Last ned en pdf-versjon av rapporten her (Ny versjon med rettelser i tall for Tøyenbadet og Holmenkollen, 20. februar 2023):

Her er en oversikt over nye saker som er kommet til etter publisering.

Innledning

I de siste årene har det rødgrønne byrådet i Oslo blitt kritisert for dårlig økonomisk styring. Store investeringsskandaler har fått oppmerksomhet i riksmediene. Eksempler er Fornebubanen, nytt Tøyenbad og ny vann-forsyning til hovedstaden. Noen medier, som for eksempel Nettavisen, har også skrevet om Oslo kommunes gjeldsvekst, og uttrykt bekymring for den fremtidige økonomiske situasjonen.

Det er spesielt det største opposisjonspartiet Høyre, som har kritisert det sittende byrådet. Partiets byrådslederkandidat, Eirik Lae Solberg, trekker frem «bedre økonomisk styring av byen» i sin kandidat-presentasjon, og han uttaler blant annet at «sløsingen, kostnadene og overskridelsene må ned, slik at vi får til mer.»

Det sittende byråd tar til motmæle mot denne fremstillingen. I en pressemelding i forbindelse med budsjettforslaget for 2023 uttaler finansbyråd Einar Wilhelmsen (MDG) blant annet at «Økonomisk ansvarlighet er viktig for byrådet, og gjeldsgraden til kommunen er betydelig lavere nå enn da vi tok over i 2015.» I det reviderte kommunebudsjettet for 2022 uttalte byrådsleder Raymond Johansen (Ap) at «Vi sørger for trygg og ansvarlig økonomisk styring.»

Så hvordan er den økonomiske styringen av Oslo kommune? Er det mye sløsing og rom for bedre økonomisk styring av kommunen, slik Høyre i Oslo anfører? Eller er det en trygg og ansvarlig økonomisk styring, slik det sittende byrådet mener?

Denne rapporten forsøker å komme nærmere et svar på disse spørsmålene. Dette gjøres ved å se på hvordan Oslo kommune forvalter sine oppgaver, investeringer og drift på overordnet nivå. Deretter presenteres noen enkelteksempler og virksomheter i kommunen som stikker seg ut.

Rapporten går også bakover i tid, til da de borgerlige partiene hadde flertall i bystyret. Å kun se på perioden til det rødgrønne byrådet vil ikke gi et korrekt bilde. Dessuten vil konsekvenser av beslutninger som er tatt, ikke få effekt før mange år senere.

Oslo kommune er Norges største kommune, med en befolkning på rundt 700.000 innbyggere. Oslo kommune er også en av Norges største arbeidsplasser og offentlige aktører, med over 54.000 ansatte, inntekter på rundt 83 milliarder kroner og kostnader på 80 milliarder kroner i 2021.

Hvordan Oslo kommune forvalter skatteinntekter og overføringer fra staten har derfor stor interesse, ikke bare for Oslos innbyggere, men også generelt for Norges befolkning. Mange partier fremstiller byrådskoalisjoner i storbyene som politiske utstillingsvinduer foran kommunevalget.

Overordnede vurderinger av den kommunale virksomheten

Det er mange ulike metoder og innganger som kan benyttes for å vurdere den økonomiske styringen av Oslo kommune.

Det er for eksempel masse statistikk å hente fra Oslo kommunes egen statistikkbank, KOSTRA og Oslo kommunes årsrapporter som sammenligner ulike kommuner. Det finnes også en rekke rangeringer, målinger, rapporter og forskning som allerede benytter denne
statistikken til å sammenligne kommuner.

I denne delen av rapporten gjennomgås en rekke ulike indikatorer og rangeringer som vurderer den kommunale virksomheten.

Kommunerangeringer

Kommunebarometeret (KB) er en årlig måling som publiseres av tidsskriftet Kommunal Rapport. Her rangeres kommunene etter 151 nøkkeltall, på tvers av 12 ulike sektorer.

Tallene er i hovedsak hentet fra Statistisk sentralbyrås KOSTRA-database, samt fra kilder som Utdanningsdirektoratet, Helse-direktoratet, Folkehelseinstituttet og Norsk kulturindeks fra
Telemarksforsking.

Som man kan lese av grafen over, har Oslo kommune over tid gjort det bedre på Kommunebarometeret, men svingningene er også store. Det bør nevnes at Kommunebarometeret er blitt kritisert, blant annet for at det måler effektivitet, og ikke kvalitet.

Agenda Kaupangs kommuneindeks

Kommuneindeksen er en annen «kommunerangering», laget Agenda Kaupang, på oppdrag fra Storebrand Livsforsikring for året 2021, som sammenligner kvalitet, kostnader og finanser i norske kommuner i ulike delindekser.

Kostnadsindeksen til Agenda Kaupang sammenligner behovskorrigerte (demografi, geografi og sosiale forhold) netto driftsutgifter etter samme metode som brukes av Kommunal- og moderniseringsdepartementet når de beregner rammetilskudd for kommunene i inntektssystemet til kommunene. Korrigeringen gjelder de syv viktigste velferdstjenestene (skole, barnehage, pleie og omsorg, barnevern, helse og sosial) og administrasjon. Korreksjonen vil da for eksempel fange opp at eldre og yngre innbyggere trenger flere tjenester enn voksne i arbeidsdyktig alder. Korreksjonen vil også fange opp at store avstander, fattigdom, mange enslige og mange innvandrere fører til økt behov for tjenester.

Agenda Kaupangs korreksjon er empirisk, ikke normativ. Den bygger på en analyse av faktiskressursbruk i norske kommuner. Det er videre ingen korreksjon for tekniske tjenester og administrasjon. I disse tjenestene antas behovet for tjenester per innbygger å være det
samme for alle innbyggere. Tjenester som er finansiert med egne inntekter (vann, avløp og renovasjon) er utelatt. Det samme er finanser (renter og avdrag) og utgifter og inntekter knyttet til omsetning av elektrisk kraft.

Kostnadsindeksen finner at den gjennomsnittlig behovskorrigerte netto driftsutgifter i de 356 kommunene i 2021 var 70.300 kroner per innbygger, hvor standardavviket var på 12.000 kroner. De 20 kommunene som rangeres best på denne indeksen har gjennomsnittlig utgift per innbygger på mellom 50.479 og 57.047 kroner. Kommunen med de høyeste behovskorrigerte netto driftsutgiftene, Bykle, som ligger på 153.252 kroner per innbygger, har tre ganger så høye behovskorrigerte netto driftsutgifter som kommunen med de laveste utgiftene (Enebakk). Forskjellen fra gjennomsnittet er 6,6 standardavvik. Riktignok er det kun 8 kommuner som har gjennomsnittlige behovskorrigerte netto driftsutgifter per innbygger på over 100.000 kroner.

Agenda Kaupang finner at lave kostnader ikke skyldes tilfeldigheter det enkelte året. De fleste kommunene på topplisten over de laveste kostnadene har hatt lavere behovskorrigerte netto driftsutgifter flere år tilbake i tid. Disse kommunene er også kommuner med de laveste behovskorrigerte friinntektene, inkludert eiendomsskatt. Her er 14 av de rikeste kraftkommunene og kommuner i SIO-prosjekter (statsfinansiert pleie og omsorg) holdt utenfor.

Agenda Kaupang finner (ikke særlig overraskende) en klar sammenheng mellom inntektsnivå og utgiftsnivå. Likevel er det stor variasjon i behovskorrigerte netto driftsutgifter for kommuner med samme inntektsnivå, der variasjonsbredden er omtrent 20.000 kroner per innbygger fra de billigste til de dyreste kommunene med samme inntektsnivå. De dyreste er rundt 30 prosent dyrere enn de billigste.

I prinsippet skal alle kommuner drive med samme behovskorrigerte utgiftsnivå, ettersom alle kommuner har de samme oppgavene. Derfor burde alle kommuner drive tjenestene like billig som Nannestad. Men når man sammenligner kostnadene i Nannestad med kostnadsnivåer med et utvalg andre kommuner, får man frem hvor store forskjellene kan være.

Gitt nivået i Alta, ville utgiftene i Nannestad øke med 344 millioner kroner. Til sammenligning viser årsregnskapet til Nannestad at kommunen hadde netto driftsutgifter på rundt totalt 768,5 millioner kroner i 2021. Halvparten av forskjellene mellom Nannestad og Alta
skyldes pleie og omsorg. Denne posten er både den største kommunale tjenesten og tjenesten med de største kostnadsforskjellene.

Sammenligner man utgiftsnivåene med Oslo og Stavanger, ville utgiftene til Nannestad kommune økt med henholdsvis 267 og 131 millioner kroner. Hvis alle kommuner drev tjenestene med samme utgiftsnivå per innbygger som Nannestad i 2021, ville samlede netto
driftsutgifter i kommunene reduseres med rundt 43 milliarder kroner. Hvis alle brukte like mye per innbygger som Elverum kommune (50. plass), ville utgiftene i kommunene synke med 10 milliarder kroner. Hvis alle kommunene brukte like mye som Alta (286. plass på
listen), ville utgiftene stige med 95 milliarder kroner.

Oslo kommune har 72.555 kroner i behovskorrigerte netto driftsutgifter per innbygger, det tilsvarer omtrent gjennomsnittet av alle kommunene (70.312 kroner i utgifter per innbygger). Dette gir Oslo kommune en plassering som nr. 242 av 356 plasseringer på kostnadsindeksen til Agenda Kaupang. Men dersom man sammenligner de tolv største kommunene i Norge, kommer hovedstaden enda dårligere ut.

Som man kan lese av figur 2 har Oslo kommune helt klart mest behovskorrigerte netto driftsutgifter per innbygger blant de største kommunene. Oslo kommune har omtrent 9171 kroner mer i behovskorrigerte netto driftsutgifter per innbygger enn gjennomsnittet av de tolv største kommunene.

Sammenligningen over betyr ikke nødvendigvis at Oslo kommune sløser med mange milliarder kroner, men det kan likevel gi en indikasjon på at kommunen har forbedringspotensial. I utgangspunktet kunne man kanskje også forvente at Oslo kommune, som den desidert største kommunen i Norge, også hadde noen stordriftsfordeler, men det viser ikke Agenda Kaupangs data.

Dersom man ser nærmere på de største kostnadskategoriene, finner man snarere at Oslo kommune har høyere utgifter innen alle kategorier.

Som man kan lese av figur 3, er det særlig innen grunnskole, pleie og omsorg og helse at Oslo kommune har høyere utgifter enn gjennom-snittet av de tolv største kommunene.

Det er kun innen administrasjon at Oslo kommune ligger på gjennomsnittet av de største kategoriene.

Men at Oslo kommune har høyere utgifter per innbygger enn andre store kommuner, betyr ikke nødvendigvis at kommunene sløser. Bruk av mer ressurser kan jo rettferdiggjøres dersom den økte ressursbruken resulterer i tilsvarende økt kvalitet?

Som allerede nevnt, har Agenda Kaupang også vurdert kommunene etter kvalitet. Her benyttes 86 ulike indikatorer på kvalitet, der kommunenes resultater måles som avvik fra gjennomsnittet blant alle kommuner. Totalresultatet er deretter et vektet avvik for de 86
indikatorene.

Resultatene i Agenda Kaupangs kvalitetsindeks finner at de 20 beste kommunene scorer omtrent 0,3 til 0,5 standardavvik bedre enn gjennomsnittet av norske kommuner. De 20 dårligste kommunene scorer derimot 0,44 til 0,71 standardavvik dårligere enn
gjennomsnittet av norske kommuner.

Agenda Kaupang finner videre en tendens til at store kommuner har bedre kvalitet enn små kommuner. Men sammenhengen er svak. Størrelse forklarer bare 3 prosent av variasjonen i kvalitet, noe som medfører at rapporten konkluderer med at det ikke er noen sammenheng mellom kommunestørrelse og tjenestekvalitet.

Oslo kommunes plassering på kvalitetsindeksen er som nr. 10 av 356 kommuner, med et standardavvik på 0,34 bedre enn gjennomsnittet. Oslo kommune scorer særlig bra innen planoppgaver, samferdsel og administrasjon, hvor Agenda Kaupang finner et standardavvik
på over 1 bedre enn gjennomsnittet innen disse kategoriene.

Når man sammenligner Oslo kommune med de 11 nest største kommunene innen kvalitet finner man at Oslo ligger helt på topp.

Oslo kommune har altså mest behovskorrigerte netto driftsutgifter per innbygger av de største kommunene og scorer samtidig også helt på topp innen kvalitet. Men den økte kvaliteten forsvarer nødvendigvis ikke de økte kostnadene.

Innen økonomisk teori benytter man ofte ideen om avtakende nytte og alternativ nytte. Ideen om avtakende nytte tilsier at man når et punkt der ekstra ressurser ikke gir mer eller stadig mindre nytte tilbake. Altså kan det for eksempel tenkes at Oslo kommune kan redusere kostnadene uten at dette går utover kvaliteten. Rapporten viste for eksempel at Oslo kommune har en høy kvalitetsscore innen administrasjon, men et gjennomsnittlig utgiftsnivå sammenlignet med de andre store kommunene. Gitt stordriftsfordeler innen administrasjon, kan det derfor tenkes at Oslo kommune kunne redusert utgiftene på dette området uten at det gikk nevneverdig utover kvaliteten på tjenestene?

Ideen om alternativ nytte handler om at enhver ressursbruk på ett område betyr at man ikke får benyttet samme ressurs på et annet område. Altså kan det tenkes at kommunale ressurser (ansatte og kapital) brukt på ett område ville gitt mer nytte (kvalitet) ved å bli
brukt på et annet område. For eksempel har Oslo kommune de høyeste utgiftene per innbygger innen kultur blant de største kommunene, men har likevel en kvalitetsscore som er lavere enn gjennomsnittet for alle kommuner. Kunne noen ressurser som brukes innen kultur skapt mer nytte (kvalitet) på et annet område?

