The joy of killing! The joy of seeing killing done – these are traits of the human race at large. 

M. Twain

I 2009 var Vänsterparti-politikeren Ali Esbati begeistret over at Rød Ungdom samlet inn penger til Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). RU samlet også inn penger til PFLP på sin sommerleir i 2011. EU og USA har lenge utpekt PFLP som en terrororganisasjon, noe Esbati i 2009 fant helt absurd.

I 2014 gikk to representanter fra PFLP amok med kniver og økser og tok livet av fire sivile jøder og en drusisk politimann i en synagoge i Jerusalem, midt under morgenbønnen. Hamas omtalte drapene som en «heroisk handling.»

Drapsmennene het Ghassan og Uday Abu Jamal, de kom fra Øst-Jerusalem og var fettere. 

PFLP roste angrepet i synagogen, beskrev de to gjerningsmennene som «våre kamerater» og oppfordret samtidig til full krig mot Israel. «Dagens operasjon i Jerusalem er et naturlig svar på den pågående rasistiske politikken og okkupasjonen. Det er okkupasjonen som er ansvarlig for eskaleringen i Jerusalem og i Palestina.» Som en gest feiret kvinner på Gaza drapene i synagogen ved å dele ut godterier til ungene.

I Jordan ble overgriperne hyllet i parlamentet. Parlamentsmedlem Khaled Hussein al-Atta uttalte at drapene var en «naturlig reaksjon på den sionistiske okkupasjonen mot vårt folk i Palestina».

Ønske om å forstå

Doktorgradsstipendiat ved Institutt for historiske studier ved NTNU, Jørgen Jensehaugen, fortalte til VG at «eskaleringen av angrepene er uttrykk for ekstrem frustrasjon fra palestinsk side». Men hvordan kunne Jensehaugen vite dette?

Jensehaugen fremstilte en slags mekanikk/stimuli/respons i forholdet mellom frustrasjon og kaldblodig drap. 

Forestillinger om at vold og terror primært bunner i desperasjon og nød er en gjennomgangstone i den norske offentligheten. Man vil til bunns i årsakene, som gjerne oppfattes som politiske, økonomiske eller sosiale. 

Simen Sætres intervju med frilansjournalist Qasim Ali i Morgenbladet samme året var illustrerende: «Radikalisering skyldes utenrikspolitikk og mistenkeliggjøring, mener journalist Qasim Ali (30), som følger det radikale muslimske miljøet tett … Vestens aggresjon skaper en reaksjon. Grusomhetene i amerikanske fengsler, som Abu Ghraib, Bagram-basen, Guantanamo, er et mye gjentatt tema.»

Mye har skjedd siden 2014. Gaza har blitt stadig mer isolert, stadig mer land er besatt og elendigheten er blitt verre. I Israel har statsminister Benjamin Netanyahu dreid landet langt mot det autoritærreaksjonære i «den verste regjeringen i staten Israels historie, ledet av en korrupt, dysfunksjonell og egoistisk mann som bare ser seg selv …» Samtidig har Netanyahu blitt gjenvalgt gang på gang, fordi hans sterkeste kort har vært å trygge sikkerheten til israelerne. Helt til nå. 

7.10.23

Den avsindige terroren den 7. oktober vil nok aldri synke helt inn: Rene henrettelser av tusen forsvarsløse sivile. Hundrevis av barn og ungdommer skutt på kloss hold. En død jente i undertøy ble kjørt rundt i Gaza by i en åpen truck, mens machomenn skrevet over henne og brølte «død over jødene». Barn spyttet på den døde kroppen. Voldtekter, halshugginger, plyndring og forbrente kropper. Scener som kunne utspilt seg på østfronten under andre verdenskrig utspilte seg i kibbutzer. Og gjerningsmennene var også denne gang på jakt etter jøder. Rundt 150 jøder er kidnappet, ført inn i Gaza der de venter ublide skjebner som antagelig vil ha premiere på en digital plattform nær deg. 

Reaksjonen på volden har langt på vei vært forutsigbar, men siden voldsbruken fra Hamas denne gangen var så utrolig grusom og overveldende, har fordømmelsen av den vært mer entydig enn den pleier. Noen unntak «fortjener» likevel å bli nevnt. 

Den klare tendensen er at jo mer radikal avsenderen er, desto sterkere blir erklæringene om at urett skaper terror, før det til slutt tar helt overhånd, slik at overgriperen blir det egentlige offeret, og offeret blir den egentlige overgriperen. 

