Vi hyller mangfold, men mener vi det?
Oslo Pride feirer mangfoldet, og organisasjoner og bedrifter kaster seg på bølgen. Men skal vi være tolerante må vi også tåle mangfoldet vi ikke liker, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 22. juni 2022
Alle elsker mangfold nå.
Oslo Pride er «Norges største feiring av skeiv kjærlighet og mangfold».
Men Pride er ikke alene om å feire mangfoldet.
Alle organisasjoner og bedrifter med respekt for seg selv arbeider nå for økt mangfold, gjerne «fordi det lønner seg» eller er «en ressurs».
Man hva slags mangfold er vi opptatt av?
Ytre og indre mangfold
Spørsmålet kan kanskje illustreres med min familie.
Jeg har nemlig en familie preget av stort mangfold.
Vi er hvite og brune i huden. Vi er homofile og heterofile. Vi er muslimer og kristne og ikke-religiøse. Vi er gamle og unge. Noen har funksjonsutfordringer, andre har det ikke. Noen er kvinner, og noen er menn. Vi jobber på lager, i butikk, i eldreomsorg, som selvstendig næringsdrivende og i et departement. Og vi går kledd temmelig ulikt og spiser forskjellig mat.
Variasjonen er altså stor.
Men hvor mangfoldige er vi egentlig, hvis alle stemmer Høyre og mener at Norge bør bli med i EU?
Passer det da bedre å beskrive oss som det motsatte av mangfoldige, nemlig veldig homogene, siden alle tenker så likt og mener det samme?
Det er det ytre mangfoldet som står høyt i kurs i dag.
Hvite, middelaldrende menn står aller lavest i kurs. Vi merker det i Civita: Tre damer i et panel på et møte går bra. Tre menn fører til klager – med mindre en er mørk i huden eller uttalt homofil. Da kan det kanskje passere.
Meningsmangfold
Det mangfoldet som sitter inne i hodene våre – altså våre meninger, holdninger og verdier – er hverken like verdsatt eller tillagt like stor vekt, dersom vi ser like ut.
På noen områder er debattklimaet ofte så hardt at mange som har helt legitime, men upopulære standpunkter, ikke engang tør å gi uttrykk for dem.
Det mangfoldet vi kan oppnå ved å inkludere konservative og religiøse mennesker som har problemer med fri abort, homo-feiring eller det tredje kjønn, for eksempel, anses ikke som viktig. De er, i mange kretser, knapt nok verdig respektfull omtale.
Og selv om vi elsker mennesker som er rare og annerledes, så hjelper det veldig at de er rare og annerledes på den riktige måten. Durek Verrett, for eksempel, er ikke det, så da kan vi heller håne og vitse med ham og Märtha så mye vi bare vil. Selv statsråder kan gjøre det nå – kanskje som en slags takk for sist til Kongen, som er en av dem som faktisk har forstått hva mangfold er. Han er konge for alle – enten vi er kommunister, homofile, Høyrefolk eller muslimer.
Heller ikke i akademia, der det er så mange presumtivt smarte mennesker, blir mangfold forstått og tatt på alvor. Man er selvsagt opptatt av det ytre mangfoldet. Kjønnsmangfold, for eksempel, er svært viktig.
Men meningsmangfold, i betydningen politisk mangfold, er det knapt noen som bryr seg om – i hvert fall ikke slik at det er hørbart for oss andre. Noen sier rett ut at det ikke betyr noe: Forskningen og undervisningen blir rett og slett ikke påvirket av at forskerne, som gruppe, ligger langt til venstre for befolkningen generelt.
Det er veldig vanskelig å tro, og det stemmer heller ikke helt med – ja, forskning.
Tallenes tale
Nylig har Henning Finseraas, Arnfinn H. Midtbøen og Kjersti Thorbjørnsrud publisert en studie med tittelen «Ideological biases in research evaluations? The case of research on majority–minority relations»
I denne studien ble norske samfunnsforskere bedt om å vurdere en artikkel.
To grupper forskere fikk hver sin versjon, der den ene var «venstrevridd» og den andre mer «høyrevridd» i tallmateriale og konklusjon. Ellers var artiklene identiske, også i metode.
Studien viste at den «høyrevridde» artikkelen ble vurdert til å ha mye større metodeproblemer enn den «venstrevridde», selv om metoden var den samme. Eller sagt på en annen måte: Selve metoden ble betraktet som mer problematisk, hvis man ikke likte konklusjonen.
Mangelen på meningsmangfold kan altså få konsekvenser.
Også meningsmangfold kan «lønne seg» og være «en ressurs», dersom man vil levere god forskning. Likevel er det ikke en type mangfold som så mange er opptatt av.
Det er fint å hylle mangfoldet.
Men hyllesten lyder litt hul når man bare er opptatt av det mangfoldet man liker best selv.
Også toleranse er en viktig verdi.
Men toleranse er ikke å tåle det mangfoldet man liker fra før.
Toleranse er å tåle det mangfoldet man ikke liker.
Innlegget var publisert i Subjekt 20. juni 2022.
Relatert
Månelandinger er dårlig egnet til å løse «ville problemer»
Syltynt Lenin-forsvar
Moene og Smith
Knausgård burde takket nei til Leninprisen
Hva kan vi lære av Adam Smith?