Ideer

Vil redde kapitalismens rykte

1800-tallets sosialistiske retorikk har preget vårt syn på kapitalismen siden 1848. Deirdre McCloskey vil redde kapitalismens rykte ved å gjenreise 1700-tallets borgerlige dyder, skriver Mathilde Fasting på Minervanett.no.

Mathilde Fasting

Publisert: 13. desember 2012

1800-tallets sosialistiske retorikk har preget vårt syn på kapitalismen siden. Deirdre McCloskeys vil redde kapitalismens rykte ved å gjenreise 1700-tallets borgerlige dyder.

The Bourgeois Virtues: Ethics for an age of commerce er Deirdre McCloskey’s første bok i serien om borgerlighetens æra (The Bourgeoise Era), den andre, Bourgeois Dignity: Why economics can’t explain the modern world, er tidligere omtalt på Minerva og McCloskey ble intervjuet da hun nylig var i Oslo av Jan Arild Snoen og undertegnede. The Bourgeois Virtues er første bok i en serie på tre planlagte bøker. Den tredje, The Treasured Bourgeoisie: How Markets and Innovation Became Virtuous, 1600—1848, And Then Suspect er planlagt utgitt i løpet av 2013 (analysen her er basert på utkast per November 2012). Til sammen danner de tre bøkene McCloskeys forsvar for dydene, kapitalismen og det borgerlige samfunn.

Hennes viktigste argument er at kapitalismen i seg selv er et system som fremmer og oppmuntrer til dyder til forskjell fra vanlige argumenter om at kapitalisme er et mer effektivt og rettferdig økonomisk system (av alle utprøvde økonomiske systemer hittil), eller at kapitalismen trenger dydene for å fungere godt. Hennes to hovedmotstandere er henholdsvis rådende økonomer og kapitalismeforaktende akademikere, ”Samuelsonian economics” (etter økonomen Paul Samuelson) og ”intelligentsiaen”.

Utskjelt borgerskap

McCloskey er opptatt av språkbetydninger og av begreper, og innledningsvis avklarer hun begge begrepene i tittelen, bourgeois og virtues, begge er vanskelig å oversette til norsk. Her bruker jeg ”borgerlig” og ”dyder”. ”Borgerlig” er med få unntak de vestlige intellektuelles mest brukte skjellsord etter 1848. McCloskey viser gjennom hele boken hvordan ”intelligentsiaen” fra slutten av 1800-tallet har vært fiendtlige overfor kapitalismen og foraktelige overfor moralen og livsførselen til borgerlige businessmenn:

”Making and selling steel or hamburgers is not the most prestigious field among intellectuals. Writing long books is.”

Noe av grunnlaget for forakten er at moderne business og økonomispråk mangler språk utover det rasjonelle og matematiske:

”A strictly economic, business language has grown up without including within itself the moral, religious, even humane language appropriate to its own activities.”

Og økonomisk teori mangler dydene så nær som én, prudence eller Mr. Maximum Utility. McCloskey går rett i strupen på hegemonisk amerikansk økonomiteori, som, satt på spissen, hevder at det eneste man trenger å vite om hvordan mennesker handler i en kapitalistisk økonomi er at de er rasjonelle og maksimerer nytter. Prudence er redusert til en nytte, og har mistet sin originale betydning fra gresk filosofi som var phronesis eller praktisk visdom og klok bedømmelse.

Det kapitalistiske samfunns dyder

For å motbevise den reduksjonistiske tesen om at rasjonell nyttemaksimering er det eneste som trengs for å forklare handling i en kapitalistisk økonomi, tar McCloskey for seg dydene som danner grunnlaget i et borgerlig, kapitalistisk samfunn – mot, rettferdighet, måtehold, klokskap, tro og håp – og hvordan hver og en av dem blir fremmet i et kapitalistisk samfunn, hvordan de kombineres og hva som skjer dersom en av dem mangler eller blir misbrukt.

Mot (courage) (autonomi, det å våge, det å holde ut)
Rettferdighet (justice) (sosial balanse og ærlighet)
Måtehold (temperance) (individuell balanse og tilbakeholdenhet, ydmykhet)
Klokskap (prudence) (know-how, forutseenhet, phronesis)
Tro (faith) (identitet, integritet, lojalitet, ærlighet)
Håp (hope) (optimisme, entreprenørånd, skaperlyst)

Og for å ta brodden av argumentet om at kapitalisme er bygget på grådighet, så er det ”Prudence unbalanced by the other virtues, such as Justice or Temperance”, som er grådighet.

