Forskning

Forskere kan gjerne stemme Rødt, hvis de er modige nok

Kristin Clemet om forskere og familiepolitikken.

Kristin Clemet

Publisert: 19. april 2022

«Nå møter jeg mine egne forskningsfunn i døra», skrev Kjersti Thorbjørnsrud i Morgenbladet forleden.

Som ledd i en studie om ytringskultur i akademia har hun undersøkt norske forskeres politiske ståsted.

Funnet er ikke overraskende: Forskere er venstrevridde.

Cirka 60 prosent av samfunnsviterne og 64 prosent av humanistene ville stemt på Rødt, SV eller MDG i 2017, hvilket er skyhøyt over befolkningen generelt.

Reaksjonene som har kommet, er ikke oppløftende. Det virker ikke som det er så mange forskere som syns at mangelen på politisk mangfold i forskningen er et problem. Men det budbringeren har avdekket, rammer henne nå selv.

Fra en kollega har hun fått høre at «folk der ute tror dette er oppdragsforskning for Civita», og at hun bør «ligge lavt i mediene fremover». Det er om å gjøre ikke å bli feilplassert som «høyreavviker» eller å gi ammunisjon til fienden.

Da jeg leste dette, kom jeg i tanker om en annen forsker som opplevde noe av det samme.

Yvonne Hirdman er sosialist og feminist. Hun nærmer seg 80 år og har gitt verdifulle bidrag til samfunnsforskningen i Sverige.

Et av de bidragene som vil stå igjen, er boken «Att lägga livet til rätta». Den kom ut i 1989 i forbindelse med den svenske maktutredningen.

Hirdman formulerte, på en lettfattelig og god måte, det borgerlige politikere mente, men som de ikke hadde greid å formulere like godt selv. Lederen for Moderaterna, Carl Bildt, trykket boken til sitt bryst.

«Hvilken skjebne!», sa Hirdman, som fikk mange negative reaksjoner fra sine kolleger på venstresiden. De mente at hun løp høyresidens ærend og burde skamme seg.

Hirdmans bok gjorde dypt inntrykk også på meg. Jeg skrev om den første gang på begynnelsen av 1990-tallet. Endelig var det en samfunnsforsker som satte ord på mine egne tanker! Jeg innbilte meg at hun politisk ikke kunne tilhøre venstresiden, for dette var sjelden kost.

Boken var et oppgjør med den paternalismen og sosiale ingeniørkunsten som preget familiepolitikken i Sverige.

Hirdman hevdet at sosialismens tro på systemer og planer ikke bare satte sitt preg på det økonomiske liv. Den hadde også forplantet seg inn i det private liv. Gjennom ulike familiepolitiske tiltak trodde mange at de kunne planlegge seg til lykke og harmoni i de private hjem. Siden folk ikke visste sitt eget beste, måtte staten gripe inn.

Mye har forandret seg siden 1980-tallet, men noe av tankegodset består. Som en av SVs statsråder formulerte det i 2013: «Vi som politikere må jo legge til rette for at folk tar valg som fører samfunnet i en bestemt retning».

Men hvor langt bør staten gå i å overstyre menneskers rett til å bestemme over egne liv? Er det grenser for politikk? Og er det rimelig å tro at staten greier å detaljstyre våre liv uten at det får utilsiktede konsekvenser?

Fødselspermisjonen er et interessant eksempel.

I 1930 var fødselspermisjonen seks uker, i dag er den på 49 uker med full lønn.

Permisjonen har fått stadig nye begrunnelser, og den er blitt mer fleksibel. Først var den begrunnet i kvinnens helse. Senere ble det gjort utvidelser av hensyn til omsorgen for barnet. I de senere år er det hensynet til likestilling som har begrunnet endringer i reglene.

De siste 20 årene er det særlig fedrekvoten som har skapt debatt: Hvor stor skal den være? Skal den kunne overføres til mor? Og skal familiene få noen uker hvor de selv kan velge hvem som skal være hjemme?

De politiske partiene er uenige, men i bunn og grunn er de enige om én ting: De syns ikke at familiene kan bestemme selv. Politikerne har en idé om hva som er best, og som de mener at borgerne ikke vil leve opp til, dersom de ikke blir tvunget til det.

Problemet er bare at nybakte foreldre ikke gjør som staten sier. De vil bestemme mer selv.

I 2010 kom det frem at over halvparten av mødrene var helt eller delvis hjemme i ukene som var forbeholdt far. Mange småbarnsfamilier brukte tiden til å reise på ferie.

Undersøkelsen vakte stor oppsikt.

Familieministeren understreket at det ikke var ulovlig for familiene å være sammen, men at det ikke var i tråd med statens intensjoner. Det var nemlig et viktig mål at «far skal ta ansvaret for barna alene». Likestillingsombudet inntok en litt mer militant holdning og sa at «vi bruker store summer på å presse likestillingen i riktig retning», og da er det viktig at pappapermisjonen blir utnyttet «etter hensikten».

Familiepolitikken fikk altså som uttalt mål at familiene ikke skulle være sammen.

Nå foreligger det en ny undersøkelse.

Etter at vi fikk såkalt tredelt fødselspermisjon, der én del er forbeholdt mor, én del er forbeholdt far og én del er til valgfri fordeling i familien, er det mange kvinner som rett og slett velger å ta ut ulønnet permisjon for å kunne være mer hjemme med barnet.

Politikernes forsøk på mikrostyring av livene våre virker altså ikke alltid etter hensikten. Og hver gang det avsløres at ordningene ikke virker slik politikerne mener at de skal, innføres det gjerne nye regler for å kompensere for mangler ved de gamle.

I dag er reglene for fødselspermisjon et lappeteppe av mål og prinsipper som det for mange er vanskelig å sette seg inn i.

Det er sunt at folk protesterer. Det virker rett og slett unaturlig og oppkonstruert at alle familier skal passe inn i en norm som andre har definert for dem. Det fins et stadig større mangfold av familier, og ulike familier velger forskjellig.

Vår nåværende familieminister mener at de som leker med tanken om å slippe til mangfoldet og gi familiene større valgfrihet, står på feil side av historien.

Jeg mener at selvbestemmelse og mangfold er et gode, selv om ikke alle velger slik

familieministeren eller jeg ville gjort.

Yvonne Hirdman sa det slik:

«Jag har alltid undrat över hur det kan komma sig at man «vet» hur det ska vara. Varifrån kommer föreställningarna om lyckan, hur livet ska levas, hur man skal älska? Jag har alltid sett dessa dominerande bilder av «hur det skal vara» som de starkaste hindren för min egen inre frihet, därför att de blivit det obönhörliga mått mot vilka mitt liv har mätts.»

Det fins et mangfold av måter å leve livet på. Vår opplevelse av frihet og velferd kan ikke alltid defineres av staten.

Yvonne Hirdman er blitt kalt «den røde professoren», men turte å analysere og stille kritiske spørsmål «fra høyre».

Hadde flere vært som henne, ville ikke forskernes politiske holdninger vært så viktige.

Dessverre er det mange som mangler hennes mot og selvstendighet.

Innlegget er publisert i Aftenposten 17.4.2022.

Publisert: 19. april 2022