Toleranse på norsk
Et tolerant samfunn, hvor folk med ulike meninger lever sammen, fordrer en sterk kritisk kultur.
Publisert: 17. oktober 2017
I vår tid med større mangfold og mer brytning mellom ulike kulturer eller tros- og livssyn hevdes det ofte at toleranse er en viktig verdi for å bevare et inkluderende norsk samfunn. Men hva er toleranse?
I Frihetens filosofi skriver Lars Fr. Svendsen at toleransebegrepet i nyere tid har gjennomgått en transformasjon som undergraver ytringsfriheten. Svendsens poeng er viktig fordi vi ofte ser tendenser til at noen som for eksempel er svært kritiske til eller karikerer konservativ islam, blir møtt med at de må vise toleranse. En slik bruk av toleransebegrepet er ikke fruktbar. Å vise toleranse handler om å tolerere – eller å holde ut – noe man nettopp er kritisk til. Et tolerant samfunn, hvor folk med ulike meninger lever sammen, fordrer en sterk kritisk kultur hvor for eksempel karikaturtegninger også inngår. Derfor skal vi tolerere ytringer, men ikke vold eller direkte oppfordringer til vold. Det er de som reagerer på ytringer med vold, som er intolerante – ikke de som ytrer seg svært kritisk om noe.
Transformasjonen av toleransebegrepet, slik Svendsen beskriver det, viser seg ikke bare i forbindelse med karikaturtegninger og voldelige reaksjoner. Toleransebegrepet misforstås for eksempel i debatter om elite versus folk når noen påstår at folkelighet ikke blir tolerert. Det finnes eksempler på at det man noe upresist kan kalle en elite, ikke forstår eller kommer med usaklig kritikk av folk flest. Men når et vridd toleransebegrep trekkes inn, står en i fare for å undervurdere vanlige folk. Vanlige folk som uttaler seg om politikk, tolereres selv om de kritiseres av eliten. Kritikken kan noen ganger være dårlig eller ufin, men også treffende eller relevant. Å si at folk flest ikke tolereres, kan lett bli et retorisk grep som populistiske ledere bruker for å avfeie legitim kritisk debatt.
I årets valgkamp var det debatt om norsk kultur og verdier. En sentral norsk verdi er nettopp toleranse. Ikke det at toleranse er en norsk oppfinnelse, men Norge har, sammenlignet med mange andre land, stor takhøyde for uenighet. Vi løser uenigheter ved offentlig – og i stor grad – saklig debatt, demokrati og vår rettsstat. Dette er en del av vår kultur det er verdt å ta vare på. Den gangen Vebjørn Selbekks rett til ytringsfrihet ikke ble beskyttet av våre politiske ledere under karikaturstriden, fordi noen reagerte med vold og ødeleggelse, bør sees som et uhederlig unntak, som ikke skal gjentas. Toleranse må forstås slik Voltaire formulerte det: ”Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.”
Innlegget er også publisert på Minervanett 16.10.2017