Det amerikanske demokratiet er under angrep
Trump overprøver domstolene og går til angrep på mediene, universitetene er under angrep, fiender utpekes og trues.
Publisert: 27. mars 2025
Imens fester vi stadig lit til at republikanske politikere og velgere vil ta til fornuften.
Men hva om de ikke egentlig ønsker å «ta til fornuften»?
Rasjonelle mennesker forventer rasjonelle aktører. Det er derfor vi ikke skjønner stort av det som nå kommer ut av Det hvite hus.
For oss i det fredfulle, oljemarinerte liberaldemokratiske nord, er det vanskelig å begripe hva radikalisme egentlig innebærer.
Å ødelegge noe som fungerer, kan fremstå dumt, men det kan like fullt være planmessig.
Det vi er vitne til, fremstår som en høyreradikal revolusjonær prosess. Her blir ødeleggelsen et mål i seg selv, slik vi kjenner det fra andre revolusjonære prosesser.
Men klarer vi å ta innover oss muligheten for at det amerikanske demokratiet kan gå i oppløsning, på ekte?
Vi vet fra historien at mange lar seg rive med av radikale bevegelser når de får vind i seilene.
Beruselse står sentralt i radikaliseringsprosesser.
Men radikalisering innebærer ikke nødvendigvis at alle som blir del av den, er rablende fanatikere. Særlig ikke når den radikaliserte bevegelsen blir stor og kommer i maktposisjon.
Da gir det mer mening å forstå radikaliseringen som et samspill mellom ulike grupper og interesser.
Faktisk er det grunn til å tro at brorparten av de involverte i en autoritær statsdannelse ikke er fanatikere.
Det er ikke så vanskelig å forstå at velgere kan la seg blende av autoritære bevegelser. Mer mystisk er det kanskje at så mange melder seg aktivt til tjeneste for udemokratiske statsapparater.
Men slik har det alltid vært: Selv de mest groteske regimer går ikke tomme for villige. For byråkrater, jurister og embetsmenn er byråkratiet og embetsmannsverket et levebrød.
Dessuten er mennesker utrolig tilpasningsdyktige.
I normale tider er det bra at vi tilpasser oss. I en krisetid for demokratiet kan tilpasningsevnen bety at statsforvaltningen stillferdig kapitulerer for autokratiet.
Lærere og universitetsansatte bøyer av, de også. Den autoritære makthaverens kontroll over institusjonene handler altså ikke bare om tvang og frykt og om å sette inn egne folk i ledende stillinger.
Det handler også om byråkratier og institusjoner som innordner seg.
Selv den mest samvittighetsfulle liberale juristen kan bli en utformer av ubarmhjertige og autoritære lovtekster.
Radikaliseringen av staten skjer altså ikke nødvendigvis på grunn av fanatisme. Oppsiden av dette er naturligvis at prosessen kan skje i revers også.
Hundretusener av tyske byråkrater og embetsmenn rakk å tjene både Weimar-republikken, Det tredje riket og Adenauers demokratiske forbundsrepublikk i et tidsspenn på under tyve år.
Høytstående tyske juristers utforming av raselovene, som gjorde nazistenes antisemittiske ideologi til en del av det tyske lovverket i 1935, var ikke til hinder for å gi dem en videre karriere i forbundsrepublikken etter krigen.
Den mest kjente av dem, Hans Globke, var statssekretær ved forbundskanslerens kontor under Konrad Adenauer fra 1953 til 1963.
Langt ut på 1970-tallet var tidligere nazi-jurister sentralt plassert i det tyske, demokratiske statsapparatet. Det norske byråkratiet var også forholdsvis intakt under okkupasjonen.
De fleste kjenner til hvordan vanlige norske politimenn bidro til registrering og arrestasjoner av de norske jødene.
Gode nordmenn flokket til såkalte jødeauksjoner.
Det tyske dramaet er eksepsjonelt, men konformitet og tilpasning er noe som skjer i de fleste autoritære omveltninger. Verden går jo tross alt videre.
I alle samfunnslag peiler man seg inn mot en så gunstig plass som mulig. Det koster å legge seg ut med en sanksjonerende autoritær makt.
