farger blyanter velferd skole barnehage — Bildet er tatt av Alicja fra Pixabay.

Hvorfor ikke avkommersialisere alt?

Argumentene fra Avkommersialiseringsutvalget kan brukes på de fleste viktige områder i livet. Offentlig virksomhet og planøkonomi blir da beste løsning for svært mye.

Steinar Juel

Publisert: 12. september 2024

Det er en gyllen regel for offentlige utvalg å starte med definering av hva som er problemene. Mandatet vil normalt også si noe om dette. Mandatet til Avkommersialiseringsutvalget (NOU 2024:17) tok ikke utgangspunkt i at det er problemer i sektoren. Oppdraget var å utrede hvordan private, særlig kommersielle, leverandører av skattefinansierte velferdstjenester kan fases ut.

Utvalgets analyse av hva som er problemene ender med en argumentasjon i retning av at offentlig eide bedrifter og planøkonomi, hvor samfunnet velger for deg, er det beste.

Det er forståelig at utvalget slet med å definere problemene. Private velferdsleverandørene fungerer godt. De er kostnadseffektive, og brukerne/pårørende er gjennomgående fornøyde. Brukernes opplevelser er jo det viktigste, noe utvalget synes å være lite opptatt av.

Utvalget forsøker å definere velferdstjenester som noe spesielt. Modellen de har utviklet for det fungerer imidlertid dårlig. Utvalget mener velferdstjenester har tre særegenheter som gjør at det offentlig bør stå for all leveranse, til nød supplert med noen ideelle aktører:

De dekker basisbehov: Helse, omsorg, kompetanse og trygghet.
Brukerne er i en sårbar situasjon: De har vanskelig for å tolke og formidle informasjon, og for å foreta gode valg.
Kompleksitet: Må tilpasses den enkeltes behov, krever faglig skjønn, har flere dimensjoner og langsiktige virkninger.

Utvalget skriver videre: «Særtrekkene gir sammen med tjenestenes formål og samfunnsfunksjon et analytisk utgangspunkt for hvordan velferdstjenestene bør styres, herunder om det er ønskelig å ta i bruk ideelle eller kommersielle leverandører»

Velferdstjenestene er viktige i vårt moderne samfunn, men det er første gang jeg ser at de defineres som å dekke basisbehov. Mat, vann, husly, luft og varme dekker basisbehov vi mennesker alltid har hatt. Det er effektivt å la infrastruktur for energi og vann være i offentlig regi.

Basisprodukter ellers produseres i et marked med private leverandører.

Velferdstjenester har vokst frem i løpet av de siste par hundre årene. Behovene for flere av dem er kommet som en konsekvens av endringer i samfunnsstrukturen. Endret næringsstruktur, høyere utdannelsesnivå og kvinners inntreden i arbeidslivet gjorde at storfamilienes evne og muligheter til å ta seg av barn og eldre forsvant.

Det var kirke og ideelle som tidlig utviklet mange av tjenestene, ofte basert på gaver fra velstående forretningsfolk. Diakonissene var pionerer i moderne sykepleie. Diakonissenes sykehus var tidlig ute med ny teknologi, som anskaffelse av det første røntgenapparatet i Norge.

Barnehager er den yngste velferdstjenesten, hvor også gründere startet opp og drev barnehager som sitt levebrød. De ble «kommersielle».

På mange av velferdsområdene har stat og kommune kommet i etterkant av ideelle og øvrige private.

Velferdstjenester er ikke kollektive goder. Forsvar, politi og infrastruktur er det. Velferdstjenester er individuelle goder som vi har valgt i hovedsak å skattefinansiere, slik at alle skal ha tilgang til dem uansett betalingsevne.

Velferdstjenestene møter viktige behov, men ikke basisbehov. Brukere kan være i sårbare situasjoner, men langt fra alle. Noen har komplekse behov, men langt fra de fleste. De tre karakteristika er heller ikke særegne for velferdstjenester.

For eksempel er anskaffelse av basisproduktet bolig med tilhørende lån komplekst, og mange kan være, eller vil komme i sårbare situasjoner. Det er komplisert å vite hva matprodukter inneholder, og det er kjøpere som er i sårbare situasjoner.

Fastleger, terapeuter og advokater hjelper folk i sårbare situasjoner med komplekse saker.

Skal en følge utvalgets logikk, bør vi gå svært langt i å avkommersialisere norsk økonomi.

Å kunne foreta egne valg i livet, er en viktig verdi. Utvalget problematiserer om valgmulighet er et gode på velferdsområdet. Det er riktig at vi har forskjellige evner og interesser av å gjøre aktive valg. Det er imidlertid et viktig prinsipp ved vårt velferdssystem at alle uansett skal få gode tjenester.

Da er det temmelig drøyt å hevde at det kan gå ut over andre når noen aktivt velger leverandør.

Dette er en type argumentasjon som kan brukes på alle de viktige områdene i livet hvor vi må velge. I sin logikk leder det til et helt annet samfunn enn vårt liberale demokrati.

Utvalget legger imidlertid til, «Brukervalg av leverandør kan også (…) etableres selv om alle tilbydere driftes i offentlig egenregi». Vel, det minner om Henry Fords svar da folk klaget over at alle bilene var svarte: «Du kan få bilen i hvilken farge du vil, bare den er svart».

Valgmulighet er helt avgjørende for brukeres behovstilfredsstillelse, og for å få utvikle bedre tjenester. Det er trist å se hvordan utvalget neglisjerer det.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 10.9.2024.