Screenshot fra NRK Debatten 24. november 2022.jpg

De setter begrepet sivil ulydighet i vanry

Hvis du snuser på eller omfavner diktatur og vold som politisk verktøy, er hva du ellers måtte mene likegyldig.

Publisert: 1. desember 2022

Sivil ulydighet er ikke et klart definert begrep. De fleste er enige om at sivil ulydighet skal være ikkevoldelig og under ingen omstendigheter voldelig mot mennesker.

De fleste er også enige om at det bør være en sammenheng mellom sak og aksjonsform. Det vil for eksempel se merkelig ut hvis noen protesterer mot vindmøller gjennom å spraye ned Holberg-statuen utenfor Nationaltheatret.

De siste ukene har vi sett en del aksjoner som setter hele begrepet sivil ulydighet i vanry.

Det er vanskelig å si noe egentlig prinsipielt om sivil ulydighet. Mennesker i en velfungerende, demokratisk rettsstat kan ikke lage sine egne lover. Hvis du bryter loven, må du ta konsekvensene. Det skjønner også de fleste som driver med sivil ulydighet.

Få er prinsipielle tilhengere av sivil ulydighet, noe som må bety at lovlydighet bør være normen og ikke unntaket i et samfunn. Det handler altså egentlig om sak og hvor viktig denne saken er. Sivil ulydighet er unntaket, ikke normen.

Sivil ulydighet må også forstås relasjonelt. I hvilket system opererer den? I demokratier finnes det flust av muligheter til å påvirke politikken. Det er noe helt annet å lenke seg fast til en offentlig bygning i Norge enn for eksempel i Iran. Nesten alle er enige i dag om at Rosa Parks var en heltinne etter alle rimelige målestokker.

Selv ikke i et liberalt demokrati er lovene meislet i stein til evig tid. Lover endrer seg. Det som er ulovlig den ene dagen, kan bli tillat den andre dagen.

Antagelig vil de fleste av oss på et eller annet tidspunkt være fristet til å sympatisere med sivil ulydighet. Enten fordi vi er overbevist om at moralen i helt spesielle tilfeller må komme foran loven, eller fordi vi er opprørt over et eller annet vedtak som strider mot vår egen rettferdighetssans.

Sivil ulydighet er sånn sett en del av demokratiet. På sitt beste (ikke minst fra miljøbevegelsen) er sivil ulydighet en aksjonsform som kan bane vei for fornuftige endringer.

På sitt verste underbygger den forestillinger om at demokrati ikke er en farbar vei for å nå et mål.

Blant de mer radikale delene av klimaaktivismen har det spredt seg en ny metode, som består i å kaste forskjellige flytende substanser på høyt prisede og verdsatte kunstverk, og/eller lime eller lenke seg fast til eller rundt de samme kunstverkene. Aktivistenes hensikt ser ut til å opprøre mest mulig for å skaffe oppmerksomhet rundt klodens bedrøvelige tilstand.

Farsotten har kommet til Norge også. To aktivister fra «Stopp oljeletingen» forsøkte som kjent å lime seg fast til Munchs Skrik i Nasjonalgalleriet. Reaksjonene lot ikke vente på seg, og den var i all hovedsak negativ. «Jeg vil bare skrike når kunst verdsettes høyere enn livet», proklamerte en av aktivistene.

Det må være en sterk kandidat til gullmedalje i falsk motsetning.

I et innlegg i VG sammenlignet sykepleier og aktivist Astrid Rem denne typen sysler med handlingene til Mary Richardson, en suffragette og aktivist med anlegg for det ekstreme.

I 1914 lot Richardson sin vrede gå utover Diego Velázquez’ verdenskjente maleri Rokeby Venus gjennom å kutte det opp med kniv. «De som kritiserer metodene våre i dag er i selskap med menn som motsatte seg disse kvinnene.

Er du på rett side av historien?», skriver Rem. Richardson skulle senere i karrieren bli leder av kvinneavdelingen i Oswald Mosleys fascistparti.

