Ideer

Er Gudmund Hernes liberalist?

Sosialdemokratene trenger ikke røve Adam Smith tilbake. Det er Adam Smith som har røvet sosialdemokratene – og godt er det, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit, filosof i Civita, i Morgenbladet. Innlegget er et svar til Gudmund Hernes, som spør om Adam Smith var sosialdemokrat.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 30. mars 2012

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver og filosof i Civita.

På baksiden av Morgenbladet (23.mars) spør Gudmund Hernes om Adam Smith var sosialdemokrat. Er det er på tide å røve ham tilbake fra liberalistene, spør Hernes.

Utgangspunktet til Hernes er feil; Spørsmålet må stilles annerledes. For det interessante svaret er at det er sosialdemokratene som har blitt markedsliberale. For hva er det sosialdemokrater eventuelt skal røve Adam Smith tilbake til? Fullmaktslovene? Til etterkrigstidens sosialdemokratiske prisreguleringer eller den selektive næringspolitikken? Troen på statlig eierskap og styring?

Hernes har ikke forstått de liberale, blant dem Smith. Han prøver å plassere Adam Smith på det offentliges og sosialdemokratiets side, fordi Smith understreket at en rettstat som regulerer handelskontrakter og sikrer eiendomsretten, er en forutsetning for en velfungerende markedsøkonomi. Men dette er en klassisk liberal innsikt. Sosialdemokrater har tidligere villet det annerledes, noe for eksempel Arbeiderpartiets program etter krigen viser: Man ønsket planøkonomi. En «landsplan for norsk næringsliv» skulle utarbeides, og det skulle være full kontroll med «om nye tiltak er berettiget og bør tillates, og om igangværende foretagender kan tillates stoppet.» Konkurranse var en uting: «Nye oppfinnelser og tekniske forbedringer som blir gjort innenfor en enkelt bedrift må komme hele næringen til gode». Staten burde vurdere å ta over de store forsikringsselskapene, lokal- og kysttrafikken og ikke minst skipsfarten. Etter den gamle prisloven kunne forvaltningen helt fritt inndra lovlig ervervet utbytte dersom den mente at dette var for høyt. At sosialdemokrater ikke lenger kjemper for disse sakene og ble for innlemmelse i EUs fire friheter, skyldes at de er blitt markedsliberale.

De som mener staten ikke skal stå for rettssystemet og eiendomsretten, eller til og med velferdsordninger og utdanning, er ikke liberalister, men snarere anarkister eller libertarianere. Slike ekstremliberalistiske standpunkter finner man ikke i de borgerlige partiene i Norge.

Hvis vi (historisk) skal lete etter uheldige tilnærminger til rettstaten og eiendomsretten kommer vi ikke utenom sosialdemokratiet. Det er sosialdemokratene som oftest har hatt en uheldig tilnærming til rettsikkerheten for næringsaktører. Etterkrigstidens sosialdemokratiske styringsregime var preget av at håpet om effektivitet ofte trumfet rettsikkerhet. For eksempel ga politikere forvaltningen mye makt gjennom fullmaktslovene. Men dette skulle endre seg.

På midten av 70-tallet begynte sosialdemokrater å bekymre seg for at det økonomiske reguleringsregimet ikke fungerte. Vi hadde vekst etter krigen, men veksten var svakere enn i mer markedsliberale land.

Ser man på den idémessige utvikling på 70-tallet, er det utvilsomt at sosialdemokratiet var med på å legge grunnlaget for liberaliseringen på 80-tallet.

Det at markedsøkonomien – slik Adam Smith har lært oss – ofte allokerer ressurser på en effektiv måte, og at det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt som regel er samfunnsøkonomisk lønnsomt, er en erkjennelse som det langt på vei ble konkludert med i NOU-en ”Strukturproblemer og vekstmuligheter i norsk industri” fra 1979. Det var en erkjennelse av at hvis man ikke tok hensyn til økonomisk teori så ville man ikke få en optimal fordeling av samfunnets ressurser. Thatcher og Hayek ledet ikke dette utvalget, for dem som måtte lure. Tidligere industriminister fra Arbeiderpartiet, Finn Lied, ledet utvalget, som inkluderte sentrale LO-medlemmer.

Sosialdemokratene trenger ikke røve Adam Smith tilbake. Det er Adam Smith som har røvet sosialdemokratene – og godt er det.

Innlegget er på trykk i Morgenbladet 30. mars 2012.