Før likene var blitt kalde, publiserte Palestinakomiteen et meme der det sto «Gaza just broke out of prison». Hos Ship to Gaza var tonen «Är det bara Israel som har rätt till vedergällning?» (er det bare Israel som har rett til å ta igjen?). Rødts Sofia Rana skrev at det er «fælt når væpnet kamp går utover sivile», men at «motstand er et legitimt svar på … urettferdighetene». Mads Gilbert siterte fra Kåre Willoch: «Når et folk gjennom lang tid utsettes for planlagt og systematisk undertrykking og vold, har det til slutt ingen andre virkemidler å svare med enn motvold». Og mens kirkefagsjef i Oslo bispedømme, Tor Øystein Vaaland, fordømte terrorhandlingene til Hamas «uten tillegg», måtte han likevel legge til at det ikke bør overraske noen at et «okkupert folk fører mot-vold. Det er noe vi hyller ved okkupasjonen vi selv var utsatt for, og anerkjenner ved andre okkupasjoner (sic.)».

Men få gikk så langt som den gamle AKP-nestoren (nå Rødt) Peder Martin Lysestøl på Facebook: «Vi er imponert over dyktigheten og motet til Hamas-soldater og andre som har lykkes med å gi de sionistiske okkupantene et nederlag». Dette er på nivå med å forsvare Anders Behring Breivik. Lysestøl fikk støtte av gamle kadre som Torstein Dahle og Åsmund Egge, Hans Ebbing i SV, samt Bjørn Olav Utvik ved UiO. Det er ikke hverdagskost å se ekstremisme fremsatt svart på hvitt i norsk offentlighet. 

Selv om vi setter vi de radikale og rabiate på sidelinjen, gjenstår det et reaksjonsmønster som er svært utbredt og egentlig ganske intuitivt. 

Gjengangeren er at palestinerne i Gaza er i en så desperat situasjon at de blir drevet ut i terror. NRK.no spør sine lesere om palestinerne «har andre alternativer enn å lage kaos». 

Det er ingen grunn til å være eplekjekk og late som om man ikke forstår det intuitive i slike forestillinger. 

Å trekke linjer direkte fra opplevelse av urett til grusom vold mot uskyldige mennesker er likevel å forenkle komplekse årsaksforhold. Og det er moralsk sett en farlig vei å gå. 

Innen forskningen rundt massevold og krig finnes ingen entydige forklaringer. Den historiske dokumentasjonen viser en kompleks relasjon mellom offer og overgriper, og hva som motiverer overgriperen i perioder med mye voldsbruk. Det kan være idealisme, krenkelse, religiøs og politisk manikeisme, psykologi eller manglende sjelsevner. Like interessant er det å se på årsakene til at sanseløs voldsbruk høster sympati i miljøer som lever beskyttede liv langt fra konfliktområder. Denne sympatien har som iboende refleks at vold er naturlige reaksjoner mot urett begått av andre.

Vold og ondskap er et emne med mange vanskelige spørsmål og langt færre svar. Herværende artikkel er kun et skrap på overflaten. Men hvis man ikke forstår at det finnes flere og ulike årsaksforklaringer til ekstremisme enn de økonomiske eller sosiale, forstår man heller ikke fullt ut de kulturelle, ideologiske og følelsesmessige tiltrekninger ekstreme ideer kan få. 

The Bullet’s Song

Det har alltid vært et innslag av sympati for voldelige frigjøringsbevegelser blant vestlige velmenende. Hva får mennesker som lever trygge liv i liberale samfunn til å sverme for politisk voldsbruk? Hvordan kan nestekjærlige mennesker, for eksempel i Den norske kirke, få seg til å relativisere grusomme handlinger som bryter med alle tenkelige regler?

En forklaring er selvsagt at mange ikke forstår at det er forskjell på frigjøringsbevegelser og frigjøringsbevegelser. En annen forklaring ligger i en forestilling om at hvis noen av jordens undertrykte eller deres talsmenn er beredt til å gjøre noe virkelig forferdelig, da må jo vedkommende ha en verdig sak. Logikken synes noen ganger å være at jo grusommere handlingen er, desto verre må undertrykkelsen som motiverer den være. I verste fall fremstår drap som de vi nå så i Israel, som bekreftelse på hvor skrekkelig Israel er.