Det Rem og andre aktivister sier, er følgende: Hvis du reagerer på det vi gjør mot kunst, heller enn å rette sinnet mot oljelobbyen, så er du på feil side av historien. Du må bare finne deg i det og være oss takknemlig hvis du vil være på den rette siden.

Det er vi, betrakterne, de stillesittende, som er de egentlige busemennene i historien. Vi skal ikke kunne nyte livene våre, så lenge vi er nedsyltet i skyld. Dessuten er alt politikk, også det presumptivt vakre, og derfor også legitime mål for politisk aksjonisme.

At de fleste reagerer mot denne typen aksjoner har flere årsaker, som er både intuitive og innlysende.

Når man først vil drive med sivil ulydighet i et forsøk på å redde kloden, gir det mye mer mening å aksjonere direkte eller indirekte mot dem eller det man vil protestere mot. Er du mot klimautslipp: Sett deg ned på motorveien. Folk blir forbanna da også, men de ser i det minste sammenhengen.

Aksjonsformer som er fullstendig frakoblet det saken handler om er et tapsprosjekt. Saken blir da irrelevant. Det blir som å gi Anders en på tygga for noe Kenneth har gjort. Det holder ikke i retten, med mindre man vil erklæres utilregnelig.

For det andre setter det folk flest i en helt urimelig gisselsituasjon. Hvem har sagt at vi må velge mellom vakker kunst og kampen for kloden? Det er en motsetning som aktivistene selv konstruerer (en såkalt falsk dikotomi), og som ikke har noe som helst med klimasaken å gjøre. Det er selvsagt ingen logisk eller følelsesmessig forbindelse mellom a) hærverk mot kunst og b) global oppvarming.

Aktivistene opphøyer derimot seg selv til å være dette bindeleddet, noe som vanskelig kan betraktes som annet enn narsissisme. Det er bare fantasien som setter grenser for ytterliggående dikotomisering: Alt du har kjært er legitime mål, og sutrer du er du på feil side av historien.

«Stopp oljeletingen» og deres fosterforeldre i «Extinction Rebellion» er svært radikale. Det er her vi finner forklaringen på aksjonsformene. Det handler om å rive ned for å bygge nytt. Det handler om å forsterke konflikt og kaos fremfor å bygge allianser. Og ikke minst handler det om å skille de rettroende fra de vranglærte.

De er klimakampens «Ellen Jamesianere», som mange kjenner fra John Irvings bok om Garp. Ellen Jamesianere var plagsomme folk som få orket å høre på, og som av den grunn valgte sjokkerende virkemidler som trengte seg på. Uten at dette i det hele tatt endret inntrykket av dogmatikk.

Bevegelser som «Extinction Rebellion» mener at nitti prosent av miljøbevegelsen er nyttige idioter for kapitalismen. De vil selv være den militante fortroppen i klimabevegelsen. Klimaaktivister og miljøbevegelsen gjør lurt å holde dem på armlengdes avstand, noe de stort sett også gjør.

Narsissismen er lett å spore hos aktivisten Joachim Skahjem, som nylig var med å grise til Monolitten og flere statuer i Vigelandsparken i Oslo. Skahjem sammenligner seg selv både med hjemmefronten under krigen og med Nelson Mandela.

Ganske høystemt, og fremfor alt respektløst, må man kunne si, all den tid forbildene hans risikerte livet under drakoniske strafferegimer, langt unna skjebnen til trassige millenials i verdens tryggeste, rauseste land, mildt som en sval sommerbris til sammenligning.

Skaheim er også erklært marxist, med en Facebook-profil som er pepret med «kapitalisme er roten til alt vondt-dogmene», og – pussig nok – anti-Ukraina-propaganda.

Sosiale bevegelser blir enten lyttet til, eller så vil de bli voldelige, uttalte Joachim Skahjem. Skahjem ser ikke bort fra vold mot mennesker heller, noe han ikke nødvendigvis vil støtte, men forstå, som det heter. Det spørs om ikke PST holder et lite øye med slike.