For å forsøke å fange opp noen av disse ideene har Agenda Kaupang rangert kommunene etter effektivitet. Hva er kostnaden i forhold til resultatene for brukerne?

Agenda Kaupangs kvalitetsindeks forsøker å måle nytteverdien av tjenesteproduksjonen til kommunene. Metoden som benyttes er å måle produksjonskostnadene med behovskorrigerte netto driftsutgifter per innbygger. Agenda Kaupang understreker at dette «ikke er et perfekt mål for produksjonen, men en tilnærmelse som gjør det mulig å se på mange kommunale tjenester med samme metode» og at «behovs-korrigeringen fanger opp tjenestebehovet i stor grad».

Resultatet av denne analysen viser at de femti mest effektive kommunene er fra rundt 0,5 til0,7 standardavvik mer effektive enn gjennomsnittet av alle kommunene. De tyve minst effektive kommunene er derimot målt til å være fra rundt 3 til 1 standardavvik mindre effektive enn gjennomsnittet. Altså er det betydelig mer variasjon, målt som standardavvik, innen effektivitetsindeksen enn innen kvalitetsindeksen.

Kanskje noe overraskende finner Agenda Kaupang at det ikke er noen positiv sammenheng mellom kostnader og kvalitet. Det er altså ikke slik at de kommunene som har god kvalitet, også har høye kostnader. Snarere finner analysen at det er en motsatt statistisk sammenheng.
Altså finner Agenda Kaupang en tendens til at kommuner med lave kostnader har god kvalitet. Kostnadsnivået forklarer kun 4 prosent av variasjonen i kvalitet.

Som man kan lese av figur 5 er Oslo kommune nest sist innen effektivitet i sammenligningen av de tolv største kommunene i Norge. Dette er en indikasjon på at Oslo får mindre nytte (kvalitet) ut av hver krone brukt innen de kommunale tjenestene. Altså kan det tenkes at Oslo kommune har et effektivitetspotensial som kan utnyttes uten at dette går utover kvaliteten på tjenestene til brukerne.

Deretter rangerer Agenda Kaupang alle norske kommuner etter finanser, hvor de benytter tre nøkkeltall som regnes for å være de viktigste finansielle nøkkeltallene i kommunesektoren.

De tre nøkkeltallene er netto driftsresultat av driftsinntektene, netto lånegjeld i prosent av driftsinntektene og disposisjonsfond (fri egenkapital, oppspart gjennom tidligere driftsoverskudd) i prosent av driftsinntektene. Det første nøkkeltallet er vektet med 50 prosent, mens de to siste er vektet med 25 prosent.

I analysen finner Agenda Kaupang en tendens til at høye inntekter (behovskorrigerte frie inntekter og eiendomsskatt per innbygger) gir gode finanser i kommunene i 2021, men inntektsnivået forklarer bare 10 prosent av spredningen i indeksen over alle kommunene.

Som man kan lese av figur 5 gjør de største det noe bedre enn snittet av alle norske kommuner. Kun tre av de tolv største kommunene gjør det dårligere enn gjennomsnittet av kommunene. Oslo gjør det fjerde best innen finanser av de største kommunene og plasserer seg på 90. plass av alle de 356 kommunene. Oslo gjør det særlig bra innen lav netto lånegjeld.

Avslutningsvis rangerer Agenda Kaupang alle norske kommuner basert på kostnadsindeksen, kvalitetsindeksen og finansindeksen. Hver av de tre indeksene teller like mye. I denne analysen finner Agenda Kaupang en tendens til at store kommuner får bedre samlet rangering enn små, men finner både store og små kommuner blant de best styrte kommunene. Kommunestørrelse forklarer bare 3 prosent av variasjonen i karakter for styring. Altså er det ingen sterk sammenheng.

Samlet sett blir Oslo kommune vurdert som nummer 128 av 352, med et standardavvik på 0,08 innen rangeringen av de best styrte kommunene av Agenda Kaupang. Dette er omtrent på gjennomsnittet. Blant de tolv største kommunene ligger Oslo som nummer 10. Det er særlig høye kostnader som bidrar til at Oslo får en lav plassering.

Skal man gjøre en tolkning av Oslo kommunes plassering på Agenda Kaupangs rangeringer, kan Oslos resultater være en indikasjon på at kommunen leverer bra på kvalitet, men samtidig bruker mer ressurser og har lavere enn gjennomsnittlig effektivitet enn tilsvarende
kommuner. Oslo kommunes relative gode rangering innen finans-indeksen viser likevel at kommunene kan opprettholde de høye(re kostnadene, i hvert fall på kort og mellomlang sikt.

Kommune-NM

NHO lager en årlig rangering av kommunene, kalt Kommune-NM. Den er basert på fem kategorier (næringsliv, arbeidsmarked, demografi, kompetanse og kommunal økonomi, fordelt på 19 ulike indikatorer.

Som man kan lese av figur 2, har Oslo en svært høy plassering i Kommune-NM gjennom hele perioden – også uavhengig av hvilke byrådskoalisjoner som har makten.

Men Kommune-NM rangerer kommunene basert på en rekke kategorier, som utdanningsnivå, næringsliv og demografi, der kommunenes styring og drift har liten påvirkning. Den relevante kategorien i denne rapporten er kommunal økonomi og fem tilknyttede indikatorer:

Kommuneøkonomi gjengir ulike sider ved kommunesektorens økonomiske robusthet. Administrasjonsutgifter måler belastningen av netto driftsutgifter til administrasjon per innbygger, og lave utgifter indikerer effektiv drift. Høye kommuneinntekter, målt i forhold til driftsutgifter, og høy kommunal betalingsevne, målt som arbeidskapital i prosent av brutto driftsinntekter, indikerer god økonomistyring. Eiendomsskatt på næringseiendom indikerer denne skattleggingens belastning for næringslivet. Aldring, som måler andelen av befolkingen over 80 år 20 år fram i tid, indikerer den framtidige belastningen av eldrebølgen.

Oslo kommunes plassering i kategorien kommuneøkonomi, og de fem tilknyttede indikatorene, viser en vedvarende høy plassering på de fleste områder i perioden 2015–2021 (som er så langt tilbake som rangeringen går). Indikatorene eiendomsskatt og kommunal betalingsevne er de eneste områdene der Oslo har lav og fallende plassering over tid.

Effektivitet i kommunene

I perioden 2003 til 2005, utarbeidet Senter for økonomisk forskning (SØF) ved NTNU, på oppdrag fra Kommunal- og regional-departementet, ulike metoder for å finne og måle effektiviteten i norske kommuner, med spesielt fokus på barnehager, skoler og pleie og omsorg. I sluttrapporten skrev SFØ at:

De mest effektive kommunene er 2–3 ganger så effektive som de minst effektive. Effektivitetsforskjellene innebærer også at det er et effektiviseringspotensial i de tre sektorene. De ineffektive kommunene har et forbedringspotensial i forhold til de effektive ved at de kan redusere innsatsfaktorbruken uten at produksjonen endres. Det beregnede effektiviseringspotensialet er 10 prosent i barnehage og pleie og omsorg og 14 prosent i grunnskolen.

I 2011 publiserte SØF den første analysen som målte effektiviserings-potensialet innen de mest sentrale velferdstjenestene (barnehage, grunnskole og pleie og omsorg) for enkeltkommuner for årene 2008 og 2009. I denne analysen, der forfatterne riktignok skriver at «data-analysene er beheftet med betydelig usikkerhet», endte Oslo (sammen med Drammen) opp som den mest effektive kommunen på alle målinger.

Deretter publiserte SØF analyser for de mest sentrale velferdstjenestene for perioden 2017–2020. I analysen for årene 2017–2018 opprettholder Oslo posisjonen som en av de mest effektive kommunene. Men i rapporten for årene 2018–2019 faller Oslos score en del. Oslo beholder omtrent samme score for årene 2019–2020, men er fremdeles blant de 25 mest effektive kommunene i landet.

Til slutt er det viktig å påpeke at i analysene til SØF opereres det med ulike kategorier av kommuner som varierer med antall innbyggere. Dette er nok gjort på bakgrunn av antatte stordriftsfordeler, hvor måling av relativ effektivitet måles mot kommuner av omtrent samme størrelse. I analysene til SØF får Oslo kommune en egen kategori, mens de resterende større kommunene er kategorisert med innbyggertall fra 75.000 til 300.000 innbyggere.

Boliggebyrer og eiendomsskatt

Sammenligner man boliggebyrer og eiendomsskatt (for en sentrumsnær bolig på 120 kvm.) blant de største kommunene i landet, viser en oversikt gjort av Smarte Penger i 2022, basert på data fra KOSTRA, at Oslo har noe høyere kommunale boligavgifter og eiendomsskatt enn snittet.

Oslo kommunes inntekter, kostnader og gjeld over tid

Denne delen av den overordnede analysen benytter statistikk fra Oslo kommunes egen statistikkbank og Byrådets siste årsberetning for å se på kommunens utvikling over tid, sammenlignet med øvrige kommuner.

Som man kan lese av figur 10 har Oslo kommune hatt en betydelig økning i utgifter, frie inntekter og netto lånegjeld per innbygger siden 2005. Utviklingen innen gjeld og frie inntekter er særlig interessant.

Oslo kommune har gått fra å så å si ikke ha noe kommunal gjeld per innbygger til å nærme seg 50.000 kroner i gjeld per innbygger i 2020.

Frie inntekter utgjør statens rammetilskudd og skatter til kommunen. Kommunene kan fritt disponere de frie inntektene uten andre føringer fra staten enn gjeldende lover og regler. De øvrige inntektene består av øremerkede tilskudd, gebyrer og momskompensasjon. Den økte forskjellen mellom frie inntekter og skatteinntekter i perioden viser at Oslo har fått en større andel av statens rammetilskudd, via kommunenes inntektssystem. Dette kommer tydelig frem i figurene under.

Ettersom det overordnede formålet med inntektssystemet er å jevne ut de økonomiske forutsetningene for at kommunene og fylkes-kommunene skal kunne gi mest mulig likeverdig tjenestetilbud, betyr dette at Oslo kommunes økonomiske grunnlag er blitt svekket – relativt sett – sammenlignet med resten av kommune-Norge i løpet av perioden.

Oslo kommunes demografi skiller seg også vesentlig ut sammenlignet med resten av landet.

Som man kan lese av figuren over har Oslo en noe større andel barn i barnehagealder, som bidrar til høyere kostnader enn i øvrige kommuner, men kommunen har på den andre side en mye høyere andel av unge voksne i forhold til landet for øvrig, og en noe mindre andel barn i skolealder og eldre, som tilsier lavere kostnader og høyere skatteinntekter.

Beviset finner man i figuren under, som viser at Oslo kommune har hatt høyere skatteinntekter enn andre kommuner fra og med 2016.

Konklusjon om overordnede indikatorer på økonomisk styring

Oslo kommune scorer høyt på flere rangeringer, som for eksempel NHOs Kommune-NM og på SØFs effektivitetsanalyser. Agenda Kaupangs analyse viser derimot at Oslo kommune riktignok scorer høyt på kvalitet, men samtidig lavt på kostnader og middels på effektivitet og finanser, spesielt sammenlignet med andre store kommuner. Oslo kommune har også høyere kommunale boligavgifter og eiendomsskatt enn snittet av de største kommunene.

Samtidig er det viktig å påpeke at Oslo også er (eller i hvert fall har vært en «rik» kommune, med en demografi og næringsstruktur som gir høye(re skatteinntekter og lavere kostnader til lovpålagte kommunale oppgaver. På grunn av Oslo kommunes størrelse bør man også anta betydelige stordriftsfordeler ved de fleste kommunale oppgaver. Likevel kan man ikke se klare tendenser til dette. Utviklingen de siste årene viser at Oslo kommune er blitt mer lik resten av kommune-Norge, gjennom at man får mer gjeld og en høyere andel av rammetilskuddet.

De siste årenes utvikling viser at det bør være rom for bedre bruk av offentlige midler i Oslo kommune. Spesielt sammenlignet med øvrige store kommuner som har en lignende demografi og næringsgrunnlag som Oslo.

Enkelteksempler

En annen inngang til å undersøke hvordan den økonomiske styringen av Oslo kommune er, er å se på enkelteksempler på sløsing og dårlig styring.

Denne metoden er ikke perfekt, ettersom enkelteksempler ikke nødvendigvis gjenspeiler den generelle tilstanden til hvordan kommunen som helhet blir økonomisk styrt. Det kan også være vanskelig å vurdere og sammenligne såkalte «kostnadssprekker» og «skandaler» i Oslo kommune mot andre kommuner, eller offentlige virksomheter, som ikke får like mye oppmerksomhet i media. Oslo kommunes størrelse og antallet prosjekter, tilsier også at sannsynlig-heten for at enkeltprosjekter ikke går som planlagt er større. Videre vil det alltid være slik at prosjekter som ikke går etter planen får opp-merksomhet, mens prosjektene som leveres på tid og til avtalt kostnad, ikke nødvendigvis får oppmerksomhet i mediene eller i politiske organer.

Likevel kan enkelteksempler gi innsikt i hvordan administrasjonen og politisk ledelse reagerer og styrer – noe som igjen kan gi noen indikasjoner på hvordan den generelle tilstanden er og har vært. Dessuten representer ofte enkelteksempler et bilde av den politiske styringen i en kommune, slik velgerne og skattebetalerne oppfatter det.

