Valgfrihet vs. reell valgfrihet
Strevet etter å gi alle «reell valgfrihet» kan ende med at man innsnevrer valgfriheten, skriver Kristin Clemet i Morgenbladet.
Publisert: 18. juni 2016
Valgfrihet er et honnørord i den politiske debatten.
Mange vil si at det særlig er partiene på høyresiden som har markert seg som tilhengere av valgfrihet. Men siden frihet er et positivt ladet begrep, er også venstresiden ofte for valgfrihet.
I praktisk politikk dreier valgfriheten seg gjerne om muligheten til å velge skole, barnehage eller hjemmehjelp – eller for eksempel lengden på fødselspermisjonen. Skal man gjøre det litt mer høystemt, snakker man kanskje om retten til å være og å velge annerledes. Og her skiller partiene i en viss utstrekning lag: Venstresiden er mindre villig til å la folk velge annerledes på fellesskapets regning – med mindre det for eksempel er Steinerskolen det dreier seg om.
Venstresidens svar er imidlertid ikke at de er mot den valgfriheten høyresiden vil gi oss. Den sier bare at den, i motsetning til høyresiden, er for reell valgfrihet. Underforstått: Høyresiden går inn for en valgfrihet for de få og privilegerte, mens de svakeste må seile sin egen sjø. Venstresiden, derimot, vil gi alle mennesker de midlene de trenger for å nyttiggjøre seg valgfriheten, slik at den blir reell.
Hva som menes med «reell valgfrihet» blir sjelden problematisert. Det henspiller neppe på en grunnleggende psykologisk eller filosofisk antagelse om at mennesket, dypest sett, ikke er et fritt vesen. Snarere er det grunn til å tro at det som menes, er at ikke alle har de ressursene som skal til for å kunne velge, for eksempel fordi man ikke er høyt utdannet, har lite kulturell kapital eller simpelthen ikke er rik.
Et stykke på vei er dette åpenbart riktig, også slik høyresiden ser det. Millioner av mennesker lever i så dyp fortvilelse og armod at det ikke er snakk om bare å velge seg et bedre liv. Så når høyresiden snakker om «like muligheter» er det ikke bare et spørsmål om like muligheter til å velge, men også om like muligheter til å være i stand til å velge. Også høyresiden er altså innforstått med at vi trenger både positiv og negativ frihet, men den mener at den positive friheten må utformes slik at den er forenlig med mangfold. Og et typisk virkemiddel for å myndiggjøre mennesker, er utdanning. Den som kan lese, skrive og regne, kan også lettere reflektere over handlingsalternativer og foreta valg.
Min kritikk av venstresiden er at den overdriver bruken av begrepet «reell valgfrihet» i en slik grad at den umyndiggjør vanlige folk. Når vanlige, voksne nordmenn anses ute av stand til å velge mellom sykehjem eller skoler, går man, etter min mening, for langt i å stakkarsliggjøre mennesker og å opphøye politikere til en elite som syns de vet bedre enn oss. Alternativet til at folk velger selv, er jo at politikerne gjør det for oss.
Men det kan også reises andre innvendinger mot en altfor omfattende politikk for å gi folk «reell valgfrihet».
I venstresidens streben etter reell valgfrihet, der man legger til rette for at vi skal foreta «riktige» valg, risikerer man nemlig også å innsnevre valgfriheten. Et typisk område er likestillings- og familiepolitikken, som denne uken ble diskutert på Stortinget.
På dette området er det en kamp mellom høyre- og venstresiden om hvem som de facto legger til rette for mest valgfrihet: Hvem skal for eksempel bestemme over uttak av fødselspermisjon, og hvordan skal den eventuelt fordeles mellom far og mor? Hva gir far, mor og familien størst (reell) valgfrihet? At staten bestemmer, eller at mor og far bestemmer selv?
På dette området har partiene vært ekstremt opptatt av de relativt små forskjellene dem imellom – som for eksempel om det er 10 eller 14 ukers pappakvote som gir mest valgfrihet. Men i kampens hete har de kanskje glemt å se hvordan politikken totalt sett, uansett hvor lang pappakvoten er, ikke bare skaper mer, men også mindre valgfrihet. For eksempel klør mange politikere seg i hodet, fordi de ikke skjønner hvorfor norske kvinner ikke er mer interessert i en karriere som toppledere. Men kanskje må svaret søkes i deres egen politikk og i de holdningene de forfekter?
Den svensk-kurdiske samfunnsdebattanten Nima Sanandaji har skrevet boken The Nordic Gender Equality Paradox. Her skriver han om hvordan nordiske kvinner (og menn) faller inn i et mønster – for ikke å si ett mønster – dels som følge av politikk, dels som følge av holdninger som er utbredt i den toneangivende eliten: Alle skal ta fødselspermisjon, fordelt på mor og far, i cirka ett år. Deretter skal alle jobbe fulltid, fordi vi følger arbeidslinjen. Men selv om man jobber fulltid, kan man ikke ha vaskehjelp eller annen hjelp i hjemmet, fordi det strider mot våre verdier om at vi ikke skal ha «tjenerskap». Men resultatet er at det ikke er mulig å velge «annerledes». Det er hverken lett å velge å være hjemmeværende, ettersom det ikke har noen status overhodet og er i strid med arbeidslinjen (som er nødvendig for at vi skal ha råd til å betale for fødselspermisjonen), eller å velge bort fødselspermisjonen og gjøre karriere som toppleder. Det anses som litt Tårnfrid-egoistisk og er dessuten nesten umulig, hvis man ikke kan ha hjelp i hjemmet.
Sagt med andre ord: Strevet etter å gi alle «reell valgfrihet» kan ende med at man innsnevrer valgfriheten.
Ekte valgfrihet må også innebære friheten til å gjøre «gale» eller dårlige valg, til å gjøre «ukorrekte» valg og til å velge slik mange topp-politikere selv har gjort, når de velger omfattende fravær fra familien for å realisere seg selv.
Innlegget er på trykk i Morgenbladet 17.6.16.