Investorer trekker seg klokelig fra regimekritiske plattformer, eller de smir dem om til regimetrofasthet.
Vi kommer selvsagt ikke utenom opportunistene. Karrierister vil alltid søke seg dit makten rår. Andre snur på femøringen i ubegripelige manøvrer.
Hvordan forstå JD Vance, for eksempel? Hvordan kan en såpass begavet fyr, med såpass mye innsikt, gå fra å Hitler-erklære Trump til å bli en av hans mest trofaste vasaller?
Hvordan kan intelligente mennesker omfavne en tarvelig bevegelse med en enfoldig og vulgær leder? Vance er langt fra den første personen som burde vite bedre.
Dragningen mot det autoritære er forsket på i det vide og brede.
Autoritarianismens appell handler mindre om å ville bli kontrollert og mer om å ville kontrollere andre, om å ende opp på den siden som kontrollerer, mener noen.
Å innordne seg et autoritært lederskap og en autoritær ideologi gir dessuten, paradoksalt nok, frihet.
Frihet fra å måtte argumentere for eller mot det som er vanskelig og uløselig. Frihet fra å måtte forholde seg til sannhet. Frihet til sammen med mange andre å være respektløs og ikke bry seg om konsekvenser.
Og frihet til å si og mene ting som var utenkelig i den «normale» verden.
Utviklingen i USA minner oss om at radikale ideer og strømninger utgjør en konstant fare.
Demokratier lever på nåde fra egne velgere, som kan velge bort demokratiet. Det er paradoksalt at det liberale demokratiets største styrke også er dets største svakhet:
Toleransen for de som ønsker å ødelegge det.
Mennesket har mange enkle egenskaper. En av dem er dessverre den tidløse uvanen med å sparke nedover.
Den tyske sosiologen Norbert Elias skildret sivilisasjonsprosessen som en seier over instinktene.
I boken «Studien über die Deutschen» brukte han oppoverbakkesyklisten som metafor på dragningen mot ekstremisme hos mange tyskere:
Sliterne som bøyer ryggen for dem som står over dem og tråkker på dem som står under. Elias kalte opprettingen av Hitler-staten et sivilisasjonssammenbrudd.
Etter å ha blitt trollbundet av Hitler støttet tyskere flest «den endelige løsningen på jødespørsmålet» og etableringen av et tysk Lebensraum. De ville ha total krig.
De levde godt med en allestedsnærværende umenneskeliggjørende retorikk.
At tyskerne ikke ante noe om konsekvensene av deres egen radikalisering, om enn ikke alltid hele omfanget av jødeutryddelsene, er for lengst grundig tilbakevist av historikere.
Hitlers grep om tyskerne førte til at nazi-moralen ikke slo dype nok sprekker under den allierte massebombingen av tyske byer. Først etter Hitlers selvmord begynte den å bryte sammen.
USA og Trump er naturligvis ikke Tyskland og Hitler.
Men mange har for lengst, og med rette mener jeg, begynt å sammenligne tiden vi lever i, med mellomkrigstiden.
Og om vi skal se etter en slutt på det hele, at amerikanerne tar til fornuften, så finnes det sammenlignbare eksempler i historien hvor det har tatt relativt lang tid.
Da er ikke engang Russland nevnt.
Trump-fenomenet er et resultat av mange omstendigheter.
Men det som taler for at det vil ta tid for republikanske velgere å våkne, er den postfaktuelle tidsalderen som har båret Trump frem på en bølge av løgn, sjåvinisme og dyp mistro.
I en slik medievirkelighet kan et hvilket som helst selvpåført nederlag, som en ruinert økonomi, vendes om til en fortelling om komplotter og heltemot.
Eller så blir det omvendt. Vi kommer til å se en oppvåkning blant Trump-velgerne, og derigjennom også blant republikanske politikere.
Så spørs det hvem politikerne er mest redd for, Trump eller velgerne. Det er bare amerikanerne selv som kan redde det amerikanske demokratiet.
La oss inderlig håpe at de gjør det.
Teksten er publisert i VG 25.3.2025.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Når politikere plukker velgerne
Fra maktspill til katastrofe
Norge må støtte opp om demokratibevegelsen i Venezuela
