Status quo er ikke lenger et holdbart alternativ
Etter en serie tilbakeslag i det globale markedet i kjølvannet av finanskrisen i 2008, står vi på nytt ved et veiskille. Det som står på spill i tiden fremover, er ikke noe mindre enn skjebnen til en av de viktigste kildene til økonomisk og sosial utvikling.
Publisert: 18. november 2023
Verdens handelsorganisasjon (WTO), som ble etablert i 1995 som en videreutvikling av GATT (1947-1994), har gitt en hel verden (164 medlemsland) tilgang til et regelbasert globalt handelssystem, tuftet på åpenhet, likhet og ikke-diskriminering som bærende prinsipper. På dette grunnlaget har WTO, i samspill med den teknologiske utviklingen, bidratt til å rive ned handelsbarrierer og redusere kostnadene forbundet med å handle og investere over landegrensene.
Resultatet ble en tiltagende markedsdrevet globalisering, som beviselig har gitt store nettogevinster i form av økt vekst og velstand for alle land som har åpnet seg for globaliseringens muligheter.
Etter en serie tilbakeslag, som for alvor oppstod i kjølvannet etter finanskrisen (2008–09), Brexit, Trumps WTO-sabotasje og handelskriger, samt den senere tids tiltagende geopolitiske rivalisering mellom USA og Kina, står vi på nytt ved et veiskille.
Status quo-tyranniet
Det som står på spill i tiden fremover, er ikke noe mindre enn skjebnen til en av de viktigste kildene til økonomisk og sosial utvikling: internasjonal frihandel og økonomisk integrasjon.
På det multilaterale, globale nivået, med WTO i sentrum, har det inntil nylig hersket en stemning av handlingslammelse og passivitet, som har gitt næring til den pessimistiske troen på at det er umulig å skape fremgang. Det er en farlig tro, hvis den forvandles til en selvoppfyllende profeti, som i mellomkrigstiden.
De mange proteksjonistiske sårene som verdensøkonomien er blitt påført i de senere årene, har ennå ikke gitt seg utslag i sikre tegn på at globaliseringen er på retur, snarere at den endrer og omstiller seg i møte med nye forutsetninger. I en slik situasjon er faren stor for at mottoet «if it ain’t broke, don’t fix it» forvandles til et status quo-tyranni på kanten av stupet.
Det er i denne situasjonen god grunn til å minne om erfaringene fra mellomkrigstidens tiltagende økonomiske nasjonalisme og dens tragiske bidrag til kollaps i verdensøkonomien. Det er spor som bør skremme noen og enhver.
Reformvinduet står på gløtt
Det var nok ikke uten grunn at IMFs sjefsøkonom, Pierre-Olivier Gourinchas, nylig avsluttet sin innledning til det siste World Economic Outlook, som varsler fortsatt lav vekst og stor usikkerhet i verdensøkonomien fremover, med en klar oppfordring til alle land å gjenreise og fornye det multilaterale samarbeidet omkring WTO.
De gode nyhetene, midt i dette dystre bildet, er at ledende internasjonale handelsøkonomer og handelseksperter i de siste par årene har lagt ned et betydelig arbeid med å utvikle realistiske ideer og forslag til revitalisering av multilateral frihandel og reform av WTO, selv i en tid preget av geopolitisk fragmentering.
Hovedlinjene i det pragmatiske reformprogrammet som disse ideene tegner har jeg sammenfattet i et nylig publisert Civita-notat.
Disse reformideene er også blitt vesentlig mer relevante etter den oppløftende ministerkonferansen i WTO i Genève i fjor sommer. På dette møtet ble det blant annet oppnådd enighet om å starte arbeidet med å reformere og styrke WTO.
Realistiske reformer er mulige
Det er et poeng i seg selv at det nå avtegner seg en tilnærmet konsensus blant ledende økonomer og handelseksperter om viktige retningsvalg, som også finner støtte i signalene fra ministerkonferansen i 2022. Det handler om fire hovedpunkter:
- At det innen WTO åpnes for åpne plurilaterale avtaler blant koalisjoner av villige land, som på sikt kan, men ikke må, utvikle seg til multilaterale avtaler som inkluderer alle medlemsland. Åpenbare områder for åpne plurilaterale avtaler er klimavennlige produkter og energi, e-handel, vaksiner og medisinsk utstyr, samt tjenester.
- Etablering av nye sikkerhetsventiler, i form av forpliktende WTO-regelverk for varsling og skadebegrensning, knyttet til unilaterale handelstiltak fra enkeltland.
- At WTO gis mandat og tilhørende ressurser til å utøve en reell lederrolle, med myndighet til å initiere og lede forhandlingsprosesser, noe som ikke er tilfellet i dag.
- Gjenreising av WTOs tvisteløsningsmekanisme og styrking av WTOs kapasitet til innsamling, overvåking og analyse av verdenshandelens utvikling.
Gevinstene fra dette knippet av selvforsterkende reformer er potensielt store, spesielt når vi tar i betraktning at internasjonal handel også kan spille en viktig forsterkende rolle i alt fra effektiv klimapolitikk til spilleregler for digitalisering og kunstig intelligens, samt grenseoverskridende utfordringer knyttet til helse og matsikkerhet.
For å lykkes er det også viktig at det globale Vesten viser evne til å gå foran. Her hører også Norge naturlig hjemme. Spørsmålet er om regjeringen og det øvrige politiske Norge også ser behovet, forstår muligheten, samt ønsker å ta del i et reforminitiativ som flere nå ser konturene av.
Innlegget er publisert hos Altinget 16.11.2023.
Relatert
Mulighetene ved migrantoverføringer blir oversett
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Sjelden har en nobelpris i økonomi vært mer relevant for forsvaret av det liberale samfunnssystemet
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
