barnehage maling barn — Bildet er tatt av Evgeni Tcherkasski fra Pixabay.

Avkommersialiseringsutvalget

Det er mange svakheter med utvalgets rapport, men det er kanskje mest avgjørende hva den ikke bruker tid på.

Publisert: 2. september 2024

På torsdag leverte det såkalte Avkommersialiseringsutvalget sin rapport til digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung. Utvalget har sett på hvordan en rekke private aktører kan kastes ut av velferdstjenestene. Minerva har omtalt hvordan utvalgsrapporten har utløst det som må være en av de klareste dissensene i hele NOU-historien.

Rapporten fra utvalgsflertallet har mange svakheter. Vi skal ikke komme innom alt i denne teksten, men noe kan trekkes frem.

Et av flertallets ankepunkter mot kommersielle aktører er at det er umulig å måle kvaliteten i denne typen tjenester, blant annet fordi dette er komplekse basistjenester. Dermed blir det, ifølge utvalgsflertallet, nærmest umulig å definere og kontrollere kravene til kommersielle tilbydere.

Men hvis det var tilfellet, er problemet like stort når det offentlige leverer tjenester i egenregi.

Et annet ankepunkt for flertallet er at kommersielle leverandører kan redusere kvaliteten, der dette er mulig og bedriftsøkonomisk lønnsomt, fordi aktørene har et informasjons- og kunnskapsovertak. At det er en form for asymmetrisk informasjon, altså at en part har mer kunnskap om produktet enn den andre.

Dette fremstår som et oppkonstruert poeng. Et kunnskapsovertak vil uansett eksistere og vil variere avhengig av hva slags tjeneste det er snakk om. Men dette kunnskapsovertaket blir en mye større utfordring dersom det bare er én type leverandør. Du trenger ikke å google mye for å finne en haug av saker der det offentlige har sviktet brukerne i offentlig leverte helse- og omsorgstjenester. Private aktører, både kommersielle og ideelle, er mer utsatt når de svikter, fordi de må levere for å bli valgt.

Flere leverandører og valgmuligheter for brukerne, sammen med tilsyn og rettigheter, er gode mekanismer for å motvirke effektene av at noen leverandører får et kunnskapsovertak. Så argumentasjonen til flertallet kan egentlig snus på hodet. Når velferdsleverandører har et kunnskapsovertak, er det svært viktig med flere forskjellige leverandører, samt at brukerne har valgmuligheter.

Et kunnskapsovertak vil ikke forsvinne dersom det offentlige har monopol på å levere tjenestene – snarere tvert imot.

Flertallet er også skeptisk til fritt brukervalg, fordi det mener at det først og fremst er de ressurssterke som kan benytte det, mens mange av våre mest sårbare er avhengige av at andre tar gode valg for dem. Dette er isolert sett riktig.

Brukervalg kan reflektere ressursforskjeller mellom folk – ulikhet. Men brukervalg øker ikke disse ressursforskjellene. At noen ikke er i stand til å velge, er ikke et argument for at ingen skal få mulighet til å velge.

Dette er bare noen av problemene med rapporten. Men i den store sammenhengen er det kanskje mest avgjørende hva utvalget ikke har brukt særlig med tid på.

Et av de mest avgjørende politiske spørsmålene fremover, som utvalgsflertallet ikke berører, men som dissensen heldigvis nevner, er hvordan de offentlig finansierte tjenestene kan levere mer og bedre velferd, til flere brukere, men med færre ansatte. Dette må skje gjennom bruk av ny teknologi, ny organisering og bedre drift og ledelse.

Noe av kjernen i bruk av private leverandører, er hvordan de kan bidra til å drive frem forbedringer av de offentlige tjenestene. Private aktører, både kommersielle og ideelle, kan for eksempel ha ulike kvalitets- og betalingssystemer og ulike rutiner. Private aktører har ofte fokus på ledelse, gode fagenheter og smart organisering. På sykehjemsområdet har det blant annet blitt trukket frem av ansatte at private er bedre enn offentlige aktører på å legge til rette for et godt arbeidsmiljø.

Når noe av velferden er privat drevet, blir det større mangfold. Totalt sett innebærer det med stor sannsynlighet at tjenestetilbudet i velferden blir bedre, fordi det kan skje læring på tvers av leverandørene.

Gjennom dynamikken som oppstår med et mangfold av leverandører, i en viss (sunn) konkurranse, samtidig som det offentlige setter rammer og krav for det som skal leveres, får flere aktører motivasjon til å gjøre ting litt bedre og litt mer effektivt. Dynamikken som oppstår med et bredere aktørmangfold, gir bedre kvalitet for innbyggerne, fordi både offentlige og private leverandører hele tiden jobber for å bli litt bedre og litt mer effektive.

Istedenfor å sette ned utvalg som ser på hvordan private leverandører kan kastes ut av velferden, bør politikerne undersøke hvordan private aktører kan bidra til bedre velferd for den norske befolkningen.

Innlegget er publisert i Minerva 30.8.2024.

Publisert: 2. september 2024