Barnevernet på sitt beste er offentlig og privat
Barnevernet svikter for ofte. Men det skyldes ikke at det fins private aktører.
Publisert: 27. februar 2023
De fleste barn i Norge vokser opp i en trygg familie. Likevel bor til enhver tid 18.000 barn utenfor hjemmet. 6.000 av dem bor frivillig utenfor hjemmet som et hjelpetiltak, rundt 1.000 bor på en form for institusjon, og 11.000 bor i fosterhjem.
Barnevernsbarn er sannsynligvis de mest sårbare barna i samfunnet. Det kan være barn som er foreldreløse, barn som har opplevd svikt fra de som skulle stå dem aller nærmest, og trygge dem i møte med verden, og også barn som sliter med rus eller har andre problemer.
I media kan man stadig lese om barn og ungdom som har opplevd at barnevernet har sviktet eller ikke fungert godt nok. Et eksempel, som setter søkelys på problemene i barnevernet, er fra 15. desember 2022, da Aftenposten publiserte en lengre reportasje i A-magasinet om to barn i Bergen som har blitt sviktet av systemet.
Verken barnevernet, helsetjenestene eller utdanningsinstitusjonene grep inn. Gutten, kalt «Mathias» i reportasjen, ble funnet avmagret i leiligheten han bodde i sammen med moren og et søsken. Det skulle ta over 20 bekymringsmeldinger før noen reagerte og barnevernet tok seg inn. Dette er bare ett av flere nyere eksempler på at barnevernet og det offentlige svikter.
Vi hører lite om det store antallet saker hvor det faktisk går bra, men vi vet at noen feil er gjentakende. Mesteparten av domfellelsene dreier seg om at barnevernet dømmes for brudd på retten til samvær og feilbehandling i slike saker. En del av sakene omhandler også at barnevernet ikke har grepet inn etter bekymringsmeldinger, og juridiske feil ved tvangsplassering på institusjoner. Disse feilene har, i tillegg til øvrig juridisk svikt, fått Norge dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen ved flere anledninger.
I starten av 2022 ga Helsetilsynet ut en rapport som viser at det er svikt i åtte av ni barnevernstjenester. De mest sentrale funnene i Helsetilsynets rapport er blant annet at barnevernet ikke foretar grundige nok undersøkelser i forkant av sine mest inngripende konklusjoner, at dokumentasjon, vurderinger og begrunnelser ikke er tydelige nok til at de kan etterprøves, og at barna ikke involveres tilstrekkelig. Særlig det siste er svært avgjørende: Barnevernstjenestene har sviktet i arbeidet med å involvere barna.
I tillegg avdekkes det at man mangler faglige vurderinger, og at bekymringsmeldinger gjerne ikke undersøkes godt nok. Tilsynelatende er det svært varierende kompetanse hos saksbehandlerne i barnevernet. Tidligere har barneombudet uttalt at det synes å være en slags «lottotrekning» som avgjør om man møter en god eller dårlig saksbehandler i barnevernet.
Den norske debatten rundt barnevern dreier seg som oftest om hvorvidt det offentlige skal benytte seg av private aktører, og om disse skal få lov til å tjene penger eller ikke. Men de viktigste problemstillingene i det norske barnevernet dreier seg ikke om hvorvidt leverandørene er offentlige eller private. Det viktigste er at barnevernet gang på gang svikter.
I Hurdalsplattformen skriver Støre-regjeringen at den gradvis ønsker å fase ut bruk av kommersielle aktører i barnevernet, og på sikt fase ut konkurranseutsetting og anbud i sektoren. Høsten 2022 satte regjeringen ned et utvalg som skal se på muligheten for å fase ut bruken av private, kommersielle aktører i alle velferdstjenestene.
De private barnevernstjenestene har en lang historie i Norge. Fra midten av 1800-tallet fikk vi en økning i antall private, frittstående barnehjem. I år 1900 trådte vergemålsloven i kraft, med formål om å skape orden i et mangfold av private institusjoner, som inntil da ikke hadde hatt noen instrukser eller reguleringer.
I dag står private aktører for rundt 60 prosent av tilbudet i institusjonsbarnevernet, ifølge Velferdstjenesteutvalget. Noen av de overordnede utfordringene med norsk barnevern er ressursmangel, begrenset kapasitet og begrensede muligheter for individuell tilpasning.
De kommersielle aktørene har vist seg mer fleksible enn det offentlige når det gjelder å innrette tilbudet mot barn med spesielt store problemer. De utnytter for eksempel muligheten for medleverordninger, som innebærer at barna forholder seg til færre voksne. For noen barn er denne tryggheten og stabiliteten avgjørende. Det er viktigere at barna får en god opplevelse, enn hvem som står bak tjenesten.
Argumentet om at man ikke skal kunne tjene penger på barnevern, gir et tunnelsyn som ignorer de positive sidene, og at de private leverandørene faktisk bidrar til samfunnet.
Muligheten til å tjene penger skaper innovasjon, nytenkning og fleksibilitet. Fordi de private leverandørene ofte har høyere kapasitet, avlaster de det offentlige barnevernet, som ikke alltid selv har kapasitet til å levere tilstrekkelig gode tjenester. Det gir også insentiv til å tenke nytt om og fornye en tjeneste som over lengre tid har sviktet for mye. Uten denne nytenkningen får vi heller ingen reell forbedring og endring.
Det viktigste er at barnevernet fungerer for dem som trenger det, nemlig barna. Når vi vet at det offentlige barnevernet alene sliter med å levere tjenester som følger lovene, tilpasser seg situasjonen og leverer på kravene, er det uforståelig at venstresiden er mest opptatt av å fase ut de private leverandørene.
Barnevernet trenger ikke å være enten eller. Det beste barnevernet er offentlig og privat.
Innlegget er publisert i Dagsavisen 24.2.2023.