Liberalisme

Den nordiske modellen og den liberale tradisjonen

Les professor Lars Svendsens innlegg til Rokkansenterets konferanse ”Den nordiske velferdsmodellen – et konkurransefortrinn eller ulempe?”: Den nordiske modellen er godt i samsvar med hovedstrømmen i den liberale tradisjonen, og nettopp dette er et av våre fremste konkurransefortrinn.

Lars Fr. H. Svendsen

Publisert: 23. mars 2012

Av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita

Innlegg på Rokkansenterets jubileumskonferanse 16. mars 2012: ”Den nordiske velferdsmodellen – et konkurransefortrinn eller ulempe?”

Hvordan forholder den norske eller nordiske modellen seg til den liberale tradisjonen? Og gir denne modellen oss et konkurransefortrinn fremfor andre samfunnsmodeller? Jeg er formodentlig invitert for å representere et litt annet ståsted enn en del av de andre innlederne. Muligens er det antatt at jeg skal være svært negativ til den norske eller nordiske modellen. I så fall er det mulig at det følgende innlegget blir en skuffelse, for jeg vil i vesentlige hevde at den nordiske modellen er godt i samsvar med hovedstrømmen i den liberale tradisjonen, og at nettopp dette er et av våre fremste konkurransefortrinn.

Den liberale tradisjonen

Liberalismen er ikke om hvordan vi kan realisere et drømmesamfunn, men snarere om hvordan vi kan sikre individer et rom til leve livet sitt slik de selv finner det tjenelig, vel vitende at de ofte vil gjøre det på måter som vil ha uheldige konsekvenser både for dem selv og andre. Et avgjørende element i sikringen av det rommet, er visse grunnleggende rettigheter. Og det kan her nevnes at eiendomsretten gjerne står svært sentralt.

Disse rettighetene skal i utgangspunktet gi borgerne størst mulig spillerom. Som for eksempel Kant formulerte det, skal enhver borger tilkjennes så mye frihet som er forenlig med en tilsvarende frihet for alle andre borgere. Dette gjenspeiles i prinsippet om at begrunnelsesbyrden alltid ligger hos den som vil begrense borgernes frihet. Fra Hobbes har vi prinsippet om ”lovens taushet”, dvs. at alt som ikke er eksplisitt forbudt, er tillatt. Det er begrensningene som er unntakene og som må begrunnes eksplisitt, nettopp fordi de innebærer en svekkelse av et gode av en høy orden. Samtidig viser dette at friheten ikke er et absolutt gode, fordi det kan gis begrunnelser for at den bør begrenses fordi andre goder kan veie tyngre i gitte situasjoner. Det foreligger uansett en presumpsjon for frihet.

Liberalismen tar til orde for en sterk, men begrenset stat, og det er direkte feil å betrakte den som statsfiendtlig. For eksempel er sentralt kapittel i Adam Smiths Wealth of Nations viet hvordan den individuelle frihetens fremvekst er uløselig knyttet til statsdannelse og styrking av sentrale institusjoner. Rettigheter, slik de forstås i klassisk, liberal tenkning, er ikke noe som bare kan krenkes av stater, men også av individer og grupper. Faktisk er det beskyttelse av individers rettigheter mot krenkelser fra andre individer og grupper som utgjør kjernen i statens eksistensberettigelse. Så er det klart at den samme staten må begrenses for ikke selv å bli en trussel mot de rettighetene den er ment å beskytte.

Et liberalt samfunn er i sitt vesen antipaternalistisk. Særlig klart artikulert er dette hos Mill og Kant. Kant fastslår at ingen stat legitimt kan påtvinge borgerne noen bestemt oppfatning av lykken, fordi dette ville være et paternalistisk grep der man antar at borgerne er som små barn som ikke er i stand til å vurdere hva som vi være til gunst eller skade for dem selv. Og hva verre er: Det fratar borgerne muligheten til selv aktivt å velge det rette.

De klassiske, liberale rettighetene er mer negativt enn positivt orientert, selv om de ikke lar seg plassere entydig innenfor rammen av negativ frihet. Det er imidlertid også en lang tradisjon innen liberalismen for å ta til orde for positive velferdsrettigheter, selv om det er uenighet om omfanget av goder som fordeles, om prinsippene for fordelingen og hvor store statlige intervensjoner som er akseptable for å sørge for fordelingen.

Den viktigste overgangsskikkelsen fra den klassiske til den moderne forståelsen av fordelingsrettferdighet, er Adam Smith. Smith skriver at visse velferdsforpliktelser er av en slik art at de nærmer seg ”det som kalles en fullkommen og komplett forpliktelse”, og at disse i en borgerstat med rette kan tvinges gjennom med makt. Denne tanken om at statsmakten med rette kan pålegge borgerne velferdsforpliktelser overfor andre representerer en avgjørende utvikling i fordelingsrettferdighetens historie.

