Sånn ser fascisme ut anno 2024

Med mindre vi er heldige vil det kommende året bli portalen inn i en svært ubehagelig tid.

Publisert: 7. januar 2024

We pledge to you that we will root out the communists, Marxists, fascists, and the radical left thugs that live like vermin within the confines of our country.

Trump, 11.11. 23, Claremont, New Hampshire.

Mange ser tilbake på 2023 som et tøft år, med krig, inflasjon og høye renter. Selv om renta kanskje går ned, er det ikke så mange andre utsikter til å sprette champagnen i 2024 heller.

Med mindre vi er heldige vil det kommende året bli portalen inn i en svært ubehagelig tid. Det er kanskje lurt å være forberedt, slik at vi ikke blir altfor sjokkert når 2024 går over i historien som et år alle vil huske.

Mot slutten av året er det som kjent presidentvalg og Trump ligger nok en gang godt an til å vinne. Det er i seg selv nedslående. Men selv om Trump mot formodning skulle tape, vil USA være i alvorlig trøbbel. La oss se på de mulige scenarioene for USA etter presidentvalget 2024:

Etter en seier vil vi ganske sikkert – og ganske raskt – bli sjokkerte over hvor mange målbevisste antidemokrater Trump og sykofantene hans har mobilisert. De er uendelig mange flere, enda mer radikaliserte og langt mer kompetente enn i forrige presidentperiode. Trumps retorikk er stadig mer fascistisk i formen. Han snakker om innvandring som forgifter nasjonens blod.

Det er en hevngjerrig, paranoid og aggressiv Trump vi ser, og han kommer garantert til å bruke det meste av sin tid og sine krefter på å gå etter sine fiender, slik narsissister med for mye makt vil gjøre. Verken Putin, Kim, Assad, Xi eller Khameini er så ille som bandittene, hjemme og ute, som utfordrer Trump på et hvilket som helst område. Dette sier han rett ut i sosiale medier. Trump vil gå etter fiendene sine. Det er langt fra utenkelig at vi vil se fengslede opposisjonelle i USA i løpet av en ny fireårsperiode med Trump.

Selv lever vi i en politisk polstret kultur der det nesten er utenkelig for oss at statens institusjoner kan bli kapret av galninger som vil ødelegge demokratiet. Denne blindflekken skyldes at mennesker har en fabelaktig evne til å tilpasse seg og gå videre. Baksiden av denne evnen til å «leve i nuet» så å si, er at vi glemmer fortiden og ikke minst hvordan vi har kommet dit vi er i dag.

Derfor har vi lett for å forestille oss diktaturer som avvik og demokratier som normalen, selv om det motsatte er tilfelle.

En virkelighet der ordensmakten haler kritikere ut av hjemmene deres, stuer dem bort og dreper dem uten lov og dom er utenfor vår sone av forståelse, men vi gjør absolutt lurt i å prøve å forstå. La det ikke være noen tvil: Det er fascismens vesen som går igjen. Vi vil helst unngå å vite det.

Implikasjonene av et autoritært USA som har mer til felles med Russland enn med Europa er så svimlende at det nesten er usunt å tenke for mye på det. Vi vil helst huske overfallet på Kongressen som dårlig koreografert kaos og ikke for det det var: et forsøk på en fascistisk maktovertakelse i verdens ledende demokrati, som ikke nødvendigvis var dømt til å mislykkes. Det er altså tilretteleggeren for et kuppforsøk som nå seiler opp som den mest sannsynlige presidenten anno 2025.

Trumps fascisme er av den personmotiverte arten, mens de virkelige ideologiske fascistene flokker rundt ham. Egentlig er ikke dette noe nytt i det hele tatt. Fascismen oppsto i skjæringspunktet mellom ekstrem voldsnasjonalisme og Mussolinis personlige egenskaper. Mussolini selv var ingen stor ideolog, men han hadde det vi kan kalle en fascistisk personlighet, ganske lik Trumps personlighet.

En slik personlighetstype er lett gjenkjennelig fordi den også er skamløs. Den fascistiske prototypen er autoritær, tyrannisk, narsissistisk, rasistisk og voldsforherligende med en utpreget forakt for svakhet.

Rundt Mussolinis karisma flokket ideologer, høyreekstreme galninger, bisarre intellektuelle og opportunister seg. Folk som modellerte den fascistiske ideologien rundt Il Duce. Den fascistiske bevegelsen vokste i hyperfart fra å være en kult, til å drifte et kolossalt fascistisk statsapparat.

Selv om historien aldri gjentar seg i bokstavelig forstand: De siste årenes utvikling i det republikanske partiet er ikke helt ulik. Vi skal være forsiktige med å trekke analogier til 1930-tallet, men vi skal heller ikke la være å bruke dem hvis det har noe for seg, som nå.

Det er en misforståelse å tro at alle i staten må være fascister for at staten skal fungere fascistisk. Et land kan bli til et diktatur orkestrert av et fanatisk mindretall, godt hjulpet av et tilstrekkelig antall opportunister. Det republikanske partiet er i hovedsak blitt fascister fordi det lønner seg. De er godt i gang med å befolke institusjoner i delstatene med opportunist-fascister for å sikre Trump-seier i november.

Senere følger embetsverket, både på føderalt og regionalt nivå. Vi har lett for å glemme at autoritære stater og diktaturer må administreres og driftes av villige. Og villige vil de være, juristene, dommerne (også høyesterettsdommerne), politifolkene, revisorene, lærerne, byråkratene og de militære, og så videre.

De villige er en tøyelig masse, som uten altfor store vanskeligheter kan hoppe fra demokrati til diktatur og tilbake til demokratiet.