Rapporten presenterer eksempler som har vært dekket i mediene. I gjennomgangen er det først trukket frem noen enkelteksempler som gjennomgås mer detaljert, på grunn av deres størrelse, grad av alvorlighet og svikt, eller en kombinasjon av nevnte faktorer. Til slutt er det en liste med mindre enkelteksempler som ikke gjennomgås i like stor detalj.

Fornebubanen

Diskusjonene rundt byggingen av Fornebubanen har rullet og gått i over hundre år. Allerede i 1919 ble det foreslått å bygge en forstadsbane til Fornebu, men til tross for at Oslos hovedflyplass, som ble åpnet på Fornebu i 1939, bidro til et godt grunnlag for et skinnegående kollektivtilbud til halvøya i Bærum, ble det aldri bygget noe skinne-gående kollektivtilbud til Fornebu i flyplassens levetid, før Ruter i 2011 anbefalte å bygge en metrobane til halvøya.

I Ruters rapport fra 2011, om ulike alternativer for kollektivbetjening av Fornebu, ble prisen for det dyreste alternativet, metro til Fornebu, beregnet til 4,5 milliarder kroner, hvorav staten skulle dekke 50 prosent, bilistene 26 prosent og grunneierne 11 prosent. Resten skulle Ruter få dekket av privat næringsliv. Metro-alternativet hadde da en forventet samfunnsøkonomisk lønnsomhet på minus to milliarder kroner. For hver krone som ble investert i milliardprosjektet, ville samfunnet få 30 øre i nytte tilbake. Alle alternativene hadde negativ samfunnsnytte, men metro-alternativet var det som hadde dårligst samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

I en mulighetsstudie om vurdering av offentlig-privat-samarbeid (OPS), som ble utarbeidet av KPMG på vegne av Ruter, ble det avdekket at en rekke kostnader ikke var inkludert, og at prosjektet hadde mye usikkerhet. Det gjaldt for eksempel kostnader til utbygging av depotløsninger for vedlikehold, oppstalling etc. av bl.a. rullende materiell. I stedet ble det tatt med en relativ andel av dagens depotkostnader (i den øvrige banestrukturen). I studien hadde Ruter kun løpende årlige driftskostnader for å operere banen, mens vedlikeholdet kun omfattet selve banestrukturen. Vedlikehold av rullende materiell og vogner var ikke inkludert i de årlige driftskostnadene. Det ble også pekt på risiko og usikkerheter forbundet med stasjoner, både utforming og plassering av endestasjon ved Fornebu senter og Lysaker stasjon. Spesielt i forbindelse med sistnevnte, ble det pekt på grunnforhold og tilrettelegging av tunnelløsning under Lysakerelven. Grunnforholdene på Skøyen stasjon hadde også stor usikkerhet. KPMG skriver videre at «Det er vår vurdering at Ruters økonomiske kalkuleringer er forbundet med usikkerhet, så vel mht. relevante kostnadselementer som for vurderingen av kostnadsnivå».

I 2012 kom Holte Consulting med sin rapport om kvalitetssikring del 1 (KS1) av konseptvalg for kollektivtrafikk. Her ble det pekt på store mangler ved prosjektet. Holte Consulting skriver blant annet:

«Eksternt kvalitetssikring anser at resonnementene som ligger til grunn for kostnads-anslagene ikke er sporbare eller etterprøvbare. Grunnlaget bygger på en anslagsprosess fra 2009, der resonnementene bak anslagene ikke er dokumentert. Anbefalt alternativ i dag (metro via Skøyen til Majorstuen) var ikke en del av alternativene som ble kostnadsvurdert den gang. Dette, kombinert med manglende avgrensning og utilstrekkelige beskrivelser gjør at kostnadsgrunnlaget ikke kan anbefales som beslutningsstøtte. Alternativene er ikke tilstrekkelig definert. Anslagsprosessen er basert på alternativer som senere har blitt videreutviklet og endret. Alternativene er utredet, beskrevet og kostnadsberegnet gjennom en lang prosess og i flere dokumenter. Dette gir et lite konsistent grunnlag. Kompetente personer har bidratt i anslagsprosessen. Vurderingene som er utført er ikke dokumentert i grunnkalkylen. Det burde vært vist til kostnader for tilsvarende kalkyleelementer i andre prosjekter, for eksempel stasjoner og tunneler. Beregningsforutsetninger for kostnadene fremkommer i anslagsdokumentet fra 2009. Forutsetningene må oppdateres og kompletteres. For alternativene der det ikke er utført anslagsprosess mangler det beregningsforutsetninger.»

«Omfang og avgrensninger er ikke tilstrekkelig dokumentert. Dette gjelder spesielt grensesnitt i forhold til andre, nødvendige investeringer. Det foreligger grunnkalkyler for alternativene som er inkludert i anslagsdokumentet. Grunnkalkyle for de andre alternativene mangler. Usikkerhetsvurderingene er utført i forbindelse med anslagsprosessen i 2009. Det mangler usikkerhetsanalyser for de andre alternativene. Det er ingen dokumentasjon av vurderingene, og usikkerhetsanalysene er ikke oppdatert siden 2009. Kommentarene over viser at konseptene ikke er behandlet systematisk og likt. Kommentarene over viser at det ikke er gjennomført usikkerhetsanalyser for alle konsepter. Utført anslagsprosess er ikke dokumentert på en etterprøvbar måte. EKS anser at kostnadsgrunnlaget er for mangelfullt til å gjennomføre en usikkerhetsanalyse, selv på KS1-nivå. Det er derfor ikke gjennomført en usikkerhetsanalyse.”

Men usikkerheten, manglene som ble påpekt av både KPMG og Holte Consulting og de samfunnsøkonomisk ulønnsomme beregningene av prosjektet, la ikke noen demper på den politiske prosessen. Endelig vedtak om utbygging i daværende Akershus fylkesting ble gjort i 2012, mens tilsvarende vedtak ble foretatt av Oslo bystyre i 2013.

I 2018 ble det for første gang satt av penger til prosjektet. Da var kostnaden beregnet til 11 milliarder kroner (2014-kroner), og banen skulle være klar til 2025. Men allerede to måneder senere kom forprosjektet med nye beregninger som oppjusterte kostnaden til 13,8 milliarder kroner. To måneder senere kom nye beregninger som økte kostnadene til 16,2 milliarder kroner, samtidig som ferdigstillelsen ble utsatt med to år, til 2027.

I 2020, i det den første sprengladningen på prosjektet ble avfyrt, hadde prisen økt til 17,7 milliarder kroner. I januar 2022 var prisen for banen kommet opp i 21,5 milliarder kroner, før nyheten om ytterligere prisøkning kom i april 2022, der ny pris var 26,4 milliarder kroner, i tillegg til at banen ikke ville bli ferdigstilt før i 2029. Siste kostnads-anslag for Fornebubanen, fra juni 2022, er på 31,3 milliarder kroner – som altså er over seks ganger høyere enn Ruters første kostnadsanslag i 2011.

Årsaken og ansvaret for at Fornebubanens kostnadsanslag har sprukket og at prosjektet stadig blir utsatt i tid er sammensatt. Det har vært et bredt politisk flertall bak alle vedtak om byggingen av Fornebubanen, og da er det vanskelig å fordele politisk ansvar. Uvanlig høy lønns- og prisvekst har vært pekt på som en av årsakene til den stadige økningen av kostnadsanslagene for utbyggingsprosjektet. Men dette er trolig ikke hele forklaringen.

For eksempel ble de tre første byggetrinnene av bybanen til Bergen bygget ut i perioden 2010 til 2016 uten noen vesentlige kostnadsover-skridelser. Riktignok har det oppstått en kostandssprekk på rundt én milliard kroner og en utsettelse på 4–5 måneder ved bybanens fjerde og pågående byggetrinn, som nå ligger an til å få en totalkostnad på 10 milliarder kroner, men her ble milliardsprekken likevel tydelig plassert hos prosjektdirektøren, som endte opp med å trekke seg fra stillingen.

Nå er det selvfølgelig noe forskjell på utbygging av bybanen i Bergen og Fornebubanen, blant annet mengden utbygging under bakken. Også den nye jernbanestrekningen til Ski og femte byggetrinn av bybanen i Bergen ligger an til store milliardsprekker. Begge prosjektene har et betydelig omfang av utbygging under bakken, men kostnadssprekkene er likevel ikke like store som på Fornebubane-prosjektet.

Mye tyder på at det allerede ved det første vedtaket tilbake i 2013 ble gjort vurderinger som førte til de store kostnadsoverskridelsene. Da hadde kostnadsrammen på 4,5 milliarder kroner en forventet negativ nåverdi på 2 milliarder kroner. Men beslutningsgrunnlaget ble da omtalt som så svakt at det ikke hadde vært mulig å gjennomføre en usikkerhetsanalyse på prosjektet. Nå som prosjektet er anslått å koste nærmere 30 milliarder kroner, kan man regne med at utbyggingen av banen vil få en negativ samfunnsnytte på opp mot 30 milliarder kroner.

Ved den siste kostnadssprekken i 2022 kom det blant annet frem at mens Bærum kommune hadde hentet inn 2 milliarder kroner fra private grunneiere, hadde Oslo kun hentet inn 88 millioner kroner. Dette til tross for at Ruter i 2015 anslo at beløpet kunne være én milliard kroner, og at grunneiere på Vækerø hadde tilbudt seg å ta kostnadene for byggingen av stasjonen til 400 millioner kroner. En årsak til at Oslo ikke hadde fått inn mer i grunneierbidrag, var også at Høyre i byrådet var prinsipielt imot grunneierbidrag. Etter at det rødgrønne byrådet truet med å avlyse hele utbyggingen av banen, fikk Oslo kommune 2,1 milliarder kroner mer fra grunneierne for å redde prosjektet.

At grunneierbidragene på Oslos side av kommunegrensen først kom opp i milliardsummer etter at man truet med å avlyse hele prosjektet, forteller nok noe om den politiske viljen til å redusere de offentlige kostnadene for prosjektet. Man kan også stille spørsmål ved hvordan byrådet og bystyrerepresentantene kunne vedta utbygging av Fornebubanen, som da hadde en klar negativ samfunnsøkonomisk nytte, og som var basert på et såpass svakt beslutningsgrunnlag at den eksterne kvalitetssikringen ikke hadde grunnlag for å gjøre en usikkerhetsanalyse. En mulig forklaring er kanskje at store deler av utbyggingskostnadene (og eventuelle kostnadsoverskridelser) skulle betales av staten og bilistene, gjennom en økning av bompenger i Oslo-pakken. Fornebubanen var også et politisk prestisjeprosjekt, spesielt for enkelte bystyrepartier, og dermed en viktig brikke i den politiske samferdselsavtalen mellom Oslo kommune, Akershus fylkeskommune og staten i Oslo-pakkene.

Det økonomiske begrepet «sunk cost» kan også være en forklaring på hvorfor Fornebubanen blir gjennomført, til tross for store kostnads-overskridelser. Når planleggingen var kommet såpass langt, den politiske kapitalen allerede var brukt og det fysiske byggeprosjektet allerede var i gang, var det vanskelig å «kaste inn håndkleet», innrømme feil og nederlag, og dermed stoppe og avslutte prosjektet, selv om man rasjonelt sett bør anse kostnader og midler som allerede er brukt, som tapt.

Ny vannforsyning til Oslo

Siden 1950-tallet har Oslo hatt behov for en reservevannkilde, av beredskapshensyn, ettersom omtrent 90 prosent av drikkevannet til hovedstaden kommer fra én kilde, nemlig Maridalsvannet. Men etter ti år med en rekke utredninger og planer som ikke ble noe av, ble Oslo kommune i 2017 pålagt av Mattilsynet å ha en fullgod reserve-vannforsyning på plass innen 1. januar 2028. Drikkevannet hadde nådd et kritisk lavt nivå en rekke ganger, noe som medførte at bystyret bevilget 1,35 milliarder kroner i budsjettet for 2017 til bygging av fire nye bassenger i fjellet ved Maridalsvannet. Dette skal gi Vann- og avløpsetaten tre til fire timer ekstra beredskapstid i en krisesituasjon. Fra og med 2021 må Oslos husholdninger betale 179 kroner ekstra i årlige gebyrer for å finansiere investeringen.

I 2019 hadde Oslo kommune fremdeles ikke forpliktet seg til en plan om ny vannforsyning, noe som medførte at Mattilsynet truet med dagbøter på 1 million kroner. Dette bidro til et bystyre-vedtak i slutten av 2019 om at Holsfjorden i Lier skulle bli reservevannkilde for hovedstaden. Prosjektet, som innebærer bygging av en 19 kilometer lang råvannstunnel fra Holsfjorden og et vannbehandlingsanlegg under bakken på Huseby i Oslo, hadde en anslått kostnad på 12,5 milliarder kroner med ferdigstillelse i 2028. For å finansiere utbyggings-prosjektet vil husholdningene i Oslo få en årlig økning i vannavgiften på nesten 1400 kroner i 50 år fremover.

I 2020 kom det også frem at Vann- og avløpsetaten, som er ansvarlig for prosjektet, ikke hadde klart å få ansatt noen kvalifiserte i stillingen som prosjektdirektør. Løsningen ble da å leie inn en ekstern konsulent til denne toppstillingen i 8,5 år, altså i hele prosjektets levetid. Øvrig ramme for konsulentkontrakten tilsvarte 30 millioner kroner, som tilsvarer 3,5 millioner i året for stillingen. Etaten hadde også problemer med å rekruttere til stillingen som kontraktleder for prosjektet. Løsningen ble også her å leie inn en konsulent i en avtale på opptil 26,5 millioner kroner. Hele syv av elleve personer i prosjektledelsen er innleide konsulenter. Samlet økonomisk ramme for alle konsulenthonorarene til de syv personene er 120 millioner kroner.

