Demokrati

Avkommersialiseringsutvalget havarerte. Det er mer alvorlig enn du tror.

Hvis det blir for mange eksempler på dårlig funderte utredninger, vil hele institusjonen miste respekt og legitimitet. Det vil være et tap for Norge.

Kristin Clemet

Publisert: 22. februar 2023

Torsdag måtte utvalgsleder Tor Saglie kaste inn håndkleet.

Konfliktnivået i det såkalte Avkommersialiseringsutvalget var blitt så høyt, og angrepene så usaklige, at det ikke var mulig for ham å lede utvalget og svare på mandatet på en faglig forsvarlig måte.

Om dette sier mest om Saglie, noen av utvalgsmedlemmene eller oppdragsgiveren, som er regjeringen, kan jo alle gjøre seg tanker om.

Jeg mener, som jeg har skrevet før, at hovedansvaret må bæres av regjeringen, som satte ned et utvalg med et mandat og en sammensetning som var grensende til umulig å håndtere. Når regjeringen i tillegg ikke greide å oppklare om en enkeltstående setning opprinnelig var eller ikke var med i mandatet, så ble oppgaven helt umulig.

Hva som nå skal skje med Avkommersialiseringsutvalget er det ingen som vet. Men mens vi venter på hva regjeringen vil gjøre, kan vi tenke litt over hvor skadelig dette er.

Norges offentlige utredninger (NOU) er en 50 år gammel institusjon, som har vært svært viktig.

På sitt beste er en offentlig utredning helt avgjørende for at Stortinget og regjeringen skal kunne føre en kunnskapsbasert politikk og inngå brede forlik som skaper forutsigbarhet og stabilitet for borgere, ansatte og bedrifter.

Alt i alt har vi fått 1600 offentlige utredninger i løpet av disse 50 årene. Noen av dem har vært svært viktige for utviklingen av Norge. For noen år siden kåret Morgenbladetnoen av de beste, men flere kunne vært nevnt og lagt til.

Flere av utredningene har beredt grunnen for omstilling og nyorientering i norsk politikk, og for at det har vært mulig å inngå brede kompromisser om det nye som skulle komme. Det er lettere å orientere seg, hvis man har kunnskap og oversikt over mulige handlingsalternativer.

Dette betyr ikke, og skal ikke bety, at politikken bør være teknokratisk. Det betyr bare at politikerne skal kjenne kunnskapsgrunnlaget før de bestemmer seg for veien videre. Det er helt legitimt ikke å ta hensyn til all kunnskap, men det er en fordel å vite hvilken kunnskap man ikke tar hensyn til.

Et tilbakevendende spørsmål er om man skal sette ned et ekspertutvalg eller et partssammensatt utvalg. Forskning viser at det blir stadig flere ekspertutvalg.

Det kan være fordeler og ulemper med det.

Partssammensatte utvalg vil kanskje ha større problemer med å bli enige, fordi medlemmene allerede i utgangspunktet er forutinntatte og har sterke meninger. Men hvis de først greier å bli enige, kan det være svært verdifullt, fordi de kan berede grunnen for viktige kompromisser på politisk sensitive områder.

Ikke alle de 1600 offentlige utredningene har vært gode eller viktige. Og noen av de som var gode, var kanskje politisk «umulige».

Men de dårligste utredningene kom gjerne til som en følge av hastverk, mediepress og ettergivenhet for interessegrupper og politiske kastevinder. Da blir ofte utfallet dårlig.

Og her ligger noe av problemet med Avkommersialiseringsutvalget:

Hvis det blir for mange eksempler på dårlig funderte utredninger, vil hele institusjonen miste respekt og legitimitet. Det vil være et tap for Norge.

I forbindelse med Avkommersialiseringsutvalget – tidligere kalt Nullprofittutvalget – er det tatt mange uheldige skritt:

Det er uheldig – og smått utrolig – at regjeringspartiene Ap og Sp går med på å sette ned et utvalg med et så lukket mandat at det ikke engang skal utrede det alternativet som Ap og Sp synes å tro mest på.

Det er uheldig at man vedtar mandatet for et slikt utvalg i Stortinget før embetsverket har vært involvert.

Utvalget skulle vært nedsatt i mars, men det skjedde ikke før i august. Det skyldes blant annet at regjeringen oppdaget at utvalget burde ha et utvidet og mer åpent mandat enn den først hadde blitt enig med SV om.

Mye tyder på at SVs stortingsgruppe, som ikke er med i regjeringen, forhandlet med regjeringen om dette. Heller ikke det er bra. Forhandlinger om et mandat, fører lett til et dårlig mandat. Det er uheldig, hvis det er vanskelig å tolke mandatet, for eksempel fordi det er sprikende, motsetningsfylt eller uklart. Det skaper bare problemer for utvalget og i verste fall konflikt.

Det er generelt veldig uheldig med et lukket mandat. Jo mer lukket det er, jo mer er det i strid med utredningsinstruksen. Det bør ringe noen bjeller, dersom mandatet er så lukket eller forutinntatt at det ikke er mulig sette sammen et partssammensatt utvalg, fordi noen av partene simpelthen vil være uenige i selve premisset – eller hvis man, fra dag én i utvalgets arbeid, vet at noen må ta dissens.

Man må også spørre seg, hvis man ønsker et partssammensatt utvalg, om utvalget skal fylles opp med medlemmer som erfaringsmessig ikke vil flytte seg en millimeter – eller om man vil ha med medlemmer som i hvert fall i utgangspunktet kan tenke seg å vurdere å lytte og inngå kompromisser.

Hvis man først har inntatt et kontroversielt standpunkt (hvilket selvsagt er legitimt, hvis det er flertall for det), bør man ikke bruke et partssammensatt offentlig utvalg for å finne ut hvordan det kan eller bør gjennomføres. Slikt har man departementer til. Og er det for vanskelig for departementet alene, kan departementet bruke eksterne eksperter.

En av debattene som har oppstått i forbindelse med Avkommersialiseringsutvalget, er om de som vil fase ut alle kommersielle velferdstilbydere, har et mer ideologisk standpunkt enn oss andre – eller om det er like for like.

Linn Herning, som har skrevet boken Velferdsprofitørene og er medlem av utvalget, mener at begge posisjoner er like ideologiske.

Det er, etter min mening, en kortslutning, og det er symptomatisk at Herning må jukse for å fremføre argumentet sitt. Hun sier at det er like ideologisk å mene at alle kommersielle velferdstilbydere må fases ut – som å mene at flest mulig velferdstjenester bør kommersialiseres.

Og det har hun selvsagt rett i. Problemet er bare at det ikke er noen som mener det siste. Linn Herning bruker blant andre meg som et slags «bevis», men jeg har aldri skrevet, sagt eller ment at alle eller flest mulig velferdstjenester bør kommersialiseres.

Mitt syn er at kommunene, og staten når det er aktuelt, skal kunne gjøre det de har gjort til nå, nemlig i det enkelte tilfellet selv å velge hvem som best kan levere gode og likeverdige tjenester til innbyggerne.

Å mene at et mangfold av mulige velferdstilbydere – kommunale, ideelle og kommersielle (og kombinasjoner av dem) – er best, er selvsagt også fundert i ideologi og overbevisning.

Men det er et langt mer pragmatisk og mindre ideologisk standpunkt enn å mene at alt må være privat eller at ingenting kan være privat.

Innlegget er publisert i Minerva 20.2.2023.

Publisert: 22. februar 2023