Skahjem fikk det glatte lag fra de fleste deltagerne i NRKs Debatten, noe som burde være innlysende for enhver liberal demokrat. Bellonas Frederic Hauge var nådeløs (noe som fikk Skahjem til å bli lei seg).

MDGs nestor, Rasmus Hansson, måtte likevel dra litt på det. Hansson vil at vi skal se og høre på det som skjer, fordi det er et «nytt nivå av frustrasjon», som politikernes hule lovnader er skyld i. Hansson serverte altså en slags forståelse for ekstremisme som svar på avmakt (men var noe klarere på Twitter senere).

Hanssons partifelle, Eivind Trædal, snakker et langt klarere språk. I Minerva advarte han mot Hanssons tankerekke: «Hvis jeg skal forsøke å være analytisk, vil det lett finnes potensial for radikalisering på et saksfelt der man i praksis sier at hele samfunnet kan kollapse, og at vi har dårlig tid på oss til å stoppe det. Dette kan i ytterste forstand brukes til å legitimere vold, og det må vi være på vakt mot.»

Forestillinger om avmakt har også gitt seg noen pussige utslag i kunsten. Som teaterstykket«Døden kommer ikke med ljå». Her var utgangspunktet å utforske den amerikanske terroristen og øko-fascisten Ted Kaczynski, også kjent som «Unabomberen. Kaczynski tok livet av tre mennesker, skadet 23 og plasserte en bombe på et American Airlines-fly med 78 passasjerer om bord – som heldigvis ikke gikk av.

Utgangspunktet til regissør Nina Ossavy var at Kaczynski, i likhet med så mange av oss i dag, var bekymret for klimakrisen. «Skolestreik, klimaopprop …», kunne vi lese på Facebook-siden deres: «Kan vi forstå ham? Kan vi kjenne igjen et slikt massivt sinne? … Eller er det en sorg, for bak sinne ligger ofte sorg. Kan det være en form for økosorg som ligger bak hans terror?»

Ytre venstre har alltid vært preget av endetidsforestillinger og gjenfødelse, det som kalles millenarisme. Det ligger litt i den revolusjonære logikken: Det må tross alt være gode grunner for revolusjon (les: voldsbruk). Så, for å si det litt slemt, er apokalypseforestillinger om klimaet en ypperlig fjøslykt for sosialisme i det 21. århundre.

Tanken om et slags opplyst øko-enevelde lurer i sivet, og ikke bare blant de revolusjonære.

I tiden som kommer, vil vi ganske sikkert også oppleve øko-terror. Det finnes nok av ytterliggående galninger som vil kunne finne på å drepe for klimaet. Pussig nok er det fra såkalte øko-fascister at de største faresignalene har kommet.

Hvis du snuser på eller omfavner diktatur og vold som politisk verktøy, er hva du ellers måtte mene likegyldig. Vi skal ikke fore trollene med sympati for motivene deres. For det vet alle som kan litt om historie, at der hvor vold og ufrihet regjerer, sitter befolkningen igjen med svarteper. Det som måtte være av store illusjoner om endring, renner ut i lite annet enn maktmisbruk, nepotisme – og vold.

Det skal ikke så mye til for å bli en terrorist. Så lenge overgriper ikke er psykotisk, kan en hvilken som helst voldelig aksjon klassifiseres som terror når det påropes et slags politisk motiv. Terroristen kan spre ødeleggelse og frykt hvor som helst, når som helst og mot hva som helst.

Det stilles andre krav til den som driver med sivil ulydighet. Det holder ikke bare å ødelegge noe. Sivil ulydighet er lovbrudd, men alt som er lovbrudd er ikke sivil ulydighet. Da kan det like gjerne være hærverk.

Her må miljøbevegelsen fortsatt holde tungen rett i munnen. Det som fremstår som småkomisk i dag, kan bli alvor i morgen.

Potensialet for utglidning i en krise som er høyst reell og ikke blir mindre, er ikke ubetydelig.

Innlegget var publisert i VG 29. november 2022.

Publisert: 29. november 2022