Palestinasaken har lenge vært katalysator for et enestående variert utvalg av antisemitter og antiimperialister. At deler av ytre høyre med glede støtter Hamas og de siste dagenes terrorhandlinger er ikke det minste merkelig. Hamas er høyreekstreme. Men hvorfor deler av venstresiden er såpass apologetiske og enkelte ganger rent velvillige til Hamas, er derimot mer mystisk? Er det ikke? 

Hamas – hva får dem til å tikke?

Den amerikanske historikeren Jeffrey Herf har skrevet mye om Hamas som et ekstremt høyresidefenomen, i tradisjonen med «islamistisk jødehat som dukket opp på 1930-tallet, som blomstret under andre verdenskrig, og som fortsatt, i både sunni- og sjiaform, er den viktigste kilden til antisemittisme i dagens verdenspolitikk». Hamas er «fascisme med et religiøst ansikt», mener Herf. 

Hamas’ mye omtalte charter er ikke bare rettet mot jøder, «men mot det liberale demokratiet og den politiske moderniteten i seg selv», skriver Herf. I charteret gjentas konspirasjonsteorier om jødisk ansvar for den franske revolusjonen, første verdenskrig og andre verdenskrig. Den hevder at ikke bare Vestbredden, men hele dagens Israel, bør være forbeholdt islam. Charteret avviser alle former for kompromiss og krever krig – væpnet jihad – for å oppnå dette. Hamas betrakter staten Israel som fullstendig illegitim. De logiske konsekvensene av Hamas’ grunnleggende doktrine og vedvarende ideologi er krig og terror: 

For alle som er interessert i å forstå Hamas, er tiden vi er inne i nå et godt tidspunkt for å lese grunndokumentet og dets opphav i nazismen og den europeiske fascismen, presentert i egne ord. Først da vil en observatør vite hvorfor Hamas startet denne og tidligere kriger og hvorfor fred betinger at bevegelsens avskyelige ideologi eksamineres og delegitimeres.

Israel har et av verdens mest avanserte og velutstyrte militærvesen. Derfor blir som oftest tapstallene langt høyere på Gaza enn inne i Israel når rakettene utveksles. Likevel: Mens Israel forsøker å minimere død, vil Hamas maksimere død. Mange vil sikkert stusse over en slik påstand, men slik er det. IDF, det israelske forsvaret, advarer nabolag før de bombes, slik at beboerne har mulighet til å komme seg vekk. Hamas, på sin side, bruker befolkningen som skjold, og skyter helst raketter opp fra de tettest befolkede områdene og fra de mest utsatte byggene, som skoler og sykehus. For Hamas er et høyest mulig antall døde et mål i seg selv, ikke minst som innsalg i propagandakrigen. Israel har mye å tape på mange døde i Gaza, Hamas har alt å vinne. Etter snart tjue år ved makta har Hamas fremdeles ikke bygget bomberom til innbyggerne sine. «Jo flere sivile som dør på Gaza, dess mer politisk samlende vil krigen være i den arabiske verden», uttalte Tormod Heier ved Forsvarets høgskole til VG: «Det er også derfor Hamas sier til sivilbefolkningen at de ikke skal evakuere.»

Dødsmaksimering vil være taktikken til Hamas i ukene som kommer og opinionen vil sakte snu til Hamas’ fordel etter hvert som dødstallene på Gaza utvilsomt vil stige. Her er det ingen grunn til å ha noen illusjoner om annet enn at Israels aksjoner mot Gaza vil kreve enorme tap av menneskeliv, ikke minst blant uskyldige sivile. Situasjonen på Gaza er rett og slett ubeskrivelig grusom og verre skal det bli. 

Vi lurer oss selv hvis vi tror at Hamas er en bevegelse som utelukkende er drevet av desperasjon. Eller at Hamas er en bevegelse som vil begi seg inn i en dialogisk prosess hvis Israel kommer med innrømmelser. Årsaken til krigen som Hamas har startet mot Israel, er enkel. Den ligger i trossystemet og politikken til Hamas-organisasjonen selv. 

Mennesker reagerer ulikt på undertrykkelse. Sinne og frustrasjon kanaliseres på ulike måter. For å parafrasere Snorre Valen gir det ingen mening å behandle Hamas’ bestialitet som skjebnebestemt. Strategien «jo verre, jo bedre» er en rød tråd i terrorbevegelsenes historie. «Reform er deres verste mareritt: et miljø der apokalyptiske visjoner viker for prosaisk gi-og-ta som gjør tilsynelatende uløselig hat til løsbare problemer», slik Herf beskriver det. 