Det neste skrittet mot en velferdsstat tas av Thomas Paine, som tar til orde for å erstatte den tradisjonelle fattighjelpen med en allmenn forsikringsordning som er finansiert gjennom beskatning. Han formulerer også dette eksplisitt som et spørsmål om rettigheter. Paine betrakter ikke dette som et spørsmål om å skape størst mulig likhet, men om å lage et sosialt sikkerhetsnett hvor det er definert et nivå ingen skal falle under. Den liberale tradisjonen opererer med en forestilling om mulighetslikhet, i motsetning til sosialismens vekt på resultatlikhet.

Det hevdes ofte at man må skille strengt mellom politisk og økonomisk liberalisme. I praksis er det imidlertid vanskelig å forestille seg en stat som ivaretar den politiske friheten uten å tillate økonomisk frihet. Derfor har også den liberale tradisjonen fra Locke og Montesquieu og fremover nettopp betraktet økonomisk frihet som en avgjørende del av og forutsetning for den politiske friheten.

Den nordiske velferdsmodellen

Jeg skal ikke gi en bred redegjørelse for den nordiske velferdsmodellen, og heller ikke gå inn i debatten om hvem som er hovedansvarlig for denne modellen, hvilke partier som har stemt for hva når etc. Jeg vil heller litt punktvis se på hvordan den sammenfaller med og avviker fra hovedstrømmen i den liberale tradisjonen.

Det kanskje viktigste fra et liberalt ståsted er at grunnleggende, individuelle rettigheter står svært sterkt i Norge. Og i forbindelse med temaet for dagens konferanse er det kanskje særlig viktig å merke at et gjennomgående trekk ved de skandinaviske landene, ved den nordiske modellen, er at eiendomsretten står eksepsjonelt sterkt. Og det er jo særlig viktig når staten er så omfattende, fordi det innebærer at man har liten grunn til å frykte ekspropriasjon og lignende. På International Property Rights Index for 2011, som rangerer land etter hvor godt eiendomsretten er beskyttet, havner Norge på 4. plass. Sverige ligger for øvrig på 1. plass og Danmark på 8. plass. Til sammenligning havner for eksempel USA på 18. plass.

Et annet viktig trekk ved den nordiske modellen, er at de skandinaviske landene er blant de mest globaliserte og åpne. Stikk i strid med hva mange tror, karakteriseres de også av et nokså beskjedent nivå av reguleringer sammenlignet med andre land. Det er også, sammenlignet med andre europeiske land, relativt enkelt og ubyråkratisk å starte og drive bedrifter, om enn med et i overkant stort skjemavelde. Skattenivåene er også atskillig bedre enn sitt rykte. Det er riktignok relativt høy skatt på forbruk, men lavere (internasjonalt sett) på bedrifter, investeringer og arbeid. Samlet innebærer dette at de skandinaviske landene er blant de mest markedsvennlige på kloden. I Frasier Institutes Economic Freedom of the World Index for 2011 kommer Norge på 35. plass. I Heritage Foundations Index of Economic Freedom kommer Norge på 40. plass. Her er det primært størrelsen på offentlig sektor som trekker ned – hvis vi skulle se bort fra den variabelen, ville vi kommet vesentlig høyere. Og offentlig sektor er selvfølgelig større enn hva som behager et liberalt hjerte, men samtidig fører nettopp størrelsen på offentlig sektor til at det stilles krav til effektivitet som veier opp en del.

Vekten på universelle ytelser med like rettigheter for alle, snarere enn diskresjonære avgjørelser, er godt i samsvar med liberalismens rettighetsforståelse. Arbeidslinjen har også vært viktig, og for det meste oppfylles målet om at arbeid skal være mer attraktivt enn sosiale ytelser. Til tross for en politisk retorikk som ofte peker i retning av resultatlikhet som mål, er det snarere et ideal om mulighetslikhet som har vært det styrende prinsippet. Og selv om det er en sannhet med visse modifikasjoner, må vi også si at velferdsstaten som oftest hjelper dem som taper i konkurransen snarere enn å være et hinder for konkurranse.

Sivilsamfunnet er et viktig begrep i den liberale tradisjonen. Todelingen mellom staten og det strengt private må suppleres med det sivile samfunn som en tredje sektor som fungerer som en motvekt til de to andre, der det både begrenser statens område og utvider borgernes mulighet til å delta i samfunnslivet. Den sivile sektoren står svært sterkt i Norge, med en omfattende frivillighet.

