Winston Churchills liberalisme
Churchill bør leses også som en praktisk orientert, politisk tenker, ikke bare som en stor statsmann. Hans liberalisme er pragmatisk, men nettopp derfor er den viktig, skrev Marius Doksheim i Minerva i 2013.
Publisert: 12. januar 2018
Da Winston Churchill skrev boken My Early Life, ville han skildre ”en svunnen tid,” det britiske imperiets storhetstid. Selvbiografien tar for seg Churchills barndom og ungdomstid, fra han ble født inn i en av Storbritannias mest fasjonable familier i 1874, frem til han som 30-åring hadde oppnådd et sete i Parlamentet og var i ferd med å krysse gulvet fra de konservative til de liberale.
Denne boken ble min første introduksjon til Churchill og det britiske samfunnet, ut over det lille man hadde skjønt fra historietimene og ved å følge tippekampene på TV. Og for en introduksjon det var: Før han var 30 år hadde unge Winston opplevd mer enn de fleste nasjoner opplever i løpet et tilsvarende tidsrom. Det var som å lese et eventyr.
Barndommen startet på Blenheim, slottet utenfor Oxford som i 1704 ble gitt til John Churchill, den første hertugen av Marlborough, etter seieren ved Blindheim i Bayern i den spanske arvefølgekrigen. Unge Winston forgudet sine foreldre, som til gjengjeld ignorerte ham. Faren hadde vært finansminister, og lå an til å bli statsminister, men rotet seg bort i politiske intriger og kom seg aldri tilbake på det politiske topplanet igjen.
Churchills skildring av skoletiden viser tydelig hvordan det britiske skolesystemet (ikke) fungerte. Når vi vet at det ender godt, endog med en Nobelpris i litteratur, er historien fascinerende. Hans senere frase om ”blood, toil, tears and sweat” ville beskrevet også Churchill i eliteskolesystemet. Han var gitt opp av alle andre enn seg selv, men maktet med hardt arbeid å prestere godt nok til (gjennom utstrakt bruk av foreldrenes kontakter) å komme inn på militær-skolen Sandhurst. Han ble aldri noe skolelys og måtte ta enhver eksamen flere ganger, men til slutt lærte han teknikkene som skulle gjøre ham til en av landets mest kunnskapsrike politikere.
Som så mange andre i den britiske overklassen tilbrakte han et par år India, hvor han det meste av tiden spilte polo og leste gamle klassikere. Før han ble sendt til India, hadde han vært på Cuba og dekket spanjolenes kamp mot et opprør for en avis. I 1897 deltok han i kamper på grensen mot Afghanistan, dels som journalist, dels som soldat. Denne kombinasjonen skulle bli hans måte å skaffe seg inntekt på de neste årene, og med avisartiklene skaffet han seg også et rykte som skulle komme godt med i kampen om å bli valgt inn i Parlamentet noen år senere. Han deltok i kampene mot mahdiene i Sudan i 1898, der han ledet en gruppe kavalerister i det som skulle bli britenes siste store angrep med kavaleriet, og skrev bok om opplevelsene. Virkelig berømt ble han imidlertid først under Boer-krigen. Han reiste dit dels som journalist og dels som stridende, og ble tatt til fange etter at toget han satt i, ble tatt i bakhold. Han klarte å rømme fra fangeleiren og gjennom hundrevis av kilometer med fiendtlig territorium, og ble tatt i mot som en helt når han kom tilbake til sine egne. Historien skulle hjelpe ham til å bli innvalgt i Parlamentet i 1900, 26 år gammel.
Churchills skildring av barndommen forteller ikke så mye om hans politiske tenkning. Men den gjør en ung gutt interessert i å lese mer om mannen som mer enn noen annen skulle personifisere Storbritannia i det 20. århundre. Når historien i My Early Life slutter, sitter Winston Churchill i Parlamentet for de konservative. Få år senere krysser han gulvet og slutter seg til de liberale. Dette er perioden der hans ideer og ideologi, hans grunnleggende politiske filosofi, kommer tydeligst frem. Denne tiden i hans liv er naturligvis mindre kjent enn Churchills innsats i verdenskrigene, men hadde hans politiske liv vært over i 1914, ville han likevel forsvart en plass i historiebøkene. Han bidro sterkt til den britiske politikken med en kombinasjon av en liberal markedsøkonomi og velferdsstat.
Det er illustrerende at Churchill gjennom sitt liv vekslet mellom det liberale og det konservative partiet. Han kan betegnes som en konservativ liberaler (eller en liberal konservativ). I årene som dekkes her, mellom århundreskiftet og første verdenskrig, er det hans liberalisme som er mest fremtredende. Siden ikke alle, selv om det fra mitt synspunkt ville vært riktig, umiddelbart forbinder liberalismen også med et sosialt engasjement, bør det understrekes at Churchills liberalisme også var sosial. Denne sosiale liberalismen kommer godt frem i de to sakene som var viktigst for Churchill i tiårene før første verdenskrig: Frihandel og etablering av den britiske velferdsstaten.
