Siri Hustvedts essay: En bok som gir tanken motstand
En bok som gir tanken motstand, er verdt å lese. I denne kategorien befinner Siri Hustvedt sine essays seg, skriver Mathilde Fasting.
Publisert: 10. desember 2017
A woman looking at men looking at women: Essays on art, sex and the mind. Simon & Schuster, 2016.
Siri Hustvedts siste essaysamling er fascinerende, lærd, tankevekkende og utfordrende. Det er nesten så jeg vil trekke paralleller til andre berømte historiske essays om det å være menneske, som Pascals Pensées, Montaignes Les Essais eller, som Hustvedt selv avslutter med, alle tekstene til Søren Kierkegaard.
I innledningen sin skriver hun om hele essayprosjektet. Det handler om det berømte skillet mellom sjel og kropp, mellom naturvitenskapene og humaniora, mellom hard og myke vitenskaper, mellom menn og kvinner, subjekt og objekt, og slik fortsetter det. Hvorfor er harde vitenskaper mannlige? Hvorfor tar Descartes feil i sitt klare skille mellom kropp og sjel, og hvorfor er den samtidige Margaret Cavendish mye nærmere en forståelse av sammenhengene mellom dem?
Det overskyggende spørsmålet er: Hva er et tenkende menneske? Hustvedt erkjenner på sokratisk vis at man aldri kan vite alt om alle ting. Jo mer hun utforsker de ulike spørsmålene hun stiller, jo tydeligere blir det at hun forakter absolutter og skråsikre sannheter.
Hustvedt har et arsenal av lærd visdom med seg. Det er ikke den forfatteren eller det kunstverket hun ikke har lest eller sett. Hun beveger seg elegant fra litteratur, til historie, filosofi eller lingvistikk. Det er i og for seg naturlig når man er professor i engelsk litteratur på et av verdens ledende universiteter. Mer imponerende er det derfor at hun har minst like god oversikt og over alt som skrives og sies innenfor psykologi, psykiatri, nevrovitenskap, hjerneforskning og genforskning.
Essaysamlingen er delt i tre. Den første delen handler om kunst, litteratur og hva vi ser, forstår og tolker. Og her er det mange overraskende, godt begrunnede og tankevekkende observasjoner. Hustvedt fletter inn egne erfaringer, egen litteratur og egne vurderinger. Har man lest noe av det hun har skrevet tidligere, som romanene The Blazing World eller The Summer Without Men, får man her presentert rammene og hennes egne beveggrunner for hvorfor hun skriver.
Åpningsessayet har lånt tittelen til boken og handler om Picassos, de Kooings og Beckmanns kvinner, som Hustvedt ser på og spør: Hvordan påvirker kunsten henne som betrakter? Hva gjør hennes viten om kunstnerne og hennes rammer for forståelse med måten hun observerer kunsten på?
Det neste essayet handler om vår verdsettelse av kunsten når vi vet hvem kunstneren er. Hva betyr kunstneren for vår opplevelse av kