Demokrati

Underutvalget: Solbergs metode

Stoltenberg satte en ny standard når det gjaldt relasjonene mellom underutvalg og regjering og mellom regjeringen og Stortinget. Det vil sikkert flere forskere komme tilbake til. Også Solberg har muligheten til å sette en ny standard. Mer bruk av regjeringskollegiet og mindre bruk av underutvalget er en bra begynnelse, skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.

Kristin Clemet

Publisert: 17. februar 2014

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Ivrige lesere av denne bloggen vil vite at jeg mang en gang har stilt meg svært kritisk til den tiltagende bruken av det såkalte underutvalget i regjeringen. Jeg kommenterte det bl.a. her , og jeg skrev også om underutvalget i Aftenposten i 2010.

Jeg føler at jeg har snakket for døve ører. Få har interessert seg, og noen av dem som har gjort det, har ment at det ikke var noe problem eller ikke noe å bry seg med.

Jeg er uenig. Jeg mener det er svært uheldig, dersom regjeringen utvikler seg til å bli et sandpåstrøingsorgan, mens en liten krets på tre – fire personer, uten noen forankring i vår konstitusjon, blir den egentlige «regjeringen». En slik maktfordeling kunne man jo diskutert, hvis det var formelt forankret, men så lenge alle statsråder er like ansvarlige for de beslutninger som treffes av statsrådene og av Kongen i statsråd, må de også ha innflytelse på de beslutningene som treffes, selv om det kan gjøre arbeidet litt mer tungvint.

Omsider er det en forsker som har studert underutvalgets rolle, og funnene han har gjort, samsvarer godt med mitt eget inntrykk og mine egne erfaringer.

Kristoffer Kolltveit kan bl.a. dokumentere at underutvalget oppsto i forbindelse med omdanningen av regjeringen Willoch til en trepartiregjering (Høyre, KrF og Sp) i 1983, og at det siden er et utvalg som i hvert fall har vært i virksomhet i alle koalisjonsregjeringer – kanskje også, om enn muligens mindre formelt, i rene Ap-regjeringer.

Men bruken av underutvalget har forandret seg.

For det første har underutvalget gradvis blitt mye mer brukt. Underutvalget møttes svært sjelden i Willoch- og Syse-regjeringen, mens det møttes regelmessig og ganske ofte i f.eks. Bondevik II-regjeringen. Men møtene i underutvalget eksploderte nærmest under Stoltenberg II-regjeringen, og det var også da man bestemte at forvaltningen skulle forberede egne notater til underutvalgets møter. Statsråder i Stoltenberg II-regjeringen går dessuten, slik jeg oppfatter det, lenger enn andre i å mene at regjeringen i mange saker nærmest ble satt på sidelinjen av de reelle drøftelsene.

For det annet har bruken av underutvalget, ifølge Kolltveit, gått fra å brukes tilforhåndsdrøftelser til å brukes til hestehandler. Kåre Willoch var veldig opptatt av at underutvalget ikke skulle overta regjeringens rolle, men bare forberede drøftelsene i regjeringen – mens det under Stoltenberg II-regjeringen i realiteten ble gjennomført mange avsluttende drøftelser i underutvalget, der det bl.a. ble inngått rene hestehandler – der gjennomslag i en sak ble byttet mot gjennomslag i en helt annen, ikke beslektet sak.

For det tredje har den tiltagende bruken av underutvalget ført til mer maktkonsentrasjon i regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor, kanskje uten å forestå noen bedre reellsamordning og uten å ha dypere kompetanse, likevel har fått mer makt til å «hestehandle». Under Stoltenberg II-regjeringen, f.eks., fantes det i realiteten også et slags «under-underutvalg», ledet av statsråd Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen, som i realiteten også avgjorde mange saker.

Det er i lys av denne utviklingen det er interessant å se hva som nå skjer under den nye Solberg-regjeringen.

Solberg-regjeringen, som foreløpig bare har sittet i ca. fire måneder, har nemlig så langt valgt en helt annen arbeidsform.

Riktig nok fins det et underutvalg, som består at Erna Solberg, Siv Jensen, Jan Tore Sanner, Ketil Solvik-Olsen og Vidar Helgesen – men det har så langt praktisk talt ikke vært i bruk.

Det ligger ikke nødvendigvis prinsipielle årsaker til grunn for dette. Kanhende har Erna Solberg et mer pragmatisk syn på dette enn jeg har. Jeg syns likevel det er svært positivt, dersom Regjeringen kan greie seg med mindre bruk av underutvalget enn hva som har vært tilfellet til nå – og at Solberg dermed kan bryte en svært uheldig utvikling, som mange, som har vært i «systemet», kanskje betraktet som uavvendelig.

Dersom underutvalget skal brukes mindre, må regjeringen brukes mer – dvs. at flere av sakene må behandles i sin fulle bredde i regjeringen i plenum.

Hva er fordelene med det?

Jeg tror det er flere:

Jeg tror vi får færre «hestehandler» i regjeringen, og det er bra. Når man «kjøper» og «selger» saker, som ikke har noe med hverandre å gjøre, ligner det litt på House of Cards, som ikke akkurat presenterer politikkens mest edle sider.

Jeg tror vi får mer helhetstenkning. Statsrådene blir tvunget til å inngå reelle kompromisser og tenke helhet, bl.a. fordi de blir presentert for alle relevante argumenter – og fordi det er nødvendig, hvis de overhodet skal få tid til noe annet enn å sitte i langdryge regjeringskonferanser.

Jeg tror vi, i heldigste fall, kan få en mer effektivt arbeidende regjering. Statsrådene vil ha et sterkere incentiv til å bidra til effektiv saksbehandling, dersom de vet at de ikke bare kan «lempe» de vanskelige sakene over til et underutvalg. Kanskje kan det også hjelpe på gjennomføringsevnen, dersom alle statsråder føler seg mer dedikert til et felles prosjekt?

Thomas Boe Hornburg i Aftenposten skrev en interessant og god artikkel i forbindelse med Regjeringens 100 dagersmarkering. Han skilte mellom «politics» og «policy» og mellom det Regjeringen har prestert til nå og det den skal prøves på i tiden som kommer.

Jeg kunne brukt samme beskrivelse når det gjelder Regjeringens arbeidsmåte. For en ting er å greie seg uten underutvalg til nå – noe annet er å greie seg uten underutvalg i tiden som kommer. Dessuten er det nok lettere med to partier i regjering enn med tre.

Uansett: En viss bruk av et slikt utvalg er svært forståelig, særlig hvis det bare brukes til f.eks. forhåndsdrøftelser. En utstrakt bruk av utvalget med sikte på å treffe beslutninger på bekostning av drøftelser i regjeringen, er imidlertid ikke tilrådelig.

Stoltenberg satte en ny standard når det gjaldt relasjonene mellom underutvalg og regjering og mellom regjeringen og Stortinget. Det vil sikkert flere forskere komme tilbake til.

Også Solberg har muligheten til å sette en ny standard.

Mer bruk av regjeringskollegiet og mindre bruk av underutvalget er en bra begynnelse.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 16.2.14.

Publisert: 7. februar 2024