Byggingen startet i februar 2021, men allerede noen måneder etter byggestart, i mai 2021, ble kostnadsanslaget økt fra 12,5 til 17,7 milliarder kroner. Kostnadssprekken medførte en økning av vannavgiften for husholdningene i Oslo til 1750 kroner årlig. Hovedårsaken til dette var prisvekst i anleggsmarkedet, ifølge byrådet.

Kostnadssprekken medførte at ansvarlig byråd, Lan Marie Berg (MDG), ble beskyldt for brudd på informasjonsplikten, og flere partier varslet mistillit mot byråden. Mistillitsforslaget mot Berg fikk flertall i juni 2021. Byrådet svarte med å stille kabinettspørsmål og måtte gå av 16. juni 2021, før det samme byrådet, dog uten Berg som byråd, gikk på igjen omtrent en uke senere.

I juli 2021 kom nyheten om en ny kostnadssprekk på del to av prosjektet. Nye kostnadsanslag for et nytt stamnett, som skal kobles på vannbehandlingsanlegget på Huseby, sprekker med 7 milliarder fra tidligere estimater, og får en totalkostnad på 9 milliarder kroner. Det ble begrunnet med en undervurdering av kostnadene ved å bruke tunellboremaskiner, selv om det i etterkant kom frem at kun en mindre del skyldes dette.

Den totale kostnaden for nytt reservevann for Oslo blir derfor økt til 27 milliarder kroner, mens vanngebyret øker til 2608 kroner mer enn dagens avgift, over en periode på 40 år. Som for Fornebubanen er det vanskelig å fordele skyld og ansvar for kostnadssprekken ved ny reservevannforsyning. Oslos byrådsleder, Raymond Johansen (Ap), gir høyresiden skylden på grunn av sommel mens de hadde flertall. Høyre svarer at kritikken blir lettvint, siden saken har vært diskutert i 70 år.

I juni 2022 kom likevel Kommunerevisjonen med sterk kritikk mot det rødgrønne byrådet. For eksempel ble det fort oppdaget at prosjektet kom til å få en betydelig og uventet prisøkning. Likevel fortsatte Vann- og avløpsetaten som før, istedenfor å stoppe og se på alternative løsninger. Det tok nærmere ett år før etaten kom med en ny prognose. Byrådsavdelingen for miljø og samferdsel fant tidlig ut at den måtte styrke både kompetanse og kapasitet for å få fulgt opp prosjektet skikkelig. Dette ventet den også over ett år med å gjøre.

I budsjettet for Oslo kommune i 2023, og frem til og med 2026, er vanngebyret forventet å øke med 3500 kroner for en gjennomsnittlig husholdning. For boliger på 120 kvadratmeter øker gebyret fra 5.656 kroner i år til 10.527 kroner i 2026. Gjennomsnittshusholdningen får et gebyr på 7632 kroner i 2026. Hovedårsaken til den forventede økningen er kostnads-sprekken knyttet til ny reservannforsyning.
I forslaget til justert budsjett for 2023 foreslår byrådet å øke vann-gebyret ytterligere. I opprinnelig budsjett var det varslet en økning på 16 prosent, mens i justert budsjett øker vanngebyret med 23,4 prosent. Dette betyr at en bolig på 120 kvadratmeter må betale 6980 kroner i vanngebyr i 2023. I 2026 vil vanngebyret ha økt til 12.601 kroner. Byrådet peker på enormt etterslep, prisvekst, renteøkning og mer rensing av utslipp til Oslofjorden.

Beregninger gjort av Aftenposten, hentet fra SSB, viser at Oslo allerede har de høyeste kommunale avgiftene av samtlige større norske kommuner i 2022. Fra 2022 til 2026 er de samlede kommunale avgiftene forventet å øke med 86 prosent i hovedstaden. Også i de andre større by-kommunene øker gebyrene i 2023.

Tøyenbadet og andre badeanlegg i Oslo

I 2007–2008 ble Tøyenbadet pusset opp og rehabilitert. Opprinnelig skulle rehabiliteringen koste 60 millioner kroner, men da Tøyenbadet åpnet opp igjen, var kostnaden kommet opp i 104 millioner kroner. Under ett år senere ble badet igjen stengt for rehabilitering. Det ble satt av ett år til rehabilitering og oppussing av det nye, oppussede badet. Da anlegget skulle åpnes igjen, ble det funnet asbest, og Tøyenbadet måtte utsette åpningen. Da badet endelig ble åpnet igjen, var kostnadene kommet opp i 139 millioner kroner.

I 2011 måtte det nyoppussede badet stenges igjen på grunn av lekkasjer. Opprinnelig skulle badet stenges bare i sommermånedene, men skadene var mye større enn antatt. Tøyenbadet måtte derfor holde stengt helt til våren 2012.

I 2013 ble den såkalte Tøyen-avtalen inngått mellom partiene, Høyre, Venstre, KrF og SV. I avtalens punkt nr. 4 står det at «Det lages et nytt badeland på Tøyen, etter modell fra anlegg i Drammen og Asker. Skal om mulig stå klart til 2017/2018.».

Badeanlegget i Asker, som det ble pekt på i avtalen, var nye Risenga svømmehall, ble åpnet i 2006 til en prislapp 200 millioner kroner. Drammensbadet kostet 326 millioner kroner (56 millioner kroner over budsjett) å bygge i 2008. Drammensbadet, med totalt ni bassenger (fem innendørs og fire utendørs), i tillegg til tre boblebasseng, en kaldkulp, tre vannsklier og en liten barnesklie, strømkanal og klatrevegg, er Norges største badeanlegg på til sammen 12.000 m2.

I 2014 kom en konseptutvalgsutredning om Tøyenbadet som viste at prisen for å bygge nytt på ulike tomter eller rehabilitering av gammelt bygg ble beregnet til mellom 1,3 og 1,5 milliarder kroner. For denne prisen skulle Oslo få et hovedbad med en innendørsdel med en grunnflate på ca. 10.500 m² og et friluftsbad på 5.000 m², inkludert stupeanlegg, sklier, tribuneanlegg, treningssenter og familie-, velvære- og helsebad. Kostnadsanslagene var ikke kvalitetssikret, men utredningen pekte likevel på det dyreste alternativet som sin favoritt. Daværende byråd, Guri Melby (V), tvilte på at anlegget ble ferdig til 2017/2018, som lovet i Tøyen-avtalen, men pekte på ferdigstillelse av det nye badet på Tøyen i 2020.

I 2015 overtok den rødgrønne siden makten i Oslo kommune. Det nye byrådet ønsket å droppe planene om å bygge nytt bad, og ville heller rehabilitere det eksisterende badet. Daværende byråd Rina Mariann Hansen (Ap) uttalte blant annet til Aftenposten at hun slett ikke var sikker på at hun og de andre bystyrerepresentantene hadde oversikt over hva de gjorde da de vedtok at Oslo skulle ha et stort hovedbad og tre områdebad på Tøyen, og pekte særlig på det forrige byrådets «bademelding» som ikke hadde en klar behovsvurdering. I bade-meldingen fra 2014 var det lagt opp til at Oslo kommune skulle ha et bad med surfebasseng og kapasitet til å betjene halve Østlandet. Det nye Tøyenbadet skulle i tillegg til et 50-metersbasseng, også ha åtte familiebasseng, det omtalte surfebassenget, en rekke vannsklier, og plass til 2400 besøkende. Byråden fra Ap viste videre til at det på Økern, ikke langt unna Tøyen, skulle bygges et nytt privat badeanlegg. Hansen kritiserte det tidligere byrådets planer om et nytt Tøyenbad til en kostnad på 1,5 milliarder kroner, og mente at rehabilitering av Tøyen-badet ville koste vesentlig mindre enn denne summen.

I 2017 snudde det rødgrønne byrådet igjen. Rehabilitering av det eksisterende badet ble forkastet, til fordel for riving og bygging av et helt nytt badeanlegg. I forprosjektet forsvant kanal- og bølgebasseng ut av planen, men prosjektet vokste ytterligere, blant annet med et større hovedbasseng som skal kunne benyttes til NM, eget stupebasseng, nytt og større utebad, flerbrukshall og et helse-, velvære- og terapibad, og en egen ungdomsavdeling. Det nye badeanlegget på Tøyen vil få 2,5 ganger så mye bassengflate som det gamle badeanlegget. Det har en prosjekt-kostnad på 1,4 milliarder kroner, med byggestart tidlig i 2020 og ferdigstillelse midtveis i 2023. Altså blir det godt over en milliard kroner dyrere enn badeanleggene i Asker og Drammen, som er omtrent like store.

I 2019 ble badet stengt på grunn av rehabiliteringen. Våren 2021 kom nyheten om at budsjettet for bygging av nytt Tøyenbad sprekker med 400 millioner og blir forsinket med ett år. Dette til tross for at det timeters stupetårnet ble droppet i planen, noe som sparte 100 millioner kroner. Høsten 2022 ble prosjektet ytterligere utsatt. Anlegget blir ikke ferdig før i 2024, og prosjektet er kommet opp i en pris på 2,2 milliarder kroner, inkludert buffer. Årsaken til kostnadssprekken og utsettelsen er knapphet på byggematerialer og økte leveringstider på stål, blant annet som følge av krigen i Ukraina. Ansvarlig byråd uttaler at målet er å holde seg innenfor dette, men advarer om at prosjektet kan sprekke på grunn av usikkerheten i markedet.

I forbindelse med bygging av nytt Tøyenbad, skulle Oslo kommune bygge og drifte et midlertidig bad på Økern. Dette badet skulle være en erstatning under byggeperioden fra 2020 til 2023. Det midlertidige badet skulle koste 50 millioner kroner. Men i 2020 kom nyheten om at prosjektet ville sprekke med 31 millioner kroner og derfor utsatt i ett år. Det midlertidige badet ble åpnet våren 2021 til en kostnad på 75 millioner kroner.

Det er også gjennomført en oppgradering og bygging av flere andre badeanlegg i Oslo. I 2012 hadde de ti kommunale flerbruksbadene i Oslo 651.000 gjester, hvorav publikum sto for 71 prosent, mens resten fordelte seg på svømmeklubber og skole/SFO. Utnyttelsesgraden samlet for Oslo-badene var på 34 prosent. Til sammenligning hadde Drammensbadet 364.600 besøkende i 2012. Bademeldingen kunne også fortelle at de offentlig eide badene i årene 2011–2012 hadde et gjennomsnittlig årlig driftsunderskudd på 40 millioner kroner, og at det ble vurdert at badene var tilstrekkelige til å gjennomføre svømme-opplæringen i Osloskolen, riktignok med noe reisevei. Drammensbadet kostet 1 million kroner å drifte i uken, noe som har medført debatt om høye priser. Likevel hadde Asplan Viak (som har blitt brukt som hovedkonsulentselskap gjennom hele Tøyen-prosjektets levetid) beregnet publikumspotensialet for nye folkebad i Oslo til mellom 1,62 til 2,25 millioner besøkende årlig.

Under planleggingen av flere nye bad i Oslo-området fra 2005 og fremover, uttalte sjefen for Østfoldbadet i Askim at bademarkedet i Oslo-området nå var mettet. På samme tid meldte Oslo kommune om underskudd på sine offentlig eide bad på grunn av for få besøkende.

Dette satte likevel ingen stopper for verken nytt bad på Tøyen eller oppgradering og bygging av flere bad i Oslo. Byrådet har krevd at boligutbyggeren bygger det allerede nevnte private badeanlegget på Økern, til tross for at det kommende nye badeanlegget på Tøyen kun er to kilometer unna. Utbyggeren undret seg over om det er behov for to så store badeanlegg ikke langt fra hverandre, men fikk svar fra byrådet i 2019 om at et nytt badeanlegg på Tøyen ikke endret forutsetningene for vedtaket om å pålegge bygging av et nytt privat badeanlegg på Økern.

Nytt bad og aktivitetshus på Manglerud skulle koste 135 millioner kroner i 2015, og stå ferdig i 2018. Badet ble åpnet i september 2022, etter flere utsettelser, med en kostnad på 640 millioner kroner. Altså nesten fem ganger mer enn budsjettert.

I 2018 budsjetterte byrådet med et nytt bad på Stovner, til en kostnad på inntil 300 millioner kroner. Byrådet håpet at reguleringen skulle være ferdig i 2019, byggestart i 2020 og at badet skulle være ferdig i 2022, men tidlig i 2020 meldte byrådet at prosjektet ble forsinket med ett år fordi reguleringsplanen tok lengre tid enn forventet. Reguleringsplanen ble endelig vedtatt av bystyret på slutten av 2020, og prosjektet hadde da fått en kostnad på 820 millioner kroner. Høsten 2022 ble badet ytterligere forsinket med ett år. Årsaken var en planleggingstabbe i forkant av bystyrets vedtak for snart to år siden. Statsforvalteren stemplet reguleringsplanen som ulovlig.

Det finnes også noen eksempler på at det er mulig å holde seg innenfor vedtatte rammer. Bøler bad ble rehabilitert til en kostnad på under 70 millioner kroner i 2021. I 2019 ble Holmlia bad rehabilitert for 46 millioner kroner (10 millioner kroner lavere enn budsjettert) og levert uten forsinkelser.

