Ulikhet og rettferdighet
Ikke alle tiltak mot forskjeller er uønskede eller bryter med liberale verdier. Tiltak mot forskjeller må også ta hensyn til den økonomiske veksten, både innad i de rike landene og globalt. Samtidig må veksten være av en slik art at den øker levestandarden og velstanden i befolkningen som helhet, ikke bare i deler av den. En bredt basert økonomisk vekst er mer stabil og bærekraftig på sikt, skriver Marius Doksheim i Klassekampen.
Publisert: 12. juni 2014
Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.
Thomas Pikettys «Capital in the Twenty-First Century» har gitt et bedre grunnlag for å diskutere økonomiske forskjeller enn vi har hatt tidligere. Selv om tallene hans skjuler viktige nyanser, tolkningen er diskuterbar og tiltakene er utopiske, er det verdt å diskutere hvilke forskjeller som er gode, hvilke som er dårlige, hvilke vi må tolerere, og hvilke vi bør gjøre noe med.
Kort oppsummert mener Piketty at de økonomiske forskjellene i verdens rike land har økt de siste tiårene, og at de mest sannsynlig vil fortsette å øke fremover, fordi avkastningen på kapital og formue vil være høyere enn den økonomiske veksten. De forventede store forskjellene vil gjøre at kapitalismen vil bli oppfattet som mer urettferdig og mindre bærekraftig enn den har vært til nå.
Det er ikke nødvendigvis så mye nytt i Pikettys beskrivelse av den historiske utviklingen, men han har bedre tall for å underbygge historien enn man har hatt tidligere, og han har en plausibel (men ikke selvfølgelig) og original tolkning for å forklare utviklingen. Det er derimot ganske bred enighet om at tiltakene ikke er mulig (eller ønskelig) å gjennomføre.
Det er i debatten fremkommet en rekke momenter som nyanserer og modererer Pikettys beskrivelse av ulikhetsproblemet, og som viser at teoriene og fremtidsprognosene ikke nødvendigvis er riktige. De viktigste har vi nylig presentert i et Civita-notat. Der viser vi også at forskjellene i Norge fortsatt er små, og at det bare har vært en forsiktig stigning de siste tiårene. Mens den rikeste prosenten i Norge har økt sin andel av inntektene med tre–fire prosentpoeng siden 1970-tallet, har den rikeste prosenten i USA økt sin andel med ti–tolv prosentpoeng.
Det kan dessuten være at noe av den forskjellsøkningen man har sett i Norge, kommer av skattereformer som har gitt et bredere skattegrunnlag og bedre registrering av høye inntekter, snarere enn av faktiske forskjellsendringer. Det er i hvert fall liten grunn til å snakke om sterkt økende forskjeller eller en stagnerende middelklasse i Norge. Klassekampens oppslag om tallene lørdag 7. juni er derfor misvisende: Vi er ikke på vei tilbake til 1800-tallet.
Den norske debatten om Piketty må derfor i hovedsak være en mer prinsipiell og overordnet debatt, som gjelder andre land i mye større grad enn Norge. Selvsagt kan og bør man tenke nytt om fattigdomsbekjempelse, inkluderende økonomisk vekst og omfordeling her også – men det er ingen grunn til å gjennomføre radikalt ny politikk i Norge for å hindre en utvikling som så langt ikke ser ut til å skje.
Men selv om Piketty kan nyanseres, er det liten tvil om at forskjellene har økt noe i de rike landene, og at de kan komme til å øke videre i tiårene som kommer. Det gjelder spesielt USA, der ulikhetene både er store og stigende. Det er derfor behov for mer forskning, blant annet om årsakene til de store forskjellene på USA og andre land – og mer debatt om hva som skal til for å unngå for store forskjeller, også i vårt land.
Økonomiske forskjeller kan både være positive og rettferdige. Det er for eksempel ingen som mener at alle bør tjene det samme, uansett utdanning, innsats eller oppnådde resultater. Også store formuer kan oppstå og vokse på forståelige og rettferdige måter. Det er derfor ikke forskjeller i seg selv som er skadelige, noe også Piketty understreker.
Problemet oppstår, mener Piketty, når forskjellene fremkommer på en urettferdig måte. De fleste syns det er rettferdig at barn kan arve sine foreldre. Men hvis arvinger, i generasjoner etter at noen har skapt formuene, fortsatt kan nyte godt av sine forfedres innsats, bare fordi kapitalavkastningen er høyere enn inntektsveksten, kan det underminere de meritokratiske verdiene som demokratiske og kapitalistiske samfunn er bygget på.
Også dersom rikdommen samles på få hender, uten at det har noen relasjon til innsats eller samfunnsbidrag, vil det kunne oppleves som urettferdig og skape en motreaksjon. Det behøver ikke å dreie seg om opptøyer eller revolusjon, velgerne kan simpelthen stemme på politikere som lover omfordeling eller regulering. På lang sikt og i verste fall mener Piketty at ulikhetene kan bidra til politisk uro og kapitalismens sammenbrudd.
