jeg ble født i Harstad i Nord-Norge i 1957 og flyttet med mine foreldre til Oslo i 1960. Den gangen averterte mange utleiere at de ikke ønsket å leie ut til nordlendinger («Nordlendinger ikke ønsket») , og mine foreldre var med i en «innflytterforening». Selv fikk jeg ingen venner fordi jeg snakket dialekt, så den ble mobbet bort i rekordfart. Mine opplevelser ble for øvrig morsomt konstrastert da jeg for et par år siden holdt foredrag etter danseren Sulekha Ali Omar. Hun kom fra Somalia til Harstad som niåring – ca 30 år etter at jeg dro fra Harstad – og snakker nå, i motsetning til meg, kav Harstadværing.
Det er en grunn til at Marius Doksheim og jeg har kalt boken vår De nye seierherrene. Mens mine foreldres og delvis min generasjon representerer «seierherrene», slik Roy Jacobsen beskrev dem i sin bok, representerer Sulekha og andre innvandrere de nye seierherrene. Roy Jacobsens «seierherrer» foretok slett ingen enkel «reise». Det var en kamp for et bedre liv, og noen lyktes ikke, mens andre fikk store problemer i møte med det nye. Men historien endte godt til slutt. Også de nye seierherrenes liv er beretningen om liv i forandring, om høy sosial mobilitet og en formidabel velstands- og velferdsvekst. Livssjansene for oss alle har økt, bl.a. fordi de og vi har vandret og søkt nye muligheter på nye steder.
Hvor parallelle disse historiene er, får man et inntrykk av når man leser avisenes reportasjer om innflytterne fra dengang og sammenligner med dagens reportasjer om innvandrerne. Dette kunne man bl.a. lese i Aftenposten i oktober 1973:
«Gjennomsnittsalderen på innflytterne til Oslo blir stadig lavere, og stadig flere av dem har ingen annen utdannelse enn grunnskole. Innflytterne er overrepresentert i Helserådets arkiver, blant klientelet ved psykiatriske avdelinger og kommunens uteseksjon. De lever stort sett i en isolert «ghetto-tilværelse» i hovedstaden og har stort behov for menneskelig kontakt.»
«I årene 1964 – 66 og -68 flyttet henholdsvis 16.000, 21.400 og 22.700 mennesker til Oslo fra andre deler av landet. En vesentlig del av disse er ungdom i skole eller førstegangsarbeide i alderen 15 til 24 år, en periode der de har behov for maksimal støtte og veiledning fra omgivelsene…. Tallet på dem som kommer uten annen utdannelse enn grunnskole øker…. For en viss del av landsungdommen øver dessverre Oslo den samme tiltrekning som København gjør på ungdom fra Østlandet.»
Og videre:
«En identitetskrise er for de unge i denne situasjonen nesten uungåelig. De vakler mellom sitt gamle jeg og ønsker om å viske ut sin sosiale, georgrafiske, kulturelle og sproglige bakgrunn for lettere å integreres i Oslomiljøet…. innflytterungdommen drives, på grunn av den sterke pressituasjon de befinner seg i, til å benytte de sosiale tilbud i høyere grad enn Oslo-folk».
«De reiser fra et trygget miljø til en «ghetto-tilværelse». De aller fleste bor i Oslos indre bysone…. hvor de ikke treffer Oslo-ungdom. De omgås bare med andre innflyttere. De arbeider i innflytter-dominerte bedrifter og etater. Deres fritidsliv er stereotypt… De… er sjelden med i organisasjoner og foreninger…. Mange fortviler og misbruker alkohol.»
Og i 1975:
«Ca 25.000 personer flytter hvert år til Oslo på jakt etter arbeidsplasser, og i denne innflyttergruppe er det sterk overrepresentasjon av ufaglært arbeidskraft som får de lavest betalte yrker innen de bransjer de velger. Boligforholdene for denne gruppe er på alle måter utilfredsstillende, og gruppen er overrepresentert i alle former for «elendighetsregistre» som kriminalstatistikk, statistikk for veneriske sykdommer, narkotikaregistre o.l., opplyste Oslo kommunes innflytterkonsulent…»
Men heldigvis fantes det noen koseliberale den gangen også. I en lederartikkel i Aftenposten i 1967 kunne vi nemlig lese følgende:
«Et inntrykk man har, er at byen har absorbert innflytterne på en tolerant måte og at de har fått sin del av den gode standard som Oslo, tross mange tyngende økonomiske oppgaver, har å by sine borgere. Nye boligstrøk…, med sterke innslag av innflyttere, har grodd opp; i enkelte perioder så raskt at byen knapt har maktet å fordøye utviklingen… innflytterne vet med seg selv at de har mye å takke hovedstaden for. Ikke minst takke for de ofte vanskelige, men vanligvis stimulerende styrkeprøver byen har satt dem på, og for de chanser til å oppnå modning og fremgang som byen har gitt… (Det er) også grunn til å understreke hva innflytterne har betydd for Oslos kulturliv i videste forstand. Vi tenker ikke her bare på den innsats mange innflyttere enkeltvis har gjort i videnskap, kunst, næringsliv, politikk, idrett m.v. Vi tenker også på det by- og bygdelagene…. har utrettet til beste for sin egen gruppe og for miljøet i Oslo.»
Man skal ikke undervurdere problemene knyttet til innvandring og integrering. Det gjør vi da heller ikke i boken vår. Men fordi så mange fremhever problemene, er det greit at noen også fremhever de mange gode nyhetene – om at det tross alt går ganske bra, og at det antagelig vil gå enda bedre, hvis vi også tar tiden til hjelp.
Sulekha kunne flytte til Oslo uten å kaste vrak på dialekten sin, og hun fikk høyst sannsynlig et sted å bo – selv om hun både har mørk hudfarge og er fra Harstad.
I så måte går det bedre for henne enn det gjorde for mange etnisk norske nordlendinger på 50- og 60-tallet.
Alt går altså ikke i feil retning. Snarere tvert imot.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 28.6.12.
Mer fra bloggen
Den egentlige danske innvandringshistorien
Hvor er neste stopp for de filippinske kvinnene?
Om å hilse med hånden
