Ideer

Hvor kommer friheten fra?

Skal man forstå friheten, må man ha en bred tilnærming. Frihet manifesterer seg gjennom mangfold, toleranse, forskjeller og alternative livsformer. Men hvem er det, og hvilken politikk er det, som støtter opp om disse manifestasjonene av frihet? Her er ikke det åpenbare svaret høyresiden. Hvorfor er det blitt slik? Lars Gauden-Kolbeinstveit skriver i Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 6. desember 2011

Det er ikke liberalt å ønske eierskapet til begrepet frihet. Men det er for passivt å ikke mene noe om hvor friheten kommer fra og hvem som forsvarer den.

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, filosof i Civita.

Frihetsdebatten er en kulturkamp. Skal man som liberalkonservative fremstå som frihetens virkelige forsvarere, må man la budsjetter være budsjetter: uhyre viktige, kjedelige og i streng balanse. Friheten må forsvares på flere områder, slik som i antologiene Borgerlig Framtid (Timbro, 2011) og Friheden flyver (Cepos, 2010). Her skriver sjefsjurist i Cepos, Jacob Mchangama, om ”venstrefløjens multikulturalistiske udvanning av ytringsfriheden” og kritiserer blant annet de danske kulturradikale for å ha gitt opp sine liberale idealer. Videre diskuteres frihetens kår på så ulike områder som kulturliv, skatt, narkotika, sivilsamfunn og religiøs tro.

Antologiene har ulike perspektiver, men har til felles at de setter ord på hva det vil si å være borgerlig eller liberal i flere kontekster. Dette er interessant fordi man åpner opp for å tenke liberalt på nye områder og diskutere mer eller mindre fastgrodde oppfatninger i offentligheten.

”Därför är jag inte liberal”, av Thomas Idergard er et godt essay. Her kritiseres liberalismens frihetsbegrep, noe stråmannsaktig kan man innvende, men stråmannsargumentasjonen som rettes mot liberalismen er også selvforskyldt. Individ og autonomi er liberalismens slagord. Dette utelukker selvsagt ikke felleskap og samarbeid, men et ord som ”medborgerskap” er i denne sammenheng bedre, fordi det på hegeliansk vis fanger opp begge dimensjonene: både individ og felleskap. Et menneske er først et ”jeg” når det blir kalt et ”du”, som Idergard sier.

Slike bøker har blitt skrevet før, men ulike stereotyper om hva som kjennetegner høyre- og venstresiden lever i beste velgående – og ikke bare på grunn av venstrevridde media. Slike forklaringer er for enkle. Høyresidens næringsfokus og snakk om formueskatt bidrar også. Innvendinger om at fjerning av formueskatt kan skape arbeidsplasser, er for kompliserte og teller ikke her. Det er overflaten, forsidene og overskriftene, som former offentligheten.

Synd? Ja, men likevel sant. Derfor er debattbøker som snur spørsmålene og bruker liberalismens innsikter på samfunnsområder som ikke intuitivt forbindes med liberalisme både spennende og interessant lesning.

Liberalismen har som politisk filosofi utviltsomt det beste teoretiske og mest konsistente svaret på hva som ligger i begrepet frihet. Konservative og venstreorienterte vil selvfølgelig kunne kritisere en slik påstand, men som konsistent teori er liberalismen overlegen. Liberalismen skulle slik sett ha det beste teoretiske utgangspunktet for å gi høyresiden og de borgerlige partiene eierskap til begrepet frihet. Men så enkelt har det altså ikke vært.

Både høyt og lavt, og til høyre og venstre i det politiske landskapet, er frihet en sentral verdi. Alle er tilhenger av frihet. Venstresiden har lenge understreket at reell frihet også handler om tilgangen på begrensede ressurser – friheten til er vel så viktig som frihet fra. Derfor snakkes det ofte om den egentlige eller den reelle friheten.

Men at liberalismens frihetsbegrep ikke har hegemoni i offentligheten, skyldes altså ikke at teorien er svak. Kampen om hegemoni og dominans i offentligheten handler om overflate. ”Ren overfalte betyder utroligt meget”, skriver Martin Ågerup i essayet ”No one I think is in my tree. En liberal tolkning af the Beatles – og af ungdomsoprøret”.

Ågerups grep i essayet om Beatles – fra den ellers glimrende antologien Friheden flyver – er interessant. Hans tilnærming til frihetsbegrepet er presist. Han definerer ikke den liberale friheten bredere for å kunne kategorisere Beatles som et liberalt fenomen, men bruker liberal teori for å vise at Beatles var liberale. Ågerup lykkes med blant annet å analysere hvilke idealer og dyder som er typiske i noen tekster fra Beatles, for eksempel i ”Penny Lane” og ”Lady Madonna”, hvor det individuelle ansvar, småborgerligheten og det mangfoldige, men samtidig enkle livet hylles.

Det liberale og fordomsfrie opprøret til 67-erne ble transformert til noe revolusjonært og marxistisk av 68-erne, ifølge Ågerup. Det liberale og fordomsfrie opprøret var på sin plass. Det var helt nødvendig med opprør mot sivile makt- og klassestrukturer som holdt den individuelle friheten tilbake. Det var et nødvendig opprør mot den ”borgerlighet” som sa at langt hår, revy og rockemusikk var tabu.

Men barnet ble kastet ut med badevannet. De tidligere kulturradikale er dagens smaksdommere og autoritære borgerlige. Skal man forfekte liberalitet og fordomsfrihet, kan man ikke utelukke det enkle småborgerlige liv, hvor man steller sin hageflekk eller har bilde av dronningen i lommeboka, slik som brannmannen i ”Penny Lane”. Det er nettopp den mangfoldighet som åpner for småborgerligheten og det lavkulturelle som er den reelle mangfoldigheten og friheten.

Hvorfor er det blitt slik? Hvorfor er fest, kultur, alternativer, kreativitet, spontanitet, musikk, festivaler, litteratur, teater, autentiske mennesker, liv og røre noe vi forbinder med venstresiden? Hvorfor vil vi heller gå på fest med Heikki Holmås enn Jan Tore Sanner? Hvorfor er det slik? Og stemmer det? Er det ikke – eller burde det ikke være – omvendt?

Disse spørsmålene er noe av det antologiene forsøker å svare på. Det er bare å vente og håpe at noen gjør det samme på norsk.

Denne bokanmeldelsen er trykket i papirutgaven av Minerva (04 2011), som kan bestilles her.

Publisert: 7. november 2024