Man kan stille spørsmål ved om behovet for og etterspørselen etter badeanlegg og bassenger i Oslo er så stor som kommunen og lokalpolitikerne – av alle farger – har lagt til grunn. I lengre tid har flere, blant annet Norges Svømmeforbund, påpekt at Oslo har færrest svømmehaller per innbygger, og at anleggene er gamle. Asplan Viak la også til grunn en mer enn dobling av etterspørselen og behovet for svømmebasseng og badeanlegg i hovedstaden i 2012, enda kapasiteten på datidens (kommunalt eide) Oslo-bad var sterkt underutnyttet, gikk med store underskudd, og mye av bassengbehovet for Oslos innbyggere ble dekket av bad utenfor kommunegrensen. I 2019 gikk de kommunalt eide Oslo-badene fortsatt med millioner i underskudd, noe som blant annet har ført til en sterk oppgang i billettprisene både i 2019 og 2020. I 2022 la Oslo kommune til grunn 42,3 millioner kroner for å dekke strømutgifter i badehallene og isflater. De siste prognosene viser at strømkostnadene vil havne på 74,2 millioner kroner, noe som medfører at anleggene må utsette vedlikehold.

I lang tid har det vært behov for å rehabilitere og oppgradere Frognerbadet, som kun består av utebassenganlegg. I juni 2020 la Asplan Viak (samme konsulentselskap som har laget alle underlags-rapporter om Tøyenbadet) frem en konseptvalgutredning (KVU) for badeanlegget. I utredningen ble det pekt på fem valgmuligheter for å rehabilitere og bygge på anlegget. Byrådet satte derfor av 170 millioner kroner for å rehabilitere anlegget i 2021. Men høsten 2021 kom PWC med en kvalitetssikringsrapport av KVU-en til Asplan Viak, hvor det ble funnet flere svakheter, blant annet ved kostnadsestimatene. PWC anbefalte ytterligere utredninger før midler satt av til vedlikehold blir brukt.

Søppelkaoset i Oslo

I oktober 2016 begynte det som ble omtalt som søppelkaoset i Oslo. I forbindelse med at et nytt renovasjonsselskap, Veireno, hadde vunnet og overtatt de kommunale kontraktene for henting og levering av søppel i hovedstaden, begynte klagene om manglende henting av søppel å renne inn. Det viste seg at Veireno ikke hadde kapasitet til å opprettholde avtalen med kommunen, noe som blant annet medførte at selskapet ble ilagt dagsbøter for manglende henting av søppel. I mellomtiden hopet søppelet seg opp i Oslos gater.

Deloitte ble etter hvert hyret inn for å granske om Veireno hadde fulgt lover og regler i anskaffelsen av anbudet og oppfølgingen av kontrakten. Samtidig varslet Rødt mistillit mot ansvarlig byråd, Lan Marie Berg (MDG), mens direktøren for Renovasjonsetaten trakk seg fra sin stilling. Veireno ble også politianmeldt av Arbeidstilsynet for brudd på arbeidsmiljøloven, blant annet for eksessiv bruk av overtid hos de ansatte.

I februar 2017 besluttet byrådet å si opp avtalen med Veireno, noe som medførte at selskapet gikk konkurs. Oslo kommune overtok ansvaret for søppelhentingen selv, til en merkostnad på 40 millioner kroner for resten av 2017, som ble finansiert ved å øke renovasjonsavgiften med 5,2 prosent for alle husholdninger.

I april 2017 kom granskningsrapporten om søppelkaoset med krass kritikk av Renovasjonsetaten. Ifølge rapporten gjorde ikke Renovasjonsetaten en god nok jobb i anbudsprosessen for å sikre at søppelhåndteringen ble ivaretatt, fordi de burde ha forstått at det var manglende sammenheng mellom de ressurser som var nødvendige for oppdraget, og Veirenos tilbud.

Oslo kommune krevde 82 millioner kroner fra boet til Veireno, men fikk ingenting da boet ble gjort opp. I 2018 ble sjefen for Veireno dømt til fengsel for å ha latt sine ansatte jobbe ulovlig mye overtid. I 2019 åpnet Arbeidstilsynet tilsyn mot Oslo kommune etter at det fremkom at kommunen selv hadde brutt arbeidsmiljøloven over 800 ganger etter å ha overtatt renovasjonsvirksomheten fra Veireno.

Boligbyggskandalen

I 2017 avslørte Dagens Næringsliv at det kommunale foretaket Boligbygg, som har ansvaret for å kjøpe, eie, forvalte og leie ut Oslo kommunes kommunale boliger, hadde kjøpt 51 leiligheter for 220 millioner kroner fra det som ble omtalt som konkursgjengangere. Disse selgerne tjente 60 millioner kroner på salgene og det var flere problemer med prosessene. For eksempel lot Boligbygg være å utnytte en forkjøpsrett, som ville gitt dem en bygård på Bislett for 60 millioner kroner, men kjøpte senere den samme bygården for 93 millioner kroner.

I etterkant av avsløringene stanset Oslo kommune alle fremtidige boligkjøp, samtidig som Økokrim innledet etterforskning av bolig-kjøpene, med mistanke om korrupsjon, samt at kontrollutvalget i Oslo bystyre innledet gransking, som kostet 13 millioner kroner, av boligkjøpene. Rett i etterkant av avsløringen valgte direktøren for Boligbygg og ansvarlig byråd, Geir Lippestad (Ap), å trekke seg. To advokater, som var involvert i boligsalgene til Boligbygg, ble også avskiltet som eiendomsmeglere for brudd på hvitvaskingsrutiner og egen vinning.

Granskningsrapporten, som ble utarbeidet av Deloitte, fant omfattende mangler innen styring, ledelse og kontroll i Boligbygg. Det var svikt i alle ledd, fra styret og administrerende direktør og nedover. Blant annet skal det være betalt mellom 80 og 115 millioner kroner for mye for boligkjøp i perioden 2015–2017, hvor 249 leiligheter skiftet eier uten annonsering og budrunde, og mer enn to tredjedeler av leilighetene ble kjøpt til overpris. Rapporten undersøkte kun perioden 2015 til 2017, men peker på at problemene startet med den såkalte Tøyen-avtalen, hvor det ble bestemt at Oslo kommune skulle kjøpe minst 600 nye boliger på vestkanten i Oslo, blant annet for å spre den kommunale boligmassen bedre. Oslo kommune kjøpte 252 boliger for 869 millioner kroner i 2016, ofte med en kvadratmeterpris på over 100.000 kroner.

I april 2022 ble fire personer dømt til fengsel for grov korrupsjon, samt én person for hvitvasking, i saken. Dommen er ikke rettskraftig, og flere av de dømte har varslet at de vil anke. Oslo kommune har anlagt sak mot de involverte investorene for å få tilbake 100 millioner kroner, men har så langt tapt alle sakene som har vært ført for tingretten og lagmannsretten. Sakene har påført Oslo kommune en kostnad på minst 15 millioner kroner. Høsten 2022 bestemte Høyesterett å ta kommunes søksmål opp til behandling.

Har Oslo kostnadskontroll ved investerings- og byggeprosjekter?

I 2021 undersøkte kommunerevisjonen om kostnadskontrollen i investeringsprosjektenes tidligfase har vært tilstrekkelig. Undersøkelsen viser at kostnadene i de fleste prosjektene har steget betydelig fra prosjektenes konseptvalgutredning og frem til forslaget ble lagt frem for budsjettvedtak. Men selv om kostnadene har økt betydelig, var det i liten grad gjort nye vurderinger av alternative konsepter underveis i prosjektenes tidligfase. Undersøkelsen tydet på at det skal mye til for at dette blir gjort. Konseptvalgutredning og forprosjekt ga i varierende grad tydelige økonomiske rammer.

Kommunerevisjonen stilte derfor spørsmål ved kontrollen med kostnader i tidligfasen. Undersøkelsen tyder på at større endringer i kostnadsestimatene ble forankret av kommunen, men at dette i flere tilfeller ble gjort på et tidspunkt der det i praksis var for sent å påvirke innholdet i prosjektet.65 Rapporten gjennomgikk 16 prosjekter, hvorav 14 av dem sprakk med til sammen 23,3 milliarder kroner (noen av prosjektene er allerede nevnt i rapporten):

• Manglerud bad: Kostnadssprekk på 387 prosent og koster 523 millioner kroner mer enn opprinnelig plan.
• Fornebubanen: Kostnadssprekk på 314 prosent og koster over 14 milliarder mer enn opprinnelig plan.
• Rustad skole: Kostnadssprekk på 169 prosent og koster 150 millioner kroner mer enn planlagt.
• Nytt signalanlegg for T-banen: Kostnadssprekk på 114 prosent og nær 2,9 milliarder dyrere enn planlagt.
• Bakås skole: Kostnadssprekk på 86 prosent og 141 millioner kroner dyrere enn opprinnelig plan.
• Tveita skole: Kostnadssprekk på 72 prosent og 47 millioner kroner dyrere enn planlagt.
• Voldsløkka skole: Kostnadssprekk på 70 prosent og 337 millioner kroner dyrere enn planlagt.
• Ny vannforsyning: Kostnadssprekk på 68 prosent og nær 4,5 milliarder dyrere enn planlagt.
• Dronning Ingrids hage: Kostnadssprekk på 59 prosent og 332 millioner kroner dyrere enn planlagt.
• Nøklevann skole: Kostnadssprekk på 42 prosent og 104 millioner kroner dyrere enn planlagt.
• Bolteløkka skole: Kostnadssprekk på 33 prosent og 63 millioner kroner dyrere enn planlagt.
• Lambertseter sykehjem: Kostnadssprekk på 18 prosent og 124 millioner dyrere enn planlagt.
• Nytt Tøyenbad: Kostnadssprekk på 159 millioner kroner og 15 prosent dyrere enn planlagt.
• Ny storbylegevakt på Aker: Lå an til et mindreforbruk på 6 prosent og 200 millioner kroner mindre enn planlagt.
• Majorstuen flerbrukshall: Lå an til et mindreforbruk på 7 prosent og 17 millioner kroner mindre enn planlagt.

Byrådslederen pekte blant annet på eksterne faktorer som generelt høyere lønns- og prisvekst i både Oslo og Norge som årsak til de økte kostnadene.

I 2022 undersøkte Kommunerevisjonen hva som ble oppgitt som årsaker til kostnadsoverskridelser i prosjektene Ny vannforsyning, Nye Jordal amfi, Nye Deichmanske hovedbibliotek og Nytt Tøyenbad, som alle lå an til å overstige eller hadde oversteget kostnadsrammen per 1. desember 2021. Videre ble det undersøkt om overordnet styring på områder med kostnadsoverskridelser i prosjektet Ny vannforsyning har vært tilfredsstillende. Basert på undersøkelsene foretok Kommune-revisjonen en rekke anbefalinger til flere av Oslo kommunes etater som er ansvarlig for byggeprosjektene:

Anbefalinger:

Kommunerevisjonen anbefaler Byrådsavdeling for miljø og samferdsel å

• i størst mulig grad unngå interessekonflikter for personer som innehar rollene som overordnet bestiller og overordnet utfører
• vurdere tiltak som sikrer kapasitet og kompetanse i oppfølgingen av investeringsprosjekter som er tilpasset prosjektenes egenart og risiko
• iverksette tiltak som kan sikre rapportering om investeringsprosjektene som er tilpasset prosjektenes egenart og risiko

Kommunerevisjonen anbefaler Vann- og avløpsetaten å

• iverksette tiltak som kan bidra til bedre utnyttelse av erfaringer som gjøres i prosjektene
• vurdere tiltak som sikrer kapasitet og kompetanse for å utføre den overordnede styringen av etatens investeringsprosjekter som er tilpasset prosjektenes egenart og risiko
• iverksette tiltak som kan sikre tilstrekkelig rapportering om investeringsprosjekter som er tilpasset prosjektenes egenart og risiko

En masteroppgave ved NTNU publisert i 2017 gjennomgikk konseptutvalgsutredningene (KVU) som er utarbeidet for skolebygg i Oslo kommune. Med utgangspunkt i Oslo kommunes skolebehovsplan 2010–2022, konkluderer forfatteren med at KVU-ordningen fungerer godt. Et flertall av prosjektene som ble fremmet, fikk tilslutning i bystyret, og det var godt samsvar mellom tidsestimatene som ble foreslått i utredningen og det man endte opp med som total tid for nybyggprosjektene. Oppgaven finner riktignok at omstrukturerings-prosjekter inne-bærer økt risiko for at fremdriften sprekker. Videre finner forfatteren at kostnadsrammen for nybygg har vært realistisk (men noe høyt) i nybyggprosjektene.

Masteroppgaven finner altså at Oslo kommune har relativt god kontroll på investerings- og byggeprosjekter innenfor skolesektoren. Men kommunerevisjonens undersøkelse viser likevel at en rekke byggeprosjekter, også innenfor skolebygg, har sprukket, riktignok ikke like mye som unike og større byggeprosjekter, ofte omtalt som signalbygg. Samlet sett viser dette likevel at Oslo kommune har et stort forbedringspotensial når det kommer til å levere på kostnads- og tidsramme innenfor kommunale bygg.

Andre enkelteksempler på sløsing og dårlig styring i Oslo kommune

Denne delen av rapporten omtaler andre enkelteksempler på sløsing, svikt og dårlig styring av ressurser i Oslo kommune. Enkelteksemplene er av både mindre og større karakterer og har svært ulik alvorlighets-grad. Listen og enkelteksemplene blir ikke løpende kommentert, men er med på å danne grunnlag for hovedkonklusjonene til slutt i rapporten.