Frihandel
Det store politiske stridstema i Storbritannia i årene rett etter århundreskiftet var hvorvidt man skulle fortsette frihandelspolitikken eller ikke. Frihandel hadde vært britisk politikk det siste halve århundret. Nå ønsket flere, spesielt innen det konservative partiet, økt proteksjonisme. USA og Tyskland hadde tilsynelatende hatt suksess med beskyttelse av unge industrier, og med fremveksten av mer avanserte industrier ble behovet for planlegging og samarbeid større. En tollunion ville gjøre økonomien i det britiske imperiet sterkere og mer integrert, og det ville gi det offentlige sårt tiltrengte inntekter, hevdet de konservative.[1] Churchill var hele sitt liv frihandelens forsvarer, og det konservative partiet han hadde gått inn i Parlamentet for, var også frihandelsvennlig. Da koloni-minister Joseph Chamberlain i 1903 lanserte forslagene om økt proteksjonisme, og statsminister Arthur Balfour etter hvert støttet Chamberlain, valgte Churchill å krysse gulvet og gå over til det liberale partiet. Frihandelsdebatten var ikke den eneste årsaken – Churchill var misfornøyd med toryenes elitisme og beskyttelse av overklassen, og han følte seg også holdt utenfor de innerste sirklene i partiet – men det var utvilsomt den viktigste. Som han selv påpekte: Han har ikke forlatt det konservative partiet eller dets prinsipper. Det konservative partiet har forlatt sine.
Churchills argumentasjon for frihandel var delvis basert på interessene til det britiske folk og det britiske imperiet, dels på mer allmenngyldige prinsipper om åpenhet og markedsøkonomiens evne til å skape større velstand. Han trakk linjene tilbake til Richard Cobdens kamp mot kornlovene og viste til hvordan det britiske imperiet var bygd på, og var avhengig av, frihandel. Storbritannia er stort ”because our harbours are freer than the harbours of any other nation, because the perverted ingenuity of man has not been occupied in obstructing the fairways with fiscal stake-nets and tariff mudbars.”[2] Frihandel og markedsøkonomi skaper velstand og utvikling:
They (det britiske folket) are dependent on the conditions of a crop at one end of the world, and the state of a market at the other; and yet, upon this artificial foundation, through the inestimable advantages of unfettered enterprise, and of unrestricted sea communication, they have been able to build up a vast industrial fabric, which, it is no exaggeration to say, is the economic marvel of the world.[3]
For Churchill var kampen for frihandel ingen kamp for næringsaktørene. Det er arbeiderklassen som først og fremst tjener på billig importert mat og råvarer. Churchill var skeptisk til produsenter og kapitalister, selv om han var positiv til kapitalismen. Frihandelen sikrer at de mektigste næringslivsinteressene ikke går sammen om høyere priser eller annet som vil gå ut over forbrukerne og småprodusentene. Hans spissformulering om proteksjonisme er blitt sitert utallige ganger: ”To think you can make a man richer by putting on a tax is like a man thinking that he can stand in a bucket and lift himself up by the handle.”[4]
Velferdsstaten
Churchill var ingen teoretisk, ren og rank liberalistisk tenker. Han var en pragmatiker, men hans pragmatisme bunnet i en politisk tenkning som ligger klart innenfor moderne og praktisk liberalisme: Individet kommer først, men enkeltmenneskene må tilpasse seg samfunnets normer og tradisjoner. Det personlige ansvaret er stort, men det offentlige skal stille opp der det trengs mest. Det private næringslivet og markedsøkonomien skaper velstand, men må tøyles for å fungere best mulig. Han var derfor sterk tilhenger av frihandel og markedsøkonomi, men ønsket også økt offentlig ansvar på sentrale områder. Med hans egne ord:
… no man can be either a collectivist or an individualist. He must be both; everybody must be both a collectivist and an individualist. For certain of our affairs we must have our arrangements in common. Others we must have sacredly individual and to ourselves. […] And you will find the truth lies in these matters, as it always lies in difficult matters, midway between extreme formulae. It is in the nice adjustment of the respective ideas of collectivism and individualism that the problem of the world and the solution of that problem lie in the years to come. But I have no hesitation in saying that I am on the side of those who think that a greater collective element should be introduced into the State and municipalities.[5]
Troen på handel og konkurranse som veien til velstand, kombinerte Churchill med ønsket om trygghet for de som utkonkurreres. En økonomi basert på markedsøkonomi, åpenhet og kreativ destruksjon vil, selv om den fungerer godt, også skape tapere – i hvert fall på kort sikt, og den korte sikten er lang nok for de som rammes. Derfor må de som er tilhengere av en økonomi med raske og vanskelige omskiftninger, der arbeidsplasser kommer og går, også sørge for de som ikke klarer seg godt nok når arbeidsplassen forsvinner. Samtidig må velferdsstaten legge til rette for velfungerende konkurranse, ikke forsøke å hindre denne konkurransen i å virke.
