Borgerlig

Publisert: 27. juni 2017

Hva betyr borgerlig?

Ordet borger kommer opprinnelig fra det franske ordet for en by med en bymur rundt og med et torg eller marked sentralt plassert. Borgeren var innbygger i en slik by; bürger på tysk, burgess på engelsk og bourgeois på fransk. Fra den konkrete betydningen, å være innbygger i en by, utviklet begrepene borger og borgerlig seg til å bli betegnelsen på en samfunnsklasse, mellom adel og kirke på den ene siden, og bønder på den andre. Bourgeois på fransk betegner både en borger og det å være borgerlig.

Politisk er borgerlig historisk brukt om dem som plasserer seg til venstre for adel og geistlige og senere til høyre for sosialister. Opprinnelsen til begrepet kommer fra tiden omkring den franske revolusjonen på 1700-tallet da Ludvig den 16. plasserte sine konservative støttespillere på høyre side i folkeforsamlingen og de revolusjonære og liberale motstandere til venstre.

Politisk kraft

Den politiske betydningen borgerne fikk, hadde sitt grunnlag i den større økonomiske selvstendigheten borgerne etter hvert hadde fått bl.a. gjennom handel. De ble dermed en egen politisk kraft i opposisjon til de geistlige, førstestanden i den franske nasjonalforsamlingen, og mot adel, andrestanden i nasjonalforsamlingen. Borgerne var del av tredjestanden, eller allmuen, der alle som hadde økonomiske midler eller eiendom, befant seg. Tredjestanden inkluderte også håndverkere og frie bønder, slik tilfellet også var i Norge. De standsløse var de uten eiendom.

Etter den franske revolusjonen ble stendene oppløst, og kimen til de tre store politiske ideologiene, liberalisme, konservatisme og sosialisme så dagens lys. Sosialistene ønsket radikale samfunnsforandringer, noe de borgerlige ikke gjorde. Siden stendene var avskaffet, og de geistlige og adelen hadde mistet sine privilegier, ble den politiske aksen høyre-venstre etter hvert synonymt med borgerlig-sosialist.

Forståelsen av begrepet borgerlig

Borgerlig blir på engelsk også brukt som synonym for middelklassen. På fransk er begrepet borgerlig mer nyansert. Franskmennene har fire nivåer av borgerlige, som går helt fra småborgerlig til det som kan oversettes med overklasse, uten å inkludere adel. Derfor er borgerlig i den franske betydningen også synonymt med rikdom, ikke basert på landeiendommer, som i middelalderen, men på handel og kapital. Det bidro til at begrepet borgerlig senere er blitt knyttet til rikdom og sett i motsetning til den samfunnsklassen som kun levde av å selge sin egen arbeidskraft.

På norsk har borgerlig vært betegnelsen på borgere i byene (byborgerskapet), i kontrast til geistlige og til bønder. I gruppen av borgere inngikk etter hvert både handelsmenn, selvstendig næringsdrivende, akademikere og embetsmenn. I Norge er ikke borgerlig knyttet til rikdom, slik som på fransk, men mer likt den engelske betydningen, der borgerlig er synonymt med middelklasse.

Endelig blir borgerlig også brukt som en sosial og kulturell betegnelse. Her legges det vekt på kulturelle verdier og oppfatninger om samfunn og politikk som oppfattes å være borgerlige. Verdiene knyttes gjerne til et økonomisk byborgerskap, eksempelvis slik det er fremstilt i Thomas Manns roman Buddenbrooks fra 1901. Langsiktighet, nøysomhet, rettferdighet, måtehold og klokskap er borgerlige verdier.

I Norge regnes gjerne partiene til høyre for sentrum, det vil si Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet, som borgerlige. Det diskuteres imidlertid hvor godt begrepet er, og spesielt KrF har ofte foretrukket betegnelsen ”ikke-sosialistisk”.

Artikkelen er sist oppdatert 12.6.19.