1. Tolv ansatte fra Velferdsetaten i Oslo kommune hadde hotellkostnader på 118.000 kroner, inkludert vin for 22.000 kroner, for to netter på et femstjerners hotell i 2021. Etaten betalte også for oppholdet til én kursholder til en pris på 112.000 kroner for et to-dagers kurs. Kurset var ikke ute på anbud, til tross for at alle anskaffelser over 100.000 kroner er anbudspliktig.
2. Oslo kommunes digitaliseringsetat, med til sammen 89 ansatte, tilbrakte én natt på hotellet Norefjell Ski & Spa i 2021. Sluttsummen kom på en halv million kroner, som blant inkluderte utgifter til 12 flasker prosecco på til sammen 93.600 kroner og andre alkoholkostnader for nærmere 50.000 kroner. Da Aftenposten tok kontakt, viste det seg at det var blitt gjort en tastefeil når det gjaldt prisen for prosecco-flaskene, noe som medførte at etaten hadde betalt 80.000 kroner for mye. Feilen var ikke blitt oppdaget av etaten som hadde betalt regningen åtte måneder tidligere.
3. To ansatte ved Utdanningsetaten i Oslo kommune deltok på et todagers digitalt seminar på Losby gods, til en kostnad på nesten 18.000 kroner.
4. I 2005 kjøpte Oslo kommune, ved Omsorgsbygg, en tomt på 12 mål i Spania for 3,4 millioner kroner for å bygge et sykehjem. Tomten viste seg etter hvert å være ubrukelig, og kommunen fikk ikke byggetillatelse på området som var regulert til landbruks- og fritidsformål. Innen 2019 hadde prosjektet kostet Oslo kommune 30 millioner kroner.
5. I forbindelse med at Oslo fikk et nytt kloakkrenseanlegg på Bekkelaget i 2002, ble det bestilt inn et kunstverk av den nå avdøde komponisten, Arne Nordheim, som installerte et kunstverk inne i anlegget. Ved hjelp av en datamaskin analyseres innholdet i kloakken, og setter i gang repertoaret med hundrevis av millioner med lydvarianter. Men på grunn av sikkerhetshensyn er kunstverket, som kostet 800.000 kroner i 2002, knapt vært åpnet for publikum.
6. Energigjenvinningsetaten i Oslo skulle bygge nye garderober til de ansatte i 2015. Tre år senere var 18 millioner brukt opp uten at spaden var satt i jorda.
7. I 2019 gjennomførte den franske kunstneren, Clet Abrahams, et kunstverk i Oslo som omhandlet å endre 100 gateskilt i byen. Bymiljøetaten anmeldte forholdet til politiet, uten å vite at kunstprosjektet var sponset av Kulturetaten med 423.000 kroner.
8. I 2016 brukte Klimaetaten 2 millioner kroner på eksterne konsulenter innen PR og kommunikasjon, men i 2021 la Klimaetaten ut et nytt anbud om PR- og kommunikasjonstjenester for opptil 24 millioner kroner over fire år. På dette tidspunktet hadde Klimaetaten, som ble opprettet i 2015, 25 ansatte.
9. I 2018 kom nyheten om at direktør for Oslos klimaetat og tidligere SV-topp Heidi Sørensen hadde brukt over 30 millioner kroner på PR-råd i en konsulentavtale, hvor partivenninnen Silje Tveitdal var sentral. Sørensen hadde vurdert sin egen habilitet, og konkludert med at hun ikke var inhabil.
10. I 2020 hadde Oslo kommune 134 årsverk som jobber med kommunikasjon og PR, til en kostnad på 96 millioner kroner. Antall årsverk hadde da økt med 30 prosent fra 2015, året da det rødgrønne byrådet gikk på. I 2020 brukte Oslo kommune 2,3 milliarder kroner på ekstern konsulentbruk, noe som var en økning på 50 prosent fra 2015.
11. Oslo kommune brukte 118 millioner kroner på å profilere byen som europeisk miljøhovedstad i 2019. Av totalbeløpet gikk:
    • 27 millioner kroner til kommunikasjon, kampanjer og synlighet i byrommet (blant annet 800.000 kroner til influensere for å promotere Oslos klima- og miljøsatsing til unge).
    • 16 millioner kroner gikk til gjennomføring av sentrale arrangementer (bl.a. åpningsseremoni, lokale, nasjonale og internasjonale konferanser).
    • 30 millioner til sektorenes bidrag og studiebesøksprogram (bl.a. aktiviteter for barn og unge, næringslivsprogram og studiebesøksprogram for norske og internasjonale gjester).
    • 4 millioner til internasjonal profilering (deltakelse på større internasjonale profileringssatsinger, utarbeidelse av engelskspråklig magasin).
    • 22 millioner til nabolagsprogram i bydelene og tilskudd til frivillig aktivitet.
    • 19 millioner til sekretariatet.
12. OL-søknader fra Oslo kommune:81
    • Oslo kommune brukte 15 millioner kroner på å bli OL-by i 2018
    • Oslo kommune brukte 207 millioner kroner på å bli OL-by i 2022.
13. I 2017 brukte Bymiljøetaten i Oslo kommune 700.000 kroner på å male 2000 prikker på asfalten i to gater i Oslo-sentrum. Formålet med prikkene var skape et skille mellom bilførerne og fotgjengerne i hovedstaden. Etter noen få måneder var flere av de malte prikkene borte. Malingen som ble brukt, var ikke egnet for asfalt. I de to samme gatene har Bymiljøetaten brukt 500.000 kroner på utekontor, bygget med trevirke. Utekontorene ble senere demontert og det gjenværende materiale skal brukes til å huse geiter på Bogstad gård.
14. Romerike Biogassanlegg kostet Oslo kommune 520 millioner kroner da det stod ferdig i 2012. Anlegget, som skulle omgjøre 50.000 tonn matavfall til miljøvennlig biodiesel, blant annet til Ruters busser, har kun hatt en reell kapasitet på 30.000 tonn. I 2019 viste en undersøkelse at det ville koste 105 millioner kroner å øke kapasiteten til 50.000 tonn. Anlegget hadde i 2021 hatt et samlet underskudd på 589 millioner kroner siden oppstart. Et annet problem er at så mye som 40 prosent av biogassen (klimagassen metan) som blir produsert av matavfallet, må fakles (brennes) på stedet. I 2022 gikk det flere måneder der all gass fra anlegget ble faklet. Oslo kommune vurderer å overdra biogassanlegget til selskapet VEAS.
15. Arbeidet med å planlegge for en hovedbrannstasjon på Bryn startet i 2017. Hovedstasjonen skulle stå klar i 2025 og koste 1,9 milliarder kroner, men i 2021 stoppet byrådet prosjektet. Årsaken var at prosjektkostnaden var kommet opp i 2,25 milliarder kroner. Prishoppet ble begrunnet med feil i prosjektets første fase, blant annet hadde man glemt å regne med 70 prosent av arealene. Da prosjektet ble stoppet, hadde man allerede brukt 215 millioner kroner til planlegging, inkludert 60 millioner kroner til en midlertidig stasjon. I en gjennomgang fra PWC i 2021 fikk prosjektstyringen totalslakt. Oslo kommunes Omsorgsbygg var byggherre for prosjektet.
16. I 2018 ville Oslo kommune bruke 220 millioner kroner på å kjøpe fem private barnehager i hovedstaden. En av barnehagene fikk opprinnelig nei til tilskudd fra kommunen i 2016 på grunn av overdekning i bydel Grünerløkka. To år senere vil kommunen kjøpe barnehagen for 51,4 millioner kroner. I samme bydel vil kommunen bygge nytt og rehabilitere et eldre bygg med 13 barnehageavdelinger til en barnehage med 20 avdelinger til en kostnad på 1,1 milliarder kroner. Gigant-barnehagen, som også inkluderer et nytt bydelshus med blant annet helsetjenester, skriver selv i budsjettforslaget at prisen ligger «høyere enn forventet».
17. I 2019 åpnet en ny barnehage på Skullerud i Østensjø bydel. Barnehagen, som hadde et areal på 2300 kvadratmeter, solceller på taket, og kunst til 5,6 millioner kroner, hadde kostet 140 millioner kroner. Men siden åpningen har barnehagen med plass til 240 barn stått tom, med unntak av at lokalet ble midlertidig tatt i bruk som vaksinestasjon under pandemien. Årsaken er blant annet at Østensjø bydel ikke har hatt behov for barnehagen. Men det rødgrønne byrådets mål om 3000 nye barnehageplasser skal tydeligvis likevel nås, selv om det ikke er etterspørsel etter plassene i bydel Østensjø.
18. Det rødgrønne byrådet har brukt 2,6 milliarder kroner på utvikling av barnehager, inkludert 600 millioner kroner for å kjøpe private barnehager, siden det tiltrådte i 2015. Samtidig er det mange ledige barnehageplasser, og prognosene peker på en nedgang i antall barn i aldergruppen 1–5 år frem mot 2024.
19. I 2007 kjøpte Oslo kommune Villa Sorgenfri ved Carl Berner. Tanken var å bygge barnehage på tomten. Men i 2008 ble bygget vernet. Siden da har bygget stått tomt, og forfaller år for år.
20. Lokomotivverkstedet i Middelalderparken har også stått tomt siden 2018. Oslo kommune, som eier det 5400 kvadratmeter store vernede bygget i Gamle Oslo, vet ikke hva den skal bruke det til. Bygget blir ikke vedlikeholdt, og Oslo kommune har ikke villet bevilge penger til en tilstandsrapport eller KVU-studie.
21. Oslo kommune har i over 50 år forsømt vedlikeholdet av Kirkeristen, like bak Oslo domkirke. Det vil koste over 400 millioner kroner å pusse opp det fredede og unike bygget, som er eid av Kulturetaten i Oslo kommune. I 2022 ble det satt av 17,5 millioner kroner til å ta igjen noe av vedlikeholdsetterslepet.
22. I 2020 lagde Aftenposten en oversikt som viste at Oslo kommune eide 94 eiendommer som stod tomme. 74 bygg hadde status som «uavklart». Det betyr at kommunen ikke vet hva byggene skal brukes til. Tomme bygg som eies av Boligbygg, var ikke inkludert i oversikten. Totalt utgjør arealet til de tomme eiendommene cirka 77.500 kvadratmeter. Noen av eiendommene er nevnt over. Fellestrekket for mange av byggene er at de er i dårlig stand, og at det trengs omfattende rehabilitering før de kan tas i bruk. Oslo kommune har ingen samlet oversikt over hva de tomme byggene koster kommunen. I 2021 lagde Aftenposten en ny oversikt. Da hadde listen over tomme og ubrukte eiendommer økt til 106, der 91 hadde status som «uavklart».
23. Mange tomme bygninger og boliger eid av Oslo kommune hindrer likevel ikke kommunen i å fortsette å kjøpe boliger. I mars 2020 kjøpte Oslo kommune en utleid bygård med 13 leiligheter på Frogner for 53,5 millioner kroner, noe som var lavere enn prisantydningen. Oppussingskostnader for 21,2 millioner kroner kommer imidlertid i tillegg. Kjøpet medførte at leietakerne ble sagt opp, blant annet på grunn av oppussing. Fra oktober 2020 til 30. september 2022 har de nå kommunalt eide boligene stått tomme i 77 prosent av tiden.
24. I desember 2021 kjøpte Oslo kommune tre bygårder på Sinsen med til sammen 43 leiligheter, til 176,5 millioner kroner. Kjøpet ble endelig gjennomført i oktober 2022, etter at bystyret utsatte behandlingen av saken i flere omganger på grunn av mangelfull dokumentasjon av verdivurdering og tekniske tilstandsrapporter levert til bystyret. Da disse til slutt ble fremlagt, kom det blant annet frem at flere av leilighetene var ulovlig ombygd, en av blokkene hadde kakerlakker, det ble funnet muggvekst og kondens på vinduer og manglende flislegging på bad. Branntekniske forhold og energimerking, som i utgangspunktet er obligatorisk ved kjøp og salg av eiendom, var heller ikke dokumentert. Bygårdene er planlagt rehabilitert for 31,7 millioner kroner.
25. I 2022 avslørte VG at Kulturetaten i Oslo kommune har leid ut Geitmyra gård på Tåsen, som har fire bygninger og et bruttoareal på 560 kvadratmeter, til 7500 kroner i måneden fra 2010 til 2030. Deler av gården blir brukt til matkultursenter for barn og unge, som betales av privatpersonens næringsvirksomhet. Den 112 kvadratmeter store boligdelen av gården hadde en leiekostnad på 2650 kroner i måneden. Men i 2016 blir leiekontrakten forlenget til 2040, noe som innebærer at boligdelens leiekostnader øker til 4900 kroner i måneden. Verdien av den subsidierte leien på boligdelen var på 3,1 millioner kroner fra 2010 til 2022. Verdien av subsidiert leie frem til 2040 er 8,5 millioner kroner. Torger Ødegaard fra Høyre, som var ansvarlig kulturbyråd for Kulturetaten som inngikk leiekontrakten med privatpersonen, sitter i dag som ubetalt styremedlem i privatpersonens næringsvirksomhet, organisert som en stiftelse.
26. I desember 2020 avslørte VG at Kulturetaten i Oslo kommune har leid ut Fyrhuset Kuba gratis for en leieperiode på 15 år fra 2002. Leie-kontrakten har siden blitt forlenget til 25 år, på samme betingelser, og har skiftet hender flere ganger for millionbeløp underveis. Fyrhuset Kuba er en av syv eiendommer som Kulturetaten i Oslo kommune leier ut gratis på lange leiekontrakter.
27. I 2003 vedtok et samlet bystyre at skianlegget i Holmenkollen skulle oppgraderes. Prisen ble anslått til 41 millioner kroner. Men i etterkant av dette første vedtaket økte prosjektet i omfang og kostnad. I 2006 økte kostnadsanslaget til 450 millioner kroner. I 2007 økte kostnadsoverslaget videre til 900 millioner, før anlegget sto ferdig i mars 2010 til en pris på 1,8 milliarder kroner. En ekstern rapport fra NTNU pekte blant annet på at beslutningsgrunnlaget til politikerne var svært svakt. Det hadde ikke blitt utarbeidet en usikkerhetsanalyse, og den opprinnelig vedtatte kostnadsrammen for prosjektet var et rent deterministisk estimat. Oslo kommune hadde ikke tilstrekkelig med byggherreressurser til å utføre et så komplisert prosjekt, ifølge NTNU.
28. I 2008 fikk Vålerenga fotballklubb, en av flere toppfotballklubber i hovedstaden, en gratis tomt på Valle Hovin av Oslo kommune for å bygge stadion. Tomten hadde en verdi på minst 200 millioner kroner. I 2017 kom ny boligregulering som gir Vålerenga mulighet til å selge boligtomter for 300 millioner kroner på deler av tomten, blant annet for å finansiere bygging av stadionet. En ytterligere endring av regulerings-planen på gratistomten samme år gjorde at fotballklubben slapp å bygge en gang- og sykkelsti til 25 millioner kroner på tomten. Regningen for utbyggingen sendes i stedet til Oslo kommune.
29. I 2013 inngikk partiene Høyre, Venstre, SV og KrF den nevnte Tøyen-avtalen, som omhandlet flytting av Munchmuseet til Bjørvika, samt å gjennomføre et områdeløft på Tøyen. Bygging av det nye Munchmuseet i Bjørvika skulle opprinnelig koste 1,6 milliarder kroner i 2009. Tidlig i mars 2014 var summen økt til 1,8 milliarder kroner, hovedsakelig som følge av at tomtekostnadene ikke var inkludert i opprinnelig sum. I mars samme år viste det seg at heller ikke inventar, IKT-løsninger, rente-utgifter, prisstigning i byggeperioden og flyttekostnader var tatt med i det første pris-estimatet. Dette bidro til at prisen for nytt museum økte ytterligere, til nesten 2,9 milliarder kroner.
    