Disse resonnementene er det lett å slutte seg til. Vi som er tilhengere av kapitalismen, er jo det fordi kapitalismen, bedre enn alle andre kjente økonomiske systemer, sprer velstand, løfter de fattigste, bidrar til demokrati og forbinder innsats og resultat. Liberale har tradisjonelt vært de fremste forkjempere for sosial mobilitet og fjerning av privilegier. I den grad ulikhetene blir selvforsterkende, og de rike gis anledning til å trekke stigen opp etter seg og hindre konkurranse fra andre, er det uheldig. Ulikheter som oppfattes som urettferdige, kan gå utover både velstandsveksten og demokratiet.
Vi er vant til en kapitalistisk økonomi som vokser raskt, der hver generasjon får det markert bedre enn tidligere generasjoner. Piketty spår at økonomien nå vil vokse saktere, at omstillingen og nyskapingen vil gå tregere, og at oppsparte midler og arv vil bli viktigere for menneskers velstand enn det har vært de siste tiårene.
Faren for at dette skal skje, er kanskje ikke så stor som Piketty tror, særlig ikke i Europa eller Norden. Likevel bør man se på tiltak som kan motvirke en slik utvikling mot større og urettferdige forskjeller. Aller helst bør det være tiltak som også bidrar til økonomisk vekst, noe som får liten oppmerksomhet i boken.
For å skape økonomisk vekst, er intet system bedre enn det markedsøkonomiske. Tross alt: Kapitalismen har gjennom de siste 200 årene skapt en enorm velstand. Det er det markedsøkonomiske systemets suksess som gjør at vi i dag kan snakke om at noen er fattige, selv om de har mer enn nok til mat og hus og klær. Tiltak for å skape større likhet vil være kontraproduktive, dersom de i for stor grad går ut over den økonomiske veksten. Pikettys forslag om en konfiskatorisk kapitalskatt er derfor feil medisin, fordi skatt på kapital på sikt vil redusere arbeidstakernes lønninger. Skatten bidrar til å redusere investeringene, og lavere investeringer betyr mindre produktiv arbeidskraft. Mindre produktive arbeidstakere får mindre betalt.
I dag er det innbyggerne i det som tidligere var verdens fattigste land, som merker markedsøkonomiens positive sider best. Halvparten av verdens i
nntekter tilfaller nå mennesker i fremvoksende og fattige land – en økning på ti prosentpoeng bare det siste tiåret. USAs andel av den totale «kaken» har i samme periode sunket fra 22 til 17 prosent.
Det blir stadig færre fattige mennesker i verden. Fortsetter det i samme tempo som det har gjort de siste 20 årene, kan den ekstreme fattigdommen være utryddet rundt 2030. For at denne utviklingen skal fortsette, er det viktig at økonomien fortsatt er åpen og inkluderende. Her er heldigvis Piketty enig.
Ikke all ulikhet er skadelig, og selv ekstrem rikdom kan være rettferdig. Men det er heller ikke slik at alle tiltak mot forskjeller er uønskede eller bryter med liberale verdier. Tiltak mot forskjeller må også ta hensyn til den økonomiske veksten, både innad i de rike landene og globalt. Samtidig må veksten være av en slik art at den øker levestandarden og velstanden i befolkningen som helhet, ikke bare i deler av den. Det er viktig ikke bare av rettferdighetshensyn, men også fordi en bredt basert økonomisk vekst er mer stabil og bærekraftig på sikt.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 12.6.14. Se også:
Civita-notat nr. 11 2014: Thomas Piketty – Nyansering og mulige løsninger
De siste årene er det blitt større oppmerksomhet om de potensielle farene ved for stor økonomisk ulikhet. Den franske økonomen Thomas Piketty har vært en av de viktigste premissleverandørene, og nå er hans bok Capital in the Twenty-First Century blitt oversatt til engelsk. Boken har fått enormt mye oppmerksomhet.
Dette notatet oppsummerer Pikettys funn, hans teori og hans forslag til løsninger. Deretter ser vi på momenter som nyanserer og modererer hans beskrivelse av problemet, og som viser at teoriene og fremtidsprognosene ikke nødvendigvis er riktige. Vi presenterer også tall og utviklingstrekk for Norge, som ikke er behandlet i boken.
Selv om beskrivelsen av problemet kan modereres betraktelig, spesielt for Europas del, står vi fortsatt i en situasjon der ulikheten har økt, og der den økonomiske veksten i enkelte land ikke i tilstrekkelig grad kommer hele befolkningen til gode. Derfor ser vi avslutningsvis på ulike forslag til løsninger, som både er mer realistiske, og som vil ha færre uheldige bivirkninger enn de løsningene Piketty har lansert.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_11_2014
Relatert
Nei, jeg tar ikke feil – jeg er uenig
Innvandringspolitikken må skape mindre konflikt
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Regjeringens boligmelding – for mye og for lite
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