Hamas’ første virkelige innsats var å sette i gang en helt utrolig drapsorgie mot israelere i det øyeblikk Oslo-avtalen var underskrevet i 1993. Den ekstreme terroren fra Hamas’ side bidro kraftig til at avtalen var død ved unnfangelsen. 

Befolkningen på Gaza, og særlig barn og ungdom, hjernevaskes til å hige etter martyrdøden. Å drepe jøder er hurtigfila til paradis. Hamas-drevne Al-Aqsa-TV har i årevis skuffet ut antisemittisk propaganda. Budskapet går viralt over satellitt via Saudi-Arabia og Qatar til Europa. Al-Aqsas barneprogrammer viser unger med geværer, og kopier av Disney-figurer som oppfordrer barn til å drepe jøder. Selv på den mer moderate Fatah-styrte Vestbredden blir skoler og barnehager oppkalt etter «martyrer» – selvmordsbombere som har begått grove voldshandlinger, også mot kvinner og barn.

Hvorfor Israel?

Verden er full av konflikter. Hvor kommer den norske besettelsen av akkurat Palestina-spørsmålet fra? Noe må attribueres Sovjetunionens krumspring rundt dette samme spørsmålet. Til å begynne med var Sovjet riktig så positivt innstilt til staten Israel og sionismen. Det var på den tiden vestlige venstreradikale valfartet til sosialistiske kibbutzer. Mange, herunder Sovjetunionens lederskap, forestilte seg et pro-sovjetisk, sosialistisk Israel, men dette endret seg raskt da Israel begynte å utvikle et nært forhold til USA og stilte seg på linje med vestblokken.

Det var Sovjetunionen som først etablerte en doktrine spunnet rundt antisionisme, i stormaktspillet om Midtøsten. For eksempel var Sovjet sterkt delaktige i seksdagerskrigen i 1967 som allierte og rådgivere for blant annet Baathistene i Syria og Nasser i Egypt. I 1975 spilte Sovjet rasismekortet aktivt for å vende FN mot Israel. Konfliktlinjene som ble oppkonstruert da, forklarer en del av retorikken i dag.

Har det antiisraelske narrativet festet seg i Norge i større grad enn i mange andre land i Vesten? Den norske offentligheten er uansett et pussig skue i dette spørsmålet. Holdninger til konflikten som blir oppfattet som temmelig radikale i Europa, er ganske mainstream her til lands. Den norske fagbevegelsen er for eksempel svært fiendtlig innstilt til Israel. I Berlin, Brüssel og Paris ble nattehimmelen lyst opp av davidstjernen etter 7.10., noe slikt ville vært nesten utenkelig hos oss. 

Det smyger seg inn en mistanke om at den negative eksepsjonalisme Israel er gjenstand for, finner sin gjenklang i flere hundre år med mistenkeliggjøring av jødene, som et særlig utspekulert og grusomt folk. «Solen har ikke skint på et mer blodtørstig og hevngjerrig folk enn de som mener seg utvalgt av Gud, og som mener at de må myrde og knuse oss hedninger», skrev Luther i pamfletten Om jødene og deres løgner (1543). «Ordene blir lest og spredd, fra menneske til menneske, fra by til by, som et virus i kulturen», skriver Simon Stranger i sin nye bok. At jødene konspirerer og har skumle, grusomme planer for resten av oss har vært helt utrolig konsistente gjennom historien, og lever i verste velgående den dag i dag. 

Den ekstreme antisemittismen som gjennomsyrer radikal islamisme er fullstendig skamløs og ukamuflert, men hvor mye drypper ned i andre, mer moderate miljøer? I hvor stor grad kan viruset i kulturen forklare en del av holdningene som noen inntar i spørsmålet om Israel og palestinerne? Det spørsmålet bør man også spørre seg når jøder i de fleste vestlige land kvier seg sterkt for å gi seg sin identitet synlig til kjenne, når synagogene og de jødiske skolene må ha politibeskyttelse. 