Denne formen for opportunisme er ikke langreist heller. Vi trenger bare å se til det norske embetsmannsverket, og politiet i særdeleshet, og deres pliktoppfyllende innsats for å bistå Quisling og den nazistiske okkupasjonsmakten i å deportere jødene ut av Norge.

Det er selvsagt ikke sikkert at Trump vil lykkes med å innføre en fasciststat i første omgang. Vi må alltid ta forbehold om at noe uventet kan skje. Men kaos vil det uansett bli. Protestene mot Trumps forsøk vil bli massive og den amerikanske opinionen vil slites i filler.

Et nederlag for Trump er selvsagt mye, mye bedre enn at han vinner. Samtidig er det sikkert at Trump og republikanerne ikke vil anerkjenne et tap. Uansett valgresultat vil valgsystemet bli gjenstand for ekstrem mistillit, men voldspotensialet hos Trump-velgerne er uendelig mye større enn hos det progressive Amerika.

Skulle Trump tape kan han dessuten havne i kasjotten, noe som vil sette fyr på MAGA-bevegelsen. I det hele tatt må vi ta for gitt at Trump vil gjøre sitt ytterste for å mane mobben til revolusjon, slik han gjorde i 2020, men denne gangen med formidabel styrke.

For oss europeere er en ny Trump-periode naturligvis et bekmørkt scenario. NATO, Ukraina, den liberale rettsorden, alt dette står på Trumps dumpingliste og i Putins dreiebok. Et liberalt Europa uten USA, mens krigen raser i Ukraina og Putin truer sine omgivelser er, igjen, noe vi helst ikke vil tenke for mye på. Ikke før vi må. Om noen måneder.

En ny Trump-periode vil innebære følgeskader og ringvirkninger i det som for våre generasjoner er ukjent og historisk terreng. Hele den internasjonale rettsorden vil være utsatt. Autokratier vil få den største skuta, med den amerikanske presidenten om bord. Det vil føre til krise i mange vestlige demokratier, med autoritære populistpartier som vil surfe på den høyreradikale stemningsbølgen Trump i kjent stil frembringer. Autoritære populistpartier som er mer enn villige til å ta kontroll over institusjonene og mer enn tilbøyelige til å utpeke Putin som en sann patriot.

Hvilke legeringer vi i fremtiden vil se hos ytre venstre, tradisjonelt også med en svakhet for å demontere demokratier, og om disse vil være av betydning, er uklart. Men nasjonalbolsjeviken og putinisten Sahra Wagenknecht og hennes nystiftede parti i Tyskland gir oss en pekepinn.

Å leve i en autoritær stat er ikke nødvendigvis verdens undergang. Det er en liten del av befolkningen som rammes direkte av tyranniets voldsregime. Det er de som ikke klarer å holde kjeft. Den store majoriteten vil alltids tilpasse seg, selv om livet i et diktatur som oftest er ganske grått og kjedelig. Det er nok også en del av årsaken til at så mange er villige til å gi sin stemme til autoritære, vemmelige partier, også her i Europa.

Ikke alle mennesker er veldig opptatt av forholdet mellom diktatur og demokrati. I Norge er vi nok likevel mer enn gjennomsnittlig opptatt av det. Men det garanterer ikke for at vi er årvåkne.

Det er mye vi kan si om generasjoner, men sånn er det vel egentlig: Folk på min alder har hatt det veldig lett. Vi har surfet på velstand, stabilitet, fred og optimisme. I alle fall etter den kalde krigens slutt. Mens vi ironiserte og vitset om Krigen og slo oss på brystet, hopet problemer seg opp rett foran øynene våre.

Vi glemte at det finnes genuin ondskap der ute. Vi forestilte oss at det meste kunne smøres, disiplineres og til slutt demokratiseres gjennom marked, forhandling og appeasement. Det får vi nå i retur, slik vi har fått det i retur tidligere. Dere som kommer etter oss, har en humpete vei foran dere.

Den russisk-amerikanske journalisten og forfatteren Masha Gessen har noen tips til dere (og oss alle). I form av seks kjøreregler til etterfølgelse:

Regel #1: Du bør tro på det demagogen sier. Alltid. De er skamløse.
Regel #2: Ikke la deg trollbinde av små tegn på normalitet. Håp er bra, men kan også være farlig.
Regel #3: Institusjonene vil ikke redde deg. Det er naivt å tro at demokratiske institusjoner er uangripelige. Tvert imot, de er ekstremt sårbare. Vis motstand mot alle forsøk på å politisere maktfordelingen.
Regel #4: Vær rasende.
Regel #5: Ikke inngå kompromisser. Vær oppmerksom på måtene Trump og andre demagoger bryter det moralske kompasset.
Regel #6: Husk fremtiden. Du må ha noe å gi på tilbudssiden. Dette er viktig. Det nytter ikke bare å fordømme. Husk at den store majoriteten er mer opptatt av sine daglige gjøremål og sosial trygghet, enn ideologi og store ord om demokrati.

En bonusregel kan dere få av meg, og den går til alle moderate, fornuftige: Hold dere unna demagogene.

Ikke la dere dupere av at de sier noe dere er enige i. Om det er woke, innvandring, USA eller Israel. PJ O’Rourke (RIP) formulerte denne regelen på en fortreffelig måte, etter at han som republikaner bestemte seg for å stemme demokratisk i stedet for Trump:

«They are wrong about absolutely everything, but they are wrong within normal parameters».

Teksten er publisert i Trønderdebatt 5.1.2024.

Publisert: 5. januar 2024