Kollisjoner

Et trekk hvor den norske styringsmodellen har kollidert med den liberale tradisjonen, med dens vekt på klart definerte lover og rettigheter, er at den gir forvaltningen et stort rom for skjønn, samtidig som borgerne har svært liten adgang til å få denne maktutøvelsen prøvet ved domstolene. Dette regimet ble særlig etablert i den ekstraordinære situasjonen like etter 2. verdenskrig, hvor det var nødvendig å gi forvaltningen svært store fullmakter for å ha en fungerende stat. Problemet er at det tok så lang tid å avvikle dette regimet, og fortsatt på midten av 1970-tallet kunne man med en viss rett si at vi hadde et regime som var det motsatte av prinsippet om lovens taushet. Altså i stedet for at alt som ikke er eksplisitt forbudt er tillatt, var det meste i Norge var forbudt hvis det ikke var eksplisitt tillatt av forvaltningen. Det er ikke lenger et slikt regime vi har i Norge, selv om forvaltningsmakten fortsatt er betydelig. Dereguleringen satte inn, og brakte oss nærmere et liberalt ideal. Og ikke minst ga EØS-avtalen og de fire frihetene mindre rom for forvaltningens skjønn, og stilte krav til at vi måtte nærme oss den liberale konstitusjonalismen. Men det er fortsatt mye igjen, og et spørsmål som er verdt å stille seg, er i hvilken utstrekning en fungerende og omfattende velferdsstat forutsetter en omfattende forvaltningsmakt som er lite forenlig med liberale rettsprinsipper.

Velferdsstaten har også et litt anstrengt forhold til det liberale prinsippet om personvern. I den totalitære staten lever borgerne i frykt for statsmakten, mens velferdsstaten tvert imot fremstår som kilde til trygghet. For at velferdsstaten skal kunne utføre sine velferdsoppgaver mest mulig effektivt, blir borgerne villige til å gi den innsyn i store deler av den privatsfæren som liberale tradisjoner vil holde utenfor statens domene. Den moderne velferdsstaten kan ikke eksistere uten å ha enormt mye informasjon om borgerne, og tanken kan være at den vil kunne utføre sine oppgaver stadig mer effektivt hvis den får enda større detaljkunnskap om borgerne.

Denne velferdsmodellen har også en tendens til å bli mer enn en smule paternalistisk. Men i en sosialdemokratisk kontekst foretrekkes gjerne uttrykket ”omsorg” fremfor uttrykket ”paternalisme”. Denne omsorgsideologien kjenner ingen grenser, og vil omfavne hele mennesket, der liberalismen trekker seg tilbake fra borgernes private rom.

Konkurransefortrinn

Så til slutt noen ord om konkurransefortrinn. Hva er det største fortrinnet til den norske modellen? Svaret mitt her er neppe særlig originalt: I tillegg til det faktum modellen er blant klodens mest markedsvennlige, kan den trekke store veksler på høy sosial kapital eller tillit, om man foretrekker det uttrykket. De nordiske landene scorer som kjent skyhøyt på målinger av tillit. Det er godt dokumentert at samfunn og organisasjoner som karakteriseres av sterk intern tillit har langt større suksess både økonomisk og sosialt enn dem med lav intern tillit. Tillit blir viktigere desto mer kompleks en situasjon, organisasjon eller et samfunn er, og ikke minst senker det transaksjonskostandene betraktelig. Mennesker som stoler på hverandre kan samhandle med færre hindringer enn det som finnes i et klima av mistillit, der det må finnes et stort apparat av formale regler og kontrakter.

Men hva er forholdet mellom velferdsstaten og de høye tillitsnivåene? Det har vært vanlig å hevde at de høye tillitsnivåene skyldes velferdsstaten. I en studie argumenterer imidlertid Andreas Bergh og Christian Bjørnskov overbevisende for at det motsatte er tilfelle, at det er tilliten som har muliggjort de nordiske velferdsstatene. De utelukker ikke at utbygging av en velferdsstat kan ha gunstig virkning tilbake på tillitsnivåene, men hevder at den vesentlige innflytelsen går motsatt vei. Bergh og Bjørnskov undersøkte 77 land, og hevder at velferdsstatens størrelse kan predikeres ut fra historiske tillitsnivåer. Jeg skal ikke gå i detalj her, men de forsøker blant annet i påvise dette ved å se på tillitsnivåene hos etterkommere av utvandrere fra Skandinavia til USA for 150 og 70 år siden, og deres nivåer ligger langt over den øvrige populasjonen i USA. Hvis Bergh og Bjørnskov har rett, og vi dessuten antar at tilliten er det viktigste konkurransefortrinnet, følger det at dette fortrinnet ikke er et produkt av velferdsmodellen, men av den skandinaviske historien og populasjonen. Det vil også følge at denne modellen bare i begrenset utstrekning vil kunne eksporteres til land med lavere tillitsnivåer.

Avslutning

Det er ikke et nødvendig sammenfall mellom en liberal stat og en velferdsstat. En velferdsstat behøver slett ikke være liberal, og en liberal stat behøver ikke ha særlig omfattende velferdsordninger. Men den norske eller nordiske modellen er i det vesentlige oppskrift på en liberal velferdsstat. Og jeg er tilbøyelig til å mene at nettopp det faktum at den er en liberal velferdsstat, er dens fremste konkurransefortrinn. Også er vi så heldige at vi i tillegg har en enorm sosial kapital å trekke veksler på. Det sistnevnte har slett ikke alle andre land, og det innebærer også at det er tvilsomt om denne modellen kan eksporteres i stor utstrekning.