Alle konflikters mor

Mange var tidlig fremsynte nok til å forstå at Midtøsten ville utvikle seg til en kruttønne som også kunne brukes politisk – alle frigjøringskrigers mor. Hundrevis av unge vesteuropeere fikk våpentrening hos ulike palestinske militser. Etter at Mao og Pol Pot var havnet på historiens skraphaug, tok interessen for palestinerne helt av for AKPs del. Prinsipprogrammet fra 1984 gir mer enn et hint om hva dette dreier seg om: «Likevel har dei felles interesser med dei andre nasjonane i landet mot supermaktene, som er fiendar av alle folk i verda … I ein slik front er det naudsynt å samarbeida med mange ulike krefter. Nasjonale einskapsfrontar t.d. mot ei supermakt kan omfatta krefter som … ikkje er anti-imperialistar eller framskrittsvenlege i andre samanhengar.» 

Det var altså ikke nødvendig med ideologisk forbrødring for å støtte en frigjøringsbevegelse. AKP og til dels SV slukte nasjonale frigjøringsbevegelser med hud og hår – så lenge de var innrettet mot amerikansk (og for AKPs del også sovjetisk) imperialisme. Det hele virket selvmotsigende: Mange kommunister og radikale sosialister mente jo at nasjonalisme var reaksjonært (det var et paradoks som førte til mange interne stridigheter i rørsla). Dyrkingen av frigjøringsbevegelser hang sammen med en svekket tro på at sosialismen ville la seg gjennomføre ved hjelp av den europeiske arbeiderklassen. Formålet var ikke lenger «arbeidere i alle land – foren eder», i alle fall ikke på kort sikt, men snarere «anti-imperialister i alle land – osv.».

Hans Husum forklarte til Dagbladet i 2001: «Jeg er lege og kunne aldri ført et fly mot World Trade Center, men jeg forsvarer den moralske retten til dem du kaller terrorister, til å angripe USA, som et legitimt svar på 25 år med angrepskrig, miner, utsulting og embargo.» Kollegaen Mads Gilbert var på sporet av det samme: «Hvis USAs regjering har en legitim rett til å bombe og drepe sivile i Irak, har også de undertrykte en moralsk rett til å angripe USA med de våpen de måtte skape.»

I 1985 sto Erik Fosse på barrikadene for prestestyret i Iran. Revolusjonen i Iran hadde vist oss at et land i den tredje verden kunne løsrive seg fra «sosialimperialismen», sa Fosse til Klassekampen. Fosse og Trond Ali Linstad mente at kritikken mot Iran var grunnløs, og at årsaken til kritikken var at Iran var en «antiimperialistisk makt». «Vårt bestemte inntrykk er at Khomeinis styre har brei folkelig støtte også i dag», fortsatte de. Ironisk nok et «folkestyre» som hadde som førsteprioritet å likvidere den iranske venstresiden – eller i det minste drive den i landflyktighet. Hovedbudskapet til Fosse og Linstad var at den iranske islamismen var en ny front mot imperialismen, en front som kunne virke «fremmed og uforståelig på mange». Linstad har, som mange vet, tatt skrittet fullt ut og er i dag en muslimsk konvertitt som forsvarer sharialovene og de rettsløse tilstandene i Iran – hvor homofile blir hengt fra heisekraner.

Voldens legitimering

Mye av den politiske voldens presumptive legitimitet kan spores til det den amerikanske journalisten og forfatteren Thomas Friedman omtaler som «humiliated fury»: «En ting jeg har lært etter å ha undersøkt konflikter i verden er at den mest undervurderte drivkraften i internasjonale relasjoner er ydmykelse». 

I mange tilfeller er følelsen av å være krenket fullstendig irrasjonell og egentlig en psykologisk trigger for å utagere sinne eller utøve vold. Det kan være tilstrekkelig å gi en person et blikk for å bli slått helseløs på byen, eller å tegne Muhammed for å bli knivdrept.

Krenkelsens psykologi, eller «humiliated fury», er blitt et eget forskningsobjekt i sosiologien. Å føle seg krenket, eller å uttale seg på vegne av andres krenkelse, er en drivkraft som er gjenkjennelig for alle, og en uheldig effekt av denne tilstanden er at den genererer stimuli for enkeltindivider og virker samlende for kollektiv adferd. Å være sint på noen kan virke nærmest berusende og oppkvikkende, noen vil hevde sublimerende.