Etter som Storbritannia ble rikere, ble det også i større grad mulig å møte behovene for offentlig velferd. Det var store forskjeller i det britiske samfunnet – og siden så mange var blitt løftet opp av industrialiseringen, var det nå tydeligere og mer oppsiktsvekkende at mange fortsatt var fattige. De liberale regjeringene mellom 1905 og 1914 la grunnsteinene i den moderne britiske velferdsstaten. Churchill var i høyeste grad delaktig, spesielt som innenriksminister mellom 1908 og 1911 og som finansminister David Lloyd Georges nære allierte gjennom perioden.
Han la til rette for bedre arbeidsforhold i fabrikker og gruver, gjennom blant annet åttetimersdag og kamp mot barnearbeid, og var tilhenger både av minstelønn, en form for keynesianisme gjennom offentlig organisert arbeid i krisetider og økt innflytelse til fagforeningene. I 1911 fikk man ordninger for sykdom og arbeidsledighet. Churchill og Lloyd George så gjennom den økte velstanden til utfordringene den moderne kapitalismen påførte arbeiderne, men i deres reformer finner man også igjen frihandelstanken, i at mindre tilpasninger kunne gjøre det kapitalistiske systemet mer rettferdig og mer bærekraftig.[6]
Det var stor oppslutning om velferdsordningene. Den politiske kampen sto om finansieringen. De konservative foretrakk toll, de liberale direkte skatter på forbruk og høye inntekter. Etter hard kamp mot Overhuset og de konservative, vant Lloyd George og Churchill til slutt frem. Økte skatter på luksusvarer, alkohol, tobakk, høye inntekter og land ga inntektene som trengtes. Inntektene skulle nå for første gang ikke bare finansiere statens oppgaver, men også omfordele mellom fattig og rik.
Liberalisme versus sosialisme
Som det norske Arbeiderpartiet i dets tidlige historie, var også det britiske Labour på denne tiden forkjempere for kombinasjonen av frihandel og velferdsstat. Churchills politiske tenkning skilte ham likevel klart fra sosialistene. Som han sa det, spissformulert og i valgkampmodus, i Dundee 1908:
Liberalism has its own history and its own tradition. Socialism has its own formulas and its own aims. Socialism seeks to pull down wealth; Liberalism seeks to raise up poverty. Socialism would destroy private interests; Liberalism would preserve private interests in the only way in which they can be safely and justly preserved, namely, by reconciling them with public right. Socialism would kill enterprise; Liberalism would rescue enterprise from the trammels of privilege and preference. Socialism assails the pre-eminence of the individual; Liberalism seeks, and shall seek more in the future, to build up a minimum standard for the mass. Socialism exalts the rule; Liberalism exalts the man. Socialism attacks capital; Liberalism attacks monopoly.[7]
At Churchill slett ikke var noen sosialist, til tross for at mange senere har forbundet velferdsstaten med sosialismen, eller i hvert fall sosialdemokratiet, kom enda tydeligere frem i årene etter første verdenskrig. Når perioden som dekkes her, frem til første verdenskrig, er over, er Churchill fortsatt bare 40 år. De neste 50 årene skal bli like innholdsrike, og langt viktigere for verdenshistorien, enn de første 40. Churchills liv levner ingen tvil om at han hele tiden sto fast på forsvaret av enkeltmennesket foran systemet, individet foran rasen eller klassen, friheten foran tyranniet.
Churchill er slett ikke noe feilfritt ikon for dagens liberale (om noe slikt finnes i liberalismen – det gjør det nok ikke). Hans forsvar av det britiske imperiet og den britiske nasjons overlegenhet var nok basert på liberale grunntanker, men må i dag sies å ha vært lite liberalt og av og til inhumant. Hans overklassebakgrunn preget ham også i synet på velferd – selv om han beveget seg langt vekk fra resten av overklassen på denne tiden ved å gi staten en stor rolle – ved at velferdsordningene skulle være noe det offentlige og elitene ga arbeiderne, heller enn noe arbeiderne hadde rett til. Men Churchill bør leses også som en praktisk orientert, politisk tenker, ikke bare som en stor statsmann. Hans liberalisme er pragmatisk, men nettopp derfor er den viktig.
Artikkelen var opprinnelig på trykk i Minerva i 2013.
[1] Morgan, 2001: The Oxford History of Britain. Oxford,
[2] Churchill: The Free Trade League, tale 19. februar 1904, Free Trade Hall, Manchester.
[3] Tale i House of Commons, 5. mars 1905. Sitert i Jenkins 2001: Churchill, side 97.
[4] Churchill: The Free Trade League, tale 19. februar 1904, Free Trade Hall, Manchester.
[5] Churchill: Liberalism and Socialism, tale 4. mai 1908. Kinnaird Hall, Dundee.
[6] Manchester, 1983; The Last Lion: Winston Spencer Churchill. Visions of Glory, 1874-1932. Little, Brown.
[7] Churchill: Liberalism and Socialism, tale 4. mai 1908. Kinnaird Hall, Dundee.
Relatert
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
All motstand mot progressive ideer skyldes ikke intoleranse
Libertarianismen er død – lenge leve liberalismen