Ingen dyder alene vil være av det gode. Det betyr at dydene ovenfor må kombineres, noe McCloskey viser mange eksempler på, både vellykkede kombinasjoner og ødeleggende kombinasjoner.

McCloskey kritiserer både Jeremy Bentham og Kant. Hun mener at Benthams forsøk på å besvare alle moralspørsmål med nytte er like reduksjonistisk som Kants prosjekt om å redusere moral til gode intensjoner. Adam Smith representerer the Bourgeois moment. Smith er ikke bare McCloskeys store forbilde, The Bourgeois Virtues har av kritikere blitt karakterisert som det Adam Smith ville ha skrevet dersom han hadde bestemt seg for å skrive en syntese av The Theory of Moral Sentiments and The Wealth of Nations. Den intellektuelle debatten om “das Adam Smith problem” motbevises ettertrykkelig. Adam Smith-problemet består nettopp i at de to nevnte bøkene ikke leses i sammenheng. McCloskeys bok spenner like naturlig over alle de fagområdene Smith gjorde i sine to verk; moralfilosofi, politikk, økonomi og historie.

Tilbake til Smiths moralteori

McCloskey anbefaler Smiths moraltenkning som hun mener ble skviset mellom Kants og Benthams plikt- og nyttemoral og Hobbes’ og Lockes kontraktstenkning. Hun vil tilbake til Smith. Avvisningen av hans teori om borgerlige dyder var en katastrofe i etikktenkningens historie, og resultatet har blitt en lang rekke teorier som forsøker å løse Hobbes’ problem:

”Can a group of asocial monsters, who have never been children and have never loved anything, never had faith or hope or justice or temperance, be shown on a blackboard to create out of rational self-interest a civil society?”

Problemet lar seg ikke løse i et moralregime som kun handler om maksimering av nytte.

McCloskeys prosjekt er å gjenreise de borgerlige dydene og vise at de er avgjørende for et kapitalistisk samfunn, at de til og med oppmuntres og foredles i et slikt samfunn. Hun forsøker å overbevise alle som ikke er glad i kapitalisme eller borgerlighet: ”attempting here a Summa contra gentiles, a treatise on the virtues of capitalism directed at people who believe it has very few”. Og hun er klar over at sjansene for å lykkes er små, for hun kjemper mot en idétradisjon både blant intellektuelle og blant økonomer når hun påstår at markedet støtter og oppmuntrer til dydene. Men hun har meningsfeller, i hvert fall fra opplysningstiden og frem til 1848, som er endepunktet for den tredje boken som ser nærmere på hvordan innovasjon og kapitalisme henger sammen.

Årsakene til hvorfor vestlige samfunn har en kombinasjon av rettsstat, fungerende byråkrati og et styresett med maktbalanse og en tilhørende markedsøkonomi er grundig forklart i Francis Fukuyamas nye bok The Origins of Political Order. Han poengterer at det ikke var slik at moderne vestlige samfunn oppstod i kjølvannet av Renessansen, Reformasjonen og Opplysningstiden, men at kimene til denne samfunnsstrukturen (ulike prosesser i ulike vest-europeiske land) finnes mye lengre tilbake i historien. Han argumenterer, som McCloskey, at ideer har drevet den historiske utviklingen. Begge plasserer miksen rettsstat med tilbehør og markedsøkonomi til Nord-Europa. Fukuyama snakker mest om den første, McCloskey om den siste. Fellesnevneren er at samfunn som ivaretar borgernes frihet også har markedsøkonomiske systemer.

Borgerlig innovasjonsiver fikk fart på utviklingen

McCloskey konsentrerer seg mest om Europa, og bruker nettopp renessanse, reformasjon og opplysningstid i sin argumentasjon, men skriver også en god del om hva som leder opp til denne perioden, nettopp for å forklare hvordan grunnlaget for markedsøkonomien ble lagt og hva som muliggjorde gjennombruddet. Hun angriper blant annet Karl Polanyis tese om at utstrakt handel kom med moderniteten, og dermed at pengeøkonomien var en ny oppfinnelse. Markeder og økonomisk aktivitet har eksistert i flere tusen år. Det i seg selv var ikke en borgerlig oppfinnelse. Innovasjonsiveren derimot, selve vekstkraften i en markedsøkonomi, var det som fikk fart på utviklingen. Hun kobler innovasjon til liberale rettsstatsprinsipper gjennom vernet av privat eiendomsrett, til fungerende byråkrati der avtaler, handel og finansiering ble mulig og til bystrukturer som fungerte som frihavner fra føydale strukturer på landet.