Sosiologen Evelin Lindner definerer ydmykelse som en «påtvunget reduksjon av personer eller grupper, en underkastelsesprosess, som skader eller ødelegger deres stolthet, ære eller verdighet». Lindner definerer videre ydmykelse som å plasseres, mot sin vilje, og ofte på en, sett fra subjektets side, sårende måte, og i en situasjon som er langt under hva han føler at han har rett til å forvente. Men denne forventede retten kan være legitimert ut fra irrasjonelle eller overdimensjonerte forestillinger, gjerne på bakgrunn av religion og tradisjon. For, som Lindner skriver: Offerets rolle er ofte svært tvetydig.

A victim may feel humiliated in absence of any humiliated act-as the result of a misunderstanding, or as the result of personal and cultural differences concerning norms of what respectful treatment ought to entail-or the “victim” may even invent a story of humiliation in order to maneuver another party into the role of a loathsome perpetrator.

Kompromissløse verdensanskuelser er som skreddersydd for destruktive følelser av urett, vrede og ydmykelse. Gjennom språk, dikotomier og retorikk har demagoger klart å fyre opp under ulike former for avmektighet, innbilte eller reelle. Ved å fremelske følelser av krenkelse og ydmykelse genereres oppblåste, gjerne konstruerte, fokus på «oss» og «dem».

Radikal islam kan være et eksempel på forestillinger hvor lignende psykologiske «mekanismer» spiller en sentral rolle. Her dannes rasende kollektiver utledet av forestillingen om at alle politiske og kulturelle problemer har sin årsak og opprinnelse i et annet paradigme enn ditt eget. Bak de krenkede skjuler makten seg. Dette ser vi særlig i Midtøsten.

Forfatteren Hans Magnus Enzensberger omtalte jihadister som «radikale tapere»: Den som føler seg verdiløs, ser på andre som verdiløse og finner sine likesinnede i en dehumaniserende ideologi.

Og vi kjenner det fra historien: Den skremmende kombinasjonen av mindreverdighetskomplekser og stormannsgalskap. Radikal islamisme dyrker også forestillingen om at alle problemer har sin årsak og opprinnelse hos «de andre.» Samtidig er massemord og folkemord fenomener som har fulgt menneskeheten siden vi har kunnet stå oppreist.

Den tyske nasjonalsosialismen hadde neppe fått så stor oppslutning om det ikke hadde vært for de unge, sinte radikale taperne som hadde kommet hjem til arbeidsløshet og bitterhet etter den første verdenskrig. De organiserte seg i de såkalte Frikorpsene, som senere utviklet seg til kollektive blodskulter (SA og SS). Vold ble etter hvert ryggraden i spredningen av nazismen. Overalt hvor den tyske hæren ble knesatt, ble omgivelsene til slaktehus. En rekke studier viser at den nazistiske voldsutøvelsen var jevnt fordelt mellom fanatiske idealister og de som bare lot seg rive med av voldseskaleringen.

Grunnleggende sett er det lite i veien for at hvem som helst av oss kan begå de største grusomheter, om omgivelsene rundt oss på en eller annen måte legitimerer tøylesløs vold.

Så hva er det som forhindrer de fleste av oss fra å frigjøre voldelig energi? Det ligger selvsagt i den kulturen og de rammer vi både normativt og juridisk omgir oss med. Noe helt annet er det om det sivilisatoriske rammeverket forsvinner eller at man av ulike årsaker oppsøker konflikter hvor normer er satt ut av spill.

Boka Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland, av holocausthistorikeren Christopher Browning, gir en beskrivelse av en menneskehet som forandrer seg mindre enn omstendighetene. Gitt de mest uheldige sammenhenger og den mest groteske formen for legitimitet kan de fleste av oss i løpet av relativt kort tid omstille oss til å begå grusomheter av det vi trodde var av en annen verden. I Ordinary Men omtales helt «normale» mennesker i tysk tjeneste som myrder barn og kvinner på det mest bestialske vis, uten nødvendigvis å være drevet av ideologisk tenning.

Lystmorderne

Bastian Vasquez fra Skien var som ungdommer flest, før han konverterte til islam. Radikaliseringsprosessen slo inn fort. Han gjorde seg bemerket verden over for virale videoer fra grensetraktene mellom Syria og Irak, der han skrøt av hvordan fanger ble torturert og myrdet. Vasquez endte sine dager i 2016, antagelig drept av «sine egne». 