    I november 2021 ble det nye Munchmuseet åpnet, mer enn to år etter opprinnelig plan, og til en pris på 2,76 milliarder kroner. Åpningen hadde blitt utsatt i to omganger, blant annet på grunn av forsinkelser i leveransene av sikkerhetsdører og manglende testing av og feil ved klimaanlegget. Kostnadene knyttet til utsatt åpning av det nye Munchmuseet er beregnet til 65 millioner kroner. I etterkant av åpningen slo (igjen) museumsledelsen alarm om klimaanlegget, som var underdimensjonert for det antallet besøkende man forventer. I verste fall måtte man stenge på varme sommerdager når besøkstallene er høye, for å unngå å skade museets kunstsamling. Derfor måtte museet stenge i flere uker, rett etter åpningen, for å forbedre klimaanlegget – til en kostnad på 25 millioner kroner.
30. Boligblokken med 50 leiligheter i Hagegata 30 har stått tom i åtte år. Tidligere bestod blokken av kommunale boliger, men en del av Tøyen-avtalen var å erstatte blokken med studentboliger, noe som ikke har blitt realisert.
31. 650 av Boligbyggs 11.000 boenheter stod tomme i 2019. Dette tilsvarte en leilighetsprosent på 5,9 prosent, noe som er dobbelt så høyt som store private utleiere har i Oslo. 440 av boenhetene var tomme i påvente av å få inn nye leietakere, mens de resterende stod tomme på grunn av planlagt rehabilitering og endret behov. Dagen Næringsliv estimerte markedsverdien av de tomme boenhetene til tre milliarder kroner.
32. Tøyen-avtalen inkluderte også et såkalt områdeløft for lokalmiljøet. I 2018 gjennomgikk kommunerevisjonen mange av tiltakene som var blitt gjort på Tøyen. Siden 2014 hadde Oslo kommune og staten bidratt med nesten 200 millioner kroner til ulike tiltak for å løfte området. I Kommunerevisjonens rapport ble det blant annet rettet skarp kritikk mot det som var den aller viktigste delen av avtalen, nemlig å engasjere bydelens svakeste grupper til å være med på å bestemme hvordan Tøyen kunne bli et bedre sted å leve. I stedet var det de sterkeste stemmene i området som ble hørt og fikk gjennomslag. Kommunerevisjonen kritiserte klimasatsingen i avtalen, og påpekte store organisatoriske utfordringer. NRK Brennpunkt lagde også en dokumentar om satsingen i 2017 som viste at barnefattigdommen og ungdoms-kriminaliteten hadde økt i området. Flere av punktene i Tøyen-avtalen er ikke fulgt opp i det hele tatt, mens mange er kraftig forsinket.
33. I september 2020 sto Nye Jordal Amfi ferdig. Anlegget er Oslos nye stadion for ishockey med 5300 seter. Egentlig skulle anlegget stå ferdig i september 2019, men prosjektet møtte på flere utfordringer underveis, noe som førte til at hovedentreprenøren fikk utsatt frist for ferdig-stillelse med ett år. Likevel ble ikke anlegget ferdig før to å senere, noe som har ført til konflikt mellom Oslo kommune og entreprenøren. Hovedentreprenøren krevde 442 millioner kroner fra Oslo kommune for ekstraarbeid, mens Oslo kommune krevde 12,8 millioner kroner for forsinkelsene fra entreprenøren. I retten ble Oslo kommune dømt til å betale 135 millioner kroner, pluss renter, til entreprenøren. Men dommen er anket av entreprenøren, så beløpet kan øke.
34. Siden 2006 har det såkalte «Plakathuset» (Grønlandsleiret 28), eid av Oslo kommune (Omsorgsbygg), stått tomt. Bygget står på byantikvarens «gule liste», noe som innebærer at det er et verneverdig kulturminne. I 2019 satte byrådet av 25 millioner kroner for å rehabilitere bygget, med tanke på utleie til OsloMet og organisasjonen Tøyen Unlimited, som driver med sosialt entreprenørskap i nabolaget. Rehabiliteringen skulle ha en varighet på 1,5 år. I 2021 publiserte Oslo kommune en rapport som viste at rehabilitering av huset ville koste 52 millioner kroner, inkludert planlegging og prosjekt- og byggeledelse. Ettersom huset kun er på 180 kvadratmeter, innebærer dette en kostnad på 280.000 per kvadratmeter, noe som fikk kommunen til å trekke i nødbremsen. Da hadde Oslo kommune allerede brukt 5 millioner kroner på planlegging. Høsten 2022 foreslo bydelsutvalget i Gamle Oslo å selge bygget til fortidsminneforeningen, ettersom det haster å gjøre noe med det fredede bygget som råtner på rot.
35. I 2016 varslet byrådet i Oslo at barn og unge i hovedstaden skulle få 16 nye kunstgressbaner å spille på. I 2018 avslørte VG at Oslo kommune skal ha utbetalt 11 millioner kroner mer, på grunn av overfakturering, enn det levering av kunstgress-banene var avtalt til. I den interne rapporten i Bymiljøetaten fremkom det også at det var begått gjentatte brudd på forskrift om offentlig anskaffelse, gjentatte brudd på kommunens etiske regelverk, og at det var en mangelfull rammeavtale som ga entreprenøren mulighet til å overfakturere. Det var også manglende kontroll i Bymiljøetaten.
36. I 2018 ble det også avslørt at en entreprenør hadde overfakturert Bymiljøetaten for 350.000 kroner for vedlikehold av kunstgressbaner i Oslo. Entreprenøren i saken erkjente at han hadde oppgitt og fakturert et fiktivt volum til etaten. I samarbeid med en underleverandør ble det utstedt falske lister. I saken kommer det frem at entreprenøren og underleverandør har solgt tjenester til Oslo kommune i mange år, helt tilbake til 90-tallet.
37. I 2020 bestemte byrådet at 45 prosent av alle kunstgressbaner i Oslo skulle være gummigranulatfrie. Det ble derfor satt av 186 millioner kroner til å erstatte kunstgressbaner med noe annet og mer miljøvennlig (sand, kokos, olivenkjerner, kork, ris eller bark). Fotballforbundet var skeptisk til forslaget og påpekte at det ikke finnes noe godt og mer miljøvennlig alternativ til gummigranulat. På Nordre Åsen ble gummigranulatet erstattet med et kork- og kokosdekke, noe som medførte at mye av materialet fløt ut av banen da det regnet.
38. I 2005 satte Oslo Sporveier opp Flexus-systemet og opprettet og installerte billettsystemet på T-banestasjonene i Oslo. De gamle papirbillettene skulle erstattes med et elektronisk billettsystem, blant annet for å hindre sniking. Planen var også å inkludere NSBs togtrafikk på østlandsområdet for å gi de reisende et felles billettsystem å forholde seg til. Det nye billettsystemet hadde en rekke tekniske og organisa-toriske problemer, som stadig førte til utsettelser. Til slutt trakk NSB seg fra prosjektet og lanserte sitt eget elektroniske kort, noe som medførte at Ruter overtok ansvaret for systemet i 2008. Systemet fikk kritikk fra Datatilsynet for manglende personvern, og Brann- og redningsetaten har påpekt at billett-sperringsmaskinene som var satt opp, men lite brukt, kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko. Flexus-systemet, som ikke virket slik det skulle, hadde kostet Ruter 600 millioner kroner da det ble nedlagt i 2018.
39. I 2006 ble det avslørt at Undervisningsbygg i Oslo kommune var blitt svindlet for 90 millioner kroner i 2004 og 2005. En tidligere prosjektleder i Undervisningsbygg ble dømt til fem års fengsel for korrupsjon og bedrageri. Oslo kommune tapte 25 millioner kroner på saken.
40. I 2006 lanserte Oslo kommune en IKT-reform som skulle spare kommunen for 50 millioner kroner gjennom sentralisering av datasystemene. Året etter, i 2007, hadde Utviklings- og kompetanse-etaten, som var ansvarlig for prosjektet, et merforbruk på 74 millioner kroner på grunn av reformen. I 2008 hadde reformen nådd en kostnad på 269 millioner kroner. Bydelene og andre etater i kommunen rapporterte om ekstra kostnader, belastninger og mindre effektivitet som følge av reformen.
41. Som følge av IKT-reform-saken trakk to direktører seg fra stillingene sine, men de beholdt samme lønn, ettersom stillingsvernet i kommunesektoren er sterkt. Direktørene ble derfor ansatt i en nyopprettet etat, ved navn Forhandlings- og strategienheten, som ikke hadde noen definerte arbeids- og ansvarsoppgaver i kommunen. I samme etat fikk også en tidligere direktør, som måtte trekke seg som følge av korrupsjon i det kommunale foretaket Undervisningsbygg, en ny stilling. Den tidligere sjefen for billettsystemet Flexus fikk også en ny stilling i denne etaten etter at åremålet gikk ut. Det samme gjorde den kommunalt ansatte som var ansvarlig for Oslo kommunes sykehusprosjekt i Spania. Etter at etaten hadde fått ansvar for noen mindre prosjekter, blant annet å markedsføre Oslos «fjordby-prosjekt» i en vandreutstilling i utlandet, ble etaten nedlagt i 2013.
42. Høsten 2018 valgte direktøren for Omsorgsbygg, et kommunalt selskap eid av Oslo kommune, å trekke seg, etter at det ble avslørt at både norsk lov og kommunens regler ble brutt i forbindelse med at direktørens forlover, datter og svigersønn hadde blitt ansatt i Omsorgsbygg.
43. I desember 2022 avslørte kommunerevisjonen at en avdelingsdirektør i en ikke navngitt bydel i Oslo, hadde ansatt samboeren til sitt eget barn, uten å melde fra om inhabilitet. Den samme personen skal også ha inngått en avtale verdt cirka 2,5 millioner kroner med en leverandør, hvor det ikke ble meldt om inhabilitet, og hvor det ikke forelå noen skriftlig avtale med leverandøren. Avdelingsdirektøren ble avskjediget og politianmeldt. Samme måned ble det også avslørt at en ansatt i Bymiljøetaten hadde underslått verdier for en halv million kroner. Den ansatte ble også politianmeldt.
44. I 2021 ble Oslo kommune, i en sak i Borgarting lagmannsrett, dømt til å betale 3 millioner kroner i erstatning til en kaffeleverandør etter at selskapet tapte en ugyldig anskaffelsesprosess.
45. Sommeren 2016 engasjerte Bymiljøetaten konsulentfirmaet Ernst & Young. Bakgrunnen var en serie varsler til ledelsen i Oslo kommune om en rekke ulovlige forhold blant byens parkeringsvakter. En analyse av bøteregisteret for syv og en halv måned i 2016, fant at, av rundt 150.000 bøter som ble undersøkt for perioden, var 3478 uten tilstrekkelig bildeddokumentasjon, mens 200 bøter var fiktive. Det ble også avslørt at det ble skrevet ut bøter til biler som slett ikke sto ulovlig parkert – og som i mange tilfeller ikke befant seg i området der boten ble skrevet ut. Én ansatt blir i granskningsrapporten sitert på at det siden 2011 hadde vært en «ukultur» der to navngitte kolleger hadde hatt et særlig fokus på å ilegge gebyrer til utenlandske kjøretøyer som tilhørte romfolk. I ett av varslene til kommuneadministrasjonen ble det også fremsatt beskyldninger om at «betjenter møter beruset på jobb», og at «betjenter truer kolleger til å ta tilbake gebyrer». Betjenter skal også ha lekket til bøtelagte bileiere hvilke kolleger som har utstedt gebyrer, slik at disse igjen ble truet til å trekke bøtene. Tre ansatte fikk oppsigelse og én ansatt ble avskjediget som følge av granskningen. I tillegg ble en avdelingsdirektør i Bymiljøetaten byttet ut og hele avdelingen omorganisert.
46. I lang tid har Oslo kommune vurdert å gå til innkjøp av nye trikker, blant annet på grunn av at de eksisterende trikkene var støyende og innebar store vedlikeholds-kostnader. I 2012 fikk Ruter i oppdrag fra byrådet å utarbeide en Konseptvalg-utredning (KVU) vedrørende anskaffelse av nye trikker. Byrådet la til grunn en investeringsramme på 1,7 milliarder 2013-kroner, som ikke inkluderte oppgradering av infrastruktur. I KVU-en til Ruter ble fire ulike alternativer utredet: Alternativ 0 – å fortsette med dagens trikker – samt tre ulike alternativer for å gå til innkjøp av nye trikker (med ulikt antall trikker). I kostnadsanalysene over de ulike alternativene hadde alternativ 0 desidert lavest investeringskostnad, med et forventet investeringsbehov på 80 millioner kroner, mens de tre alternativene over fremskaffelse av nye trikker hadde et investeringsbehov på mellom 2,2 og 2,45 milliarder kroner over en 20-årsperiode, altså godt over byrådets ramme på 1,7 milliarder kroner. Med de totale kostnadene, som inkluderte drift, vedlikehold, depot og verksted med mer, hadde også alternativ 0 lavest kostnader, på 9,4 milliarder kroner. De tre andre alternativene hadde en forventet kostnad på 11,2 og 14,2 milliarder kroner. Til tross for at alternativ 0 kom best ut, anbefalte utredningen å gå for et av alternativene med innkjøp av nye trikker. Men utrederne understreket at de ikke så på nødvendige investeringer i infrastruktur. I 2015 vedtok Oslo bystyre det såkalte trikkeprogrammet, med en kostnadsramme på 8,3 milliarder kroner. Trikkeanskaffelsen fikk en kostnadsramme på 4,1 milliarder kroner, mens oppgradering av gater og skinnegang ble estimert til 3,2 milliarder kroner. Oppgradering av de to trikkestallene og verkstedene på Grefsen og Holtet til én milliard kroner og kostnader til tiltak for vann og avløp kom i tillegg. For eksempel kostet det nesten en halv milliard kroner å oppgradere Prinsens gate, i sentrum av Oslo, for å legge til rette for de nye trikkene og oppgradering av vann og avløp.
47. Oslo vei var en entreprenørbedrift, organisert som en etat i Oslo kommune, som gikk konkurs i 2012. Kommunerevisjonen pekte på at konkursen skyldtes en politisk styrt avvikling av Huken pukk- og asfaltverk, som i lang tid hadde skapt støy i nabolaget, noe som medførte at et enstemmig bystyre i 2010 vedtok å avvikle denne delen av Oslo Veis virksomhet. Ifølge tidligere sjef for Oslo vei bidro avviklingen av Huken pukk- og asfaltverk til at Oslo Vei mistet 30–40 millioner kroner årlig på bunnlinjen. Ansvarlig byråd, Hallstein Bjercke (V), mente konkursen skyldtes Oslo Veis oppkjøp av to selskaper i 2011, og at fire av fem av Oslo Veis virksomheter gikk med underskudd. Ved konkurstidspunket hadde Oslo Vei en gjeld på 450 millioner kroner, blant annet et pensjonskrav fra de ansatte på 85 millioner kroner, mens verdier i konkursboet var på rundt 50 millioner kroner. I etterkant av konkursen ble det også pekt på en rekke kritikkverdige forhold ved Oslo Veis virksomhet. Blant annet skal toppledere i selskapet ha fått en privat eiendomsgevinst på 115 millioner kroner, fra ett bygg hvor Oslo Vei var leietaker. Politiet valgte å avslutte etterforskningen på grunn av omfattende og kompliserte forhold, med mange involverte personer. I 2014 tapte Oslo kommune 56 millioner kroner på forsinkelser og skifte av leverandører etter at Oslo Vei gikk konkurs.
48. Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune har i mange år forsøkt å effektivisere etaten for å redusere reguleringstiden. I en rapport fra 2018 kritiserte kommunerevisjonen blant annet etaten for treg behandling av. I 2017 brukte etaten i gjennomsnitt 928 dager før et byggeplanforslag endelig ble vedtatt i Oslo. I 2022 har reguleringstiden økt til 2044 dager i gjennomsnitt. Samtidig sliter etaten med å overholde lovens krav til saksbehandlingstid for byggesøknader.
49. Oslo kommune har brukt 100 millioner kroner i året siden 2015 på tiltak som skal redusere bilbruk i Oslo sentrum. En gjennomgang av tiltakene, fra konsulentselskapet Sweco i 2020, finner at det har vært en trafikkreduksjon i perioden 2016 til 2019, men på grunn av at målemetodene har vært dårlige, tilfeldige og har smutthull, bidrar dette til at tilfeldighetene blir for store til å kunne konkludere om hvorvidt tiltakene har hatt ønsket effekt.
50. I 2015 bestemte det nyvalgte rødgrønne byrådet å gå videre med planene om et anlegg for fangst og lagring av CO2 ved energigjen-vinningsanlegget på Klemetsrud, der målet var at anlegget skulle komme på plass innen 2020, forutsatt at staten stilte med penger. Anlegget på Klemetsrud, som eies av Fortum Oslo Varme (Fortum og Oslo kommune har 50 prosent eierandel hver), slipper ut omtrent 400.000 tonn CO2 per år, noe som tilsvarer 14 prosent av Oslos klimagassutslipp. Da var kostnadsrammen beregnet til 5 milliarder kroner.I 2020 publiserte konsulentselskapene Oslo Economics og Atkins en avsluttende kvalitetssikringsrapport (KS2) av ulike CO2-fangs- og lagringsprosjekter i Norge, inkludert energigjenvinnings-anlegget på Klemetsrud. Da var kostnadsestimatet beregnet til 6,8 milliarder kroner. Forfatterne konkluderte med at CO2-kvoteprisene, som da lå på rundt 270 kroner per tonn, måtte være ti ganger høyere for at klimaprosjektet skulle bli samfunnsøkonomisk lønnsomt. Rapporten valgte kun å anbefale staten om å ikke gå videre med Klemetsrud-prosjektet. Dette var blant annet på grunn av at kostnadsanslagene til Klemetsrud-prosjektet hadde økt med 71 prosent fra KS1-estimatet, mens det konkurrerende prosjektet, Norcems sementfabrikk i Breivik, hadde hatt en kostnadsøkning på 34 prosent, og hadde en lavere totalkostnad og omtrent like mye klimaeffekt. Derfor anbefalte konsulentselskapene staten om å kun gi tilskudd til prosjektet i Breivik.
    