Poenget med innovasjonsiveren var nettopp at det man fant på ikke ble beslaglagt eller konfiskert med en gang det ble lønnsomt. Det ble mulig å tro på at det kunne lønne seg å skape noe. For å koble resonnementet til den første boken om dydene, handler det denne gangen mest om:

”The commercial version of courage and hope called “enterprise” came to be honored, without much monopoly. The commercial version of justice and temperance called “fair dealing” came to characterize even long-distance trade, without much cheating. The commercial version of faith and justice called “trust” made possible unthinkable innovations, without much envy.”

På norsk vil innovasjonsøkonomi være McCloskeys foretrukne begrep, ikke kapitalisme eller markedsøkonomi.

Entreprenørene blir utskjelt

I bok tre, som ikke er ferdigstilt ennå, er den mest interessante delen den som omhandler hva som skjedde etter 1848. McCloskey bringer inn litteratur og kunst i forståelsen av romantikken og dens avvisningen av markedet og de borgerlige dydene knyttet til en velfungerende økonomi. Hun skriver:

”After a brief flirtation with pro-bourgeois writing in the eighteenth century (Daniel Defoe is the high point; Voltaire admired the English bourgeois virtues; Jane Austen, late, admired at least the marriage market), literature sinks into a sustained sneer. The novel begins as the epic of the bourgeoisie but becomes with Balzac and Dickens an anti-epic”.

Og det er mye negativ retorikk å finne hos forfattere, intellektuelle og akademikere generelt når de snakker om markedsøkonomien og entreprenører etter 1848. Romantikkens avvisning av de rasjonelle elementene i opplysningstidsretorikken, bidro til at retorikken snudde. Vinduet som var åpnet av Adam Smith, der Wealth of Nations og Theory of Moral Sentiments, dannet grunnlaget for en positiv markedsretorikk, ble lukket.

Koblingen mellom ”Prudence” og nyttemaksimering, med homo economicus som en egeninteressert (og til tider grådig) individ har gjort mye skade for økonomisk tenkning. Ved å redusere økonomisk debatt til kun å handle om ”prudence-alone-rhetoric”, mister man det brede perspektivet som anlegges av blant annet Adam Smith. Den praktiske klokskapen som lå i begrepet ”prudence” ble frikoblet fra det andre borgerlige dydene, og McCloskeys poeng er at det ikke fungerer. Dydene fungerer sammen.

Dessuten understreker McCloskey at endringen i Europa ikke skyldtes kulturelle endringer, men i hvordan business og entreprenørskap ble verdsatt.

”In 1700, however, the absence of the new dignity for merchants and inventors in Britain would have led to the crushing of enterprise, as it had always been crushed before. Governments would have stopped invention to protect the vested interests, as they always had done. Gifted people would have opted for careers as soldiers or priests or courtiers, as always.”

Hun tror ikke på at Europa, og Nord-Europa spesielt, plutselig forandret seg kulturelt. Grådighet har alltid vært en synd, klok og balansert egeninteresse har alltid vært en dyd. Menneskelig motivasjon endret seg ikke særlig på slutten av 1700-tallet. Det som forandret seg i Europa var måten man begynte å snakke om handel, produksjon og innovasjon, representert gjennom tekster fra Defoe, Voltaire, Montesquieu, Hume, Turgot, Franklin, Smith, Paine, Wilkes, Condorcet, Pitt, Sieyes, Napoleon, Godwin, Humboldt, Wollstonecraft, Bastiat, Martineau, Mill, Manzoni, Macaulay, Peel og Emerson. Og det som forandret seg etter 1848 var tilsvarende tekstene til tenkere som Carlyle, List, Carey, Flaubert, Ruskin, Marx og Thoreau.

Om leseren likevel ikke lar seg overbevise av McCloskeys argumentasjon for de borgerlige dydene, skal det godt gjøres å skrive et grundigere forsvar for dem. De tre bøkene er spekket med eksempler, referanser og sitater som det er verdt å bruke tid på. Den røde tråden i alle bøkene er hvordan retorikken og ideene gikk fra å ”snakke” økonomiske aktiviteter ned, til å verdsette dem i en kritisk fase mellom 1600 og 1848, og for deretter å slite med ettervirkningene av Marx’ kommunistiske manifest (utgitt i 1848) frem til i dag. I en siste appell skriver McCloskey: Husk at språket bærer med seg ideer og at retorikken kan snu.

Artikkelen er publisert på Minervanett.no torsdag 13. desember 2012

Publisert: 3. oktober 2024