Den britiske rapperen Abdel-Majed Abdel Bary publiserte bilder av seg selv på Twitter med et avkappet hode, med underteksten: «Chillin’ with my homie or what’s left of him.» Det er også antatt at det var han som skar halsen over på James Foley, Steven Sotloff, David Haines og Alan Henning i direkte videooverføringer. 

Det psykologiske aspektet kan ikke undervurderes. Ekstreme islamistiske grupper og bevegelser som Den islamske staten (IS) og Hamas er det nærmeste vi kommer den tyske krigsmetodikken i våre dager. IS besto av svært ulike komponenter: Knallharde og hevngjerrige strateger fra Saddam Husseins gamle nasjonalgarde og fanatiske islamister, men også av rasende unge menn i blodtåke for hvilke drepingen ofte var viktigere enn målet. 

Jihadismen er grunnet i en slags kollektiv voldspsykose: Den ultimative voldelige nihilisme forkledd som middelaldersk religiøs ortodoksi. Her kan jihadistene slippe løs det verste i seg, det destruktive anarkiet, beruselsen over å kunne drepe for fote uten at det får konsekvenser. Den narsissistiske makten i å være herre over liv og død. Kanskje noe av den samme følelsen som voldelige fotballsupportere har når de gyver løs på sine motstandere, bare at volden er så mye mer ekstrem og at den ikke blir møtt med sanksjoner, men tvert i mot berømmes og belønnes av flokken.

Vold som forlystelse er, deprimerende nok, et ikke ubetydelig innslag i krig, massedrap og folkemord. Det ligger i krigens natur at den tiltrekker seg aggressive personer som liker å drepe. Krig er voldsutøverens naturlige habitat, og for en voldsutøver som selv ikke er redd for å dø, eller lett kan overbevises om at døden ikke er noe å frykte, er jihadismen den rene gavepakke.

Det er ikke uvanlig at genocidale regimer eller bevegelser bruker voldelige kriminelle som forsterkninger. Under første verdenskrig slapp osmanske myndigheter tusenvis av voldsdømte løs fra fengslene og ga dem fripass til å slakte armenere og assyrere. Den islamske staten opererte på samme vis. Fengslene i Mosul, Abu Ghraib og Taji ble angrepet av ISIS og flere hundre fanger ble løslatt. Blant dem noen av de hardeste neglene fra Al Qaida, men også andre voldsforbrytere. Mange av IS’ mest kompromissløse krigere var altså lystmordere. 

Så hvem var de ivrigste slakterne som veltet inn i Israel den 7.10.2023? Hvem var de, som med størst glød rev hodene av småbarn og voldtok og brente? Vi vet ikke, men kan med rimelig sikkerhet anta at det fantes et ikke ubetydelig antall lystmordere blant dem. Hamas hadde neppe vært like kraftfulle uten dem – og det vet lederskapet som sitter i sine luksusleiligheter i Qatar.

Det mekaniske mennesket?

Det er altså ikke uvanlig å hevde at terrorhandlinger er uttrykk for ektefølt desperasjon. Hvis desperasjonen er så stor at man ikke lenger er i en valgsituasjon, må handlingen derfor være uttrykk for at den frie viljen er satt ut av spill på grunn av en opplevelse eller følelse av urett som fører til handlinger som de aller, aller fleste ville unnlate å gjøre. De fleste tør ikke eller oppfatter det som moralsk galt. Da må spørsmålet nesten bli hvorfor ikke langt flere palestinere begår slike drap.

Krenkelse og hevn er like mye emosjon som virkelighet. De fleste personlig berørte dreper ikke. Terrorangrepene i New York og London ble i hovedsak begått av folk som levde normale liv – gjerne i Vesten. Den Islamske staten rekrutterte tusenvis av unge menn og kvinner fra Europa, som endte opp som rene slaktere. 12 nordmenn ofret livet sitt for IS.

Generelle betraktninger om voldsbruk i konfliktområder betyr selvsagt ikke at konflikter er de samme over alt og at ikke desperasjon kan være utslagsgivende for at det svartner for mennesker i en ytterst vanskelig situasjon. Sett i lys av den ekstreme situasjonen som er under utvikling i Israel og på Gaza, kan en tekst som denne derfor fremstå kynisk og kalkulerende. 

Likevel: Det store innslaget av terror og vold i palestinernes frigjøringskamper skyldes ikke bare nød, men også en politisk og religiøs kultur i autoritær, korrupt og dysfunksjonell bakevje, samt historisk bitterhet over en jødisk stat i et område som ifølge veldig mange muslimer tilhører muslimene. Det betyr selvsagt ikke at enkelte palestinske terrorister ikke kan være genuint desperate. En avsluttende utfordring kan derfor være i form av et moralsk dilemma: Blir kaldblodige, overlagte massedrap på uskyldige tredjepersoner mindre forkastelige fordi overgriperen har opplevd undertrykkelse?

Vi ble selvsagt sjokkerte over Hamas-terrorens omfang den 7.10. Men sett mer nøkternt, var metodene de samme som i all Hamas-terror: Gå etter jødene, uansett alder og status, ved busstoppet, på uterestauranten, på vei til skolen eller i synagogen. Når Hamas lover å drepe jøder fordi de er jøder og trenger seg inn i Israel for å drepe så mange jøder som mulig, så er det pro forma regjeringen i Gaza som sier og gjør dette. 

Så neste gang du hører om desperasjon som driver for palestinsk terror; husk også hvilket åk innbyggerne i Gaza må leve under og hva Hamas er laget av. Gazas innbyggere må leve med et kynisk sharia-regime som betrakter borgerne som biomasse, og kanonføde. De må leve i et regime som dømmer sine undersåtter til et liv i ufrihet, og som indoktrinerer barna til å bli jødemordere. De lever i et samfunn styrt av en martyrkult, av en dødskult. De må leve i en forrående kultur. De må leve i en terrorstat der tyrannene forteller befolkningen at det ikke finnes noen vei ut av uføret og at døden er frelse. Selvsagt inkludert alle følgeproblemer knyttet til et lengevarende diktatur, som korrupsjon og kleptokrati i en stadig mer selvlegitimerende forbryterstat. Diktaturer er aldri godt nytt for de som må leve i det. 

At Hamas får støtte av Iran, er selvinnlysende. At Russland støtter Hamas inngår i Putins promotering av en «multipolar verden», altså den russiske tyrannens ambisjoner om å knytte sammen alle typer diktaturer (alt som kreves for medlemskap i klubben er at du er ekstremt autoritær og ekstremt brutal) i en stor allianse, forkledd som «anti-kolonialisme», med mål om å utfordre og på sikt, knuse demokratiene og den liberale rettsorden. En mobilisering som Arne Overrein, Hans Ebbing og andre venstreradikale rundt det SV-assosierte tidsskriftet Vardøger har klare sympatier for. 

Så får vi andre be til gudene om at Israel vil følge folkerettens regler. Det kan vi dessverre ikke ta for gitt. Helvetes porter er åpne. I dagene som kommer vil de palestinske dødstallene øke kraftig og terroren i Israel vil havne et godt stykke ned i nyhetsstrømmen, akkurat slik Hamas har planlagt gjennom å maksimere lidelse og død. Hamas er en ubetinget katastrofe for palestinerne.

Situasjonen mellom Israel og palestinerne ville sett svært annerledes ut hvis palestinerne hadde hatt et politisk lederskap som brød seg om dem, var mindre korrupt, mindre fascistisk-religiøst-fanatisk-suicidalt og som hadde investert mindre i vold som levebrød. Dette uavhengig av andre kjensgjerninger, som at Israel bærer et tungt ansvar for mye av den palestinske elendigheten. 

Israel har nå, i prinsippet, rett til å angripe Gaza med full kraft. Det er ikke til å unngå etter 7.10, men hva vil full kraft innebære? Et sønderbombet Gaza uten gjenlevende infrastruktur? 50 000 døde sivile? Mer? 

Dette er de kalde fakta: 2,3 millioner mennesker er stuet sammen på et lite område, uten muligheter til å flykte. Disse menneskenes død er Hamas-regjeringens eneste sterke kort. Hamas er en dødskult. 

Israels mål om å tilintetgjøre Hamas er urealistisk, så da gjenstår graden av skade Israel ønsker å påføre Hamas – og til hvilken pris. Israel løper en stor risiko. og kan i verste fall miste nesten all sin politiske kapital i den vestlig-demokratiske offentligheten. Hvis Israel opptrer inhumant både i språk og handling og hvis antallet døde sjokkerer, kan ordet «terror» feste seg for alvor på den israelske siden også. Om det er rettferdig eller ikke, det kan til slutt spille mindre rolle.

Teksten er publisert i Minerva 17.10.2023.