    Høsten 2020 valgte Solberg-regjeringen å følge opp anbefalingen fra kvalitetssikringsrapporten og bevilget midler kun til CO2-prosjektet i Breivik. Men regjeringen lovte samtidig at staten var villig til å stille opp med 3 milliarder kroner, dersom Klemetsruds-prosjektet selv greide å finne det resterende beløpet på 3,8 milliarder kroner som trengtes for å realisere prosjektet. Solberg-regjeringen pekte blant annet på Oslo kommune og EUs innovasjonsfond som mulige finansierings-kilder. Fortum Oslo Varme, som eide Klemetsrud-anlegget, søkte om 2 milliarder kroner fra EUs innovasjonsfond til CO2-fangsprosjektet, men fikk avslag på søknaden i november 2021.
    
    I mars 2022 kom nyheten om at Fortum hadde solgt sin 50 prosentseierandel til Hafslund Eco, Infranode og HitecVision. Som en del av transaksjonen overførte Oslo kommune sin 50 prosent eierandel til Hafslund Eco (100 prosent eid av Oslo kommune). De nye eierne og Oslo kommune inngikk samtidig en avtale som sikrer fullfinansiering av karbonfangstanlegget på Klemetsrud til en kostnad på seks milliarder kroner. Inkluderer man statens bidrag på 3 milliarder kroner, gir det en total kostnadsramme på 9,1 milliarder kroner. Oslo kommunes andel av prosjektet utgjorde 2,1 milliarder kroner som ytes som aksjonærlån til et nyopprettet aksjeselskap. Klemetsrud-prosjektet ble da anslått å stå ferdig i 2026.
    
    I januar 2023 slo Gassnova, som er statens verktøy for å realisere det norske CO2-fangst- og lagringsprosjektet, alarm om Klemetsrud-prosjektet. I et brev til Hafslund Oslo Ceslio, som eier og driver prosjektet, utrykker Gassnova «en betydelig bekymring rundt prosjektets modenhet, fremtidige kostnader og ferdigstillelsesdato» og mener det er «en betydelig risiko for at prosjektet blir forsinket med tilhørende økte kostnader».

Konklusjon

Som denne rapporten viser, er det noen likheter mellom Oslo kommunes økonomiske styring på overordnet nivå og bildet vi får ved å undersøke enkelteksempler.

Oslo kommune er en velstående kommune med en demografi som gir høyere skatteinntekter og lavere kommunale utgifter enn andre kommuner. Dette bidrar nok til at det på overordnet nivå kan slås fast at Oslo kommune har en relativt god økonomisk styring, og leverer god kvalitet innen de kommunale tjenestene, slik Agenda Kaupangs kommuneindeks fant.

Men på den annen side viser utviklingen med økt gjeld og ramme-tilskudd de siste årene at Oslo kommune stadig ligner mer på øvrige kommuner, og spesielt de store kommunene. Dette kan skape nye økonomiske prioriteringsutfordringer for kommunen fremover.
Oslo kommune har et forbedringspotensial på flere områder. Agenda Kaupangs kommuneindeks viste at blant annet behovskorrigerte netto driftsutgifter per innbygger innen en rekke kommunale tjenester er betydelig høyere enn i andre store kommuner. Oslo kommune har også høyere kommunale boligutgifter enn gjennomsnittet av store kommuner i landet. Disse avgiftene vil økes enda mer i årene fremover på grunn av store investeringer innen særlig vannforsyning i Oslo.

De mange enkelteksemplene i denne rapporten viser også at Oslo kommune har et stort forbedringspotensial.

Det er, som enkelteksempler og kommunens egne kontrollorganer viser, store svakheter med styringen av investeringer. Kjennetegn er mangel-fulle forprosjekter, kostnadsoverslag og prosjektstyring. Mange investeringsprosjekter vokser og forverres underveis, uten at prosjektene blir kansellert.

Dette er klassiske feil som man finner i alle mulige prosjekter, både hos offentlig og privat sektor. Men frekvensen og konsekvensene av slike eksempler i Oslo kommune tilsier at det er grunn til å tro at problemet ofte finnes på systemnivå.

En forskjell mellom offentlig og privat styrte prosjekter, er evnen til å ta det som på økonomispråket kalles «sunk kost», altså å stoppe opp, nedskalere, endre eller kansellere prosjekter som fra et tidlig tidspunkt, eller underveis, kommer skjevt ut. Her er private – som oftest – mye bedre enn det offentlige.

Det kan være flere årsaker til at det er slik. Politisk prestisje og skjøre politiske avtaler (både interne og eksterne) kan være én årsak. Ansvars- og rollefordeling mellom politisk ledelse og den kommunale administrasjonen kan være en annen.

Evnen til å lære av tidligere feil og oppnå institusjonell læring virker å være et annet problem. I flere av de større prosjektene som har gått dårlig, har det vært hyppig utskifting av personell. Det har også vært eksempler på at store deler prosjektledelsen har vært innleid personell.
Innledningsvis stilte denne rapporten følgende spørsmål:

• Hvordan er den økonomiske styringen av Oslo kommune?
• Er det mye sløsing og rom for bedre økonomisk styring av kommunen, slik Høyre i Oslo anfører?
• Eller er det en trygg og ansvarlig økonomisk styring, slik det sittende byrådet anfører?

Svaret på det første spørsmålet er at den økonomiske styringen av Oslo kommune er god, men at det er et betydelig forbedringspotensial.

Svaret på det andre spørsmålet er helt klart ja. Det er sløsing og rom for bedre økonomisk styring av Oslo kommune. Om det er mye eller lite sløsing, er det derimot litt vanskeligere å svare på uten en tilsvarende analyse av andre kommuner. Men mengden enkelteksempler som denne rapporten har nevnt, tilsier at det i hvert fall er mer enn nok.

Svaret på det tredje spørsmålet er også ja. Oslo kommune har foreløpig en demografi og et næringsgrunnlag som tilsier at det skal svært mye til for et byråd å ikke føre en trygg og ansvarlig økonomisk styring av kommunen. Samtidig er det noen tegn på at Oslo kommune blir stadig mer lik andre kommuner, der prioriteringene blir enda hardere. En slik situasjon er det lenge siden Oslo kommune har befunnet seg i. Da er det desto viktigere å redusere økonomisk sløsing og hindre styringssvikt.

Civita er en liberal tankesmie, som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt kunnskap og oppslutning om liberale verdier, institusjoner og løsninger, og fremme en samfunnsutvikling basert på respekt for individets frihet og personlige ansvar. Den enkeltes publikasjons forfatter(e) står for alle utredninger, konklusjoner og anbefalinger, og disse analysene deles ikke nødvendigvis av andre ansatte, ledelse, styre eller bidragsytere. Skulle feil eller mangler oppdages, ville vi sette stor pris på tilbakemeldinger, slik at vi kan rette opp eller justere.

Ta kontakt med forfatteren på [email protected] eller [email protected]

Her er en liste med nye saker som er kommet til etter publisering.

Alle fotnoter finnes i pdf-versjonen som kan lastes ned her (Ny versjon med rettelser i tall for Tøyenbadet og Holmenkollen, 20. februar 2023) :