enslig alene — Bildet er tatt av Nick Walker fra Pixabay.

En egen singelpolitikk trengs ikke for at folk skal kunne bo alene

Single som sådan er ikke er en svak gruppe, og trenger således ikke en egen politikk eller særskilte velferdsytelser, utover de mange sosiale ytelsene velferdsstaten i dag leverer.

Eirik Løkke

Publisert: 23. februar 2024

I et svar til meg (Altinget 10. februar) mener Agendas Trine Østereng at «folk ikke bør tvinges på Tinder for å få en trygg økonomisk situasjon» og antyder videre at mangelen på singelpolitikk kan føre til at flere kvinner blir drept av voldelige partnere. Dette høres jo virkelig ikke bra ut. Så la meg understreke at jeg er motstander både av å tvinge folk på Tinder og av partnerdrap.

Mitt hovedpoeng i denne debatten er at single som sådan ikke er en svak gruppe, og således ikke trenger en egen politikk eller særskilte velferdsytelser, utover de mange sosiale ytelsene velferdsstaten i dag leverer. Jeg skal adressere flere av argumentene Østereng kommer med, men la meg aller først nevne et interessant paradoks: På den ene siden er det veldig mange nordmenn (over én million) som bor alene, og på den annen side trenger vi en singelpolitikk som skal gjøre det mulig å bo alene. Men hvis over én million mennesker bor alene, er det da rimelig å si at det er vanskelig å bo alene?

Spørsmålet er altså ikke om det relativt sett er mer økonomisk utfordrende å måtte håndtere utgifter alene enn med flere. Det er selvinnlysende. Men er det slik å forstå at single i kraft av å være single burde kompenseres for at de er ikke er to? Etter min mening er det liten grunn til å bruke skattebetalernes penger på den type kompensasjon. Velferdsytelser bør gå til fattige – ikke bestemte grupper.

Liten grunn til å kompensere enslige

Østereng skriver videre at boligmarkedet er lettere å navigere i hvis man er to enn hvis man er enslig. Nok en gang en selvinnlysende setning. Jeg er enig med Østereng i at det er et problem at boligeiere får skattefradrag (rentefradrag), mens de som leier, ikke får det og dermed i realiteten subsidierer boligeiere. Begrunnelsen for denne type skatteincentiv er sosialt begrunnet – politikere ønsker en høy andel boligeiere i Norge, noe vi også har lykkes med. Jeg tror vi hadde hatt mange selveiere også om vi fjernet skattefordelene. Men selv om vi fjernet disse skattefordelene, så ville det ikke forandret det enkle faktum at det er enklere å navigere boligmarkedet hvis man er to fremfor én.

Selv om mange som bor alene er fornøyde og har valgt det selv, er det helt riktig at det for mange andre blir teoretisk å snakke om at det er selvvalgt. Videre kan økonomiske forhold gjøre det vanskeligere å ta beslutninger om å bryte opp et forhold. Det vil gjelde mange inntektsgrupper. Selv de som tjener mye og bor godt, vil ta i betraktning økonomiske forhold før de eventuelt velger å avslutte et forhold. Det er en iboende del av livet til alle mennesker; å avslutte forholdet, spesielt når barn er involvert, er selvsagt ikke enkelt. Og i så måte har Østereng helt rett. Livet er både komplisert og ofte vanskelig. I spørsmål om menneskelige relasjoner, forhold og familier er det begrenset hva politikere og staten bør blande seg bort i. Det er simpelthen ikke urimelig at folk som går fra å være et par, til å bli enslige, må tilpasse forbruket til en ny livssituasjon.

Igjen er det liten grunn til at skattebetalerne bør kompensere voksne mennesker kun i kraft av at de er enslige. Folk bør ta større ansvar for eget liv, og det betyr at vi ikke kan ha en stat som skal være alt for alle hele tiden.

Det holder med god familiepolitikk

Der velferdsstaten absolutt har en viktig rolle, er å sørge for at barn og unge får gode muligheter til livsutfoldelse – især gjennom gode basistjenester som barnehager og skole. For det første betyr det at det er gode grunner til å gi økt støtte til forsørgere med barn; enten dette er enslige eller par. Begrunnelsen for å gi høyere støtte til enslige forsørgere er god. Men dette trenger vi altså ikke en egen singelpolitikk for å gjøre. Det holder lenge med en god familiepolitikk.

Utover at innlegget til Trine Østereng er en oppramsing av selvfølgeligheter, er det for meg uklart hva hun konkret foreslår. Med mindre man vil kompensere enslige for det matematiske faktum at det er lettere å håndtere utgifter som kan deles på to enn på én, så er de politiske implikasjonene uklare. Jeg er tilhenger av at de som har mest behov for sosiale ytelser, faktisk blir prioritert. Samtidig er jeg tilhenger av at vi som borgere må ta mer ansvar for vårt eget liv. Velferdsstaten kan og skal ikke beskytte oss mot alt. Som borgerlig-liberal er jeg tilhenger av mer frihet og mer ansvar. Det er et ideologisk begrunnet standpunkt. I tillegg er det økonomiske realiteter som gjør det nødvendig å prioritere hardere.

I en tid hvor det er krig i Europa, og vi risikerer at NATO-samarbeidet, slik vi kjenner det, bryter sammen, så er det å utvide velferdsstaten gjennom å gjøre mer én million enslige til en svak gruppe som trenger egen politikk en særdeles dårlig prioritering.

Innlegget er publisert i Altinget 18.2.2024.