I anledningen av hundreårsdagen for den russiske revolusjonen har Nasjonalbiblioteket fortjenstfullt valgt å belyse hendelsen med en rekke arrangementer. Men programmet fremstår mildt sagt pussig. På institusjonens hjemmeside kan vi lese: «Nasjonalbiblioteket set i haust opp ein serie arrangement som ser nærare på dei ulike sidene ved revolusjonen, og på dei følgjene han fekk i Noreg og i verda.» Det lover altså godt for oss historieinteresserte. Den russiske revolusjonen og Lenins statskupp er for mange den kanskje viktigste hendelsen i forrige århundre. Konsekvensene var kolossale, noe arrangørene også er klar over, men med en vri, for å si det forsiktig. Teksten forklarer videre:
«’Fred! Jord! Brød!’ var blant Vladimir Lenins rungande slagord då han og bolsjevikpartiet la makta og framtida til Russland i hendene på folket i oktober 1917. Tsarveldets fall i februar innleidde den fyrste etappen i den revolusjonære kampen, som skulle bli ei av dei viktigaste hendingane i det 20. hundreåret.»
Som inngang i en pamflett fra NKP ville denne fremstillingen virket plausibel og dertil komisk historieforfalskende, men som allmenn historiefremstilling fra en statlig institusjon som skal være nasjonens hukommelse blir dette bare rart. Hvem har sovet på vakt?
Som de fleste kjenner til, innførte bolsjevikene et diktatur i Russland, som skulle vare i nesten sytti år. På det tidspunkt var tsaren allerede avsatt. I februar 1917 – altså under den egentlige revolusjonen – hadde en bred allianse av liberale, sosialister og sosialdemokrater tatt makten med mål om frie valg og parlamentarisk styre i Russland. Lenin, som ledet et mindretall av dogmatiske kommunister, sto fjernt fra folkeviljen. Lenins maktovertagelse var et regelrett statskupp, og alle forhåpninger om frie valg ble vraket. Det er også slik det blir forstått blant de fleste Russlands-historikere. Den frie forsamlingsretten for arbeidere og bønder ble ironisk nok fullstendig opphevet da sosialismen for første gang i historien ble til statsmakt under Lenin.
At Lenin og bolsjevikene «la makta og framtida til Russland i hendene på folket» er omtrent så langt unna historiske kjensgjerninger som det er mulig å komme. Lenin var en elitekader av dimensjoner. Han ville skolere folket til å frigjøre seg selv fra kapitalismen, som det het. Lenins skoleringsprosjekt gikk ikke så veldig bra i en revolusjonær bevegelse der det store grosset hadde store problemer med å akseptere Lenins autoritære sosialisme.
Enda verre gikk det ute i den alminnelige befolkningen, som hovedsakelig besto av bønder, livegne, analfabeter, som ikke forsto en døyt av bolsjevismen og i tillegg var både religiøse, konservative i ånden og slet med forbudte drømmer om retten til å eie en jordlapp.
Til Nasjonalbibliotekets forsvar kan det sies at alle kan gjøre feil med en møtetekst. Derfor var det med en viss forhåpning jeg gikk videre til de ulike arrangementene. Foruten en del kunstneriske innslag om revolusjonær jazz, kjærlighet og seksualmoral, inneholdt arrangementsrekken bidrag fra den britiske revolusjonære marxisten og Hugo Chavez-vennen Tariq Ali (nå avlyst), foredrag av Gerd Liv Valla om norsk arbeiderbevegelse etter 1917, samt en samtale (må man tro) mellom historiker Erling Sandmo og direktør ved Nasjonalbiblioteket Aslak Sira Myhre. Historiker Åsmund Egge er også med «for å se nærmere på hvordan den russiske revolusjonen satte sitt preg på den norske offentligheten i 1917 og årene etter».
Det ser altså ut som om Nasjonalbiblioteket har tromlet sammen en beholdning av folk som er solid plantet et sted på norsk venstreside. Det behøver ikke være noe problem overhodet.
Historiefaget er dels empirisk, det vil si at historien kan kildebelegges. Men når det gjelder årsaksforklaringer og virkningshistorie blir det mer komplisert. Vi kan ikke uten videre si at den ene tolkningen av historien er mer sann enn den andre. Både fagfolk og andre interesserte er preget av egne tolkningshorisonter, som for eksempel politisk ståsted og ulike oppfatninger av drivere for endring.
Når det er sagt er det vanskelig å ikke sitte igjen med et inntrykk av mangel på faglig og politisk balanse i dette programmet.
Det kan virke som om forskningsfronten har gått litt over hodet på Nasjonalbiblioteket og Aslak Sira Myhres profilering av revolusjonsåret, for i forskningsfronten befinner den seg ikke. Det er ikke dermed sagt at Nasjonalbiblioteket skal formidle tung internasjonal akademia for de utvalgte få. Det er prisverdig at man belyser historien på utradisjonelt vis, inkludert kultur og menneskelighet. Men det er synd at man ikke har klart å hoste opp et eneste foredrag som gir et hint om leninismens massive virkningshistorie, som på mange måter er viktigere enn de isolerte hendelsene i 1917: Hvordan Lenin satte standarden for totalitarisme som statsform i den moderne verden. Hvordan Lenin og bolsjevikene stengte døra for en frihetlig og demokratisk sosialisme i Russland og laget mal for flere titalls umenneskelige regimer som skulle komme senere, og som skulle koste rundt 100 millioner menneskeliv. Hvordan den internasjonale arbeiderbevegelsen gjennom mange tiår har brukt ufattelig mye tid og krefter på å distansere seg fra den autoritære sosialismen som hadde sitt utspring i oktober 1917.
Programmet fremstår også som om hundreårsjubileet er noe som skal markeres til ære for venstresiden. At i dette året glemmer man lidelsen, ofrene og feilskjærene, og konsentrerer seg mer om idealversjonen (eller jazz – og kjærlighetsversjonen) av den russiske revolusjonen. Det er også pussig at Nasjonalbiblioteket, som sitter på et enormt kildemateriale, der mange tiårs nyhetsdekninger, debatter og vitnesbyrd finnes i overflod, makter å presentere et så snevert og ensidig program. Vi snakker tross alt her om historisk dramatikk av episk format, som har formet den nyere tid politisk, ideologisk og minnehistorisk på mildt sagt mangfoldige vis.
Det står selvsagt enhver organisasjon fritt å belyse den russiske revolusjonen slik den ønsker. Rød Ungdom har valgt å feire bolsjevikenes kupp med å spise kake. I sommer var jeg på historiefestival i Cambridge og hørte foredrag av blant annet Orlando Figes, en av de fremste historikerne på feltet, som har skrevet den fabelaktige A People’s Tragedy. The Russian Revolution, en bok som alle bør lese ved anledning. Figes serverte ikke kake, for å si det sånn. Figes’ 1000 siders praktverk beskriver et nasjonalt traume og etableringen av det som skulle bli en katastrofe for de som måtte leve seg gjennom det største sosiale og politiske eksperimentet i menneskehetens historie.
Dessverre har ikke vi mennesker så god historisk hukommelse. Det hviler et stort ansvar på utdanningsinstitusjoner og andre store formidlere av historie. Kunnskap er makt, som det er sagt. I en tid hvor autoritære ideer og regimer er på fremmarsj er det ekstra viktig å gjenoppfriske og formidle de feiltrinn som ble så skjebnesvangre i det forrige århundre. Rosemaling av Lenin og den russiske revolusjonen har lenge vært en bærende fortelling ute på venstreflanken. Årsaken ligger nok primært i at Stalin så til de grader kjørte det sosialistiske statsprosjektet i grøfta, samt at det for en troende kommunist er nødvendig å finne en tidslinje der noe som tilsynelatende var «bra», degenererte til noe man ikke kan stå inne for. Dessverre stemmer lite av dette overens med det historikerne vet i dag.
Det hører med at Aslak Sira Myhre selv kommer fra en bevegelse som har hatt vondt for det. AKP(m-l) og noen av partiets etterkommere lengter fremdeles tilbake til en eller annen form for kommunisme. Så vidt jeg vet er Sira Myhre fremdeles erklært kommunist.
Knapt noe av dette som er skrevet av innvendinger her, er originalt. Derfor er det så man river seg litt i håret av Nasjonalbibliotekets prioriteringer. Det er så unødvendig.
Nå er det ikke slik at undertegnede skal sette Nasjonalbiblioteket i bås med bevisst historieforfalsking og propaganderi. Jeg vet ikke hva som har skjedd på kammerset. Kanskje det hele er en rekke av feiltakelser (med unntak av møteteksten).
Da Sira Myhre ble utnevnt som direktør for Nasjonalbiblioteket var det naturlig nok noen som reagerte. Kunne en mann med hans politisk ståsted fungere objektivt og ansvarlig i en så viktig stilling? På sett og vis er den typen kritikk både forutinntatt og lite liberal. Sira Myhre har da også skjøttet jobben sin mer enn godt nok. Men med et slikt utgangspunkt er det vel også rimelig at Sira Myhre trår varsomt i visse henseender. Det blir sånn sett vanskelig å forstå Sira Myhres og Nasjonalbibliotekets profilering av den russiske revolusjonen.
Innlegget er publisert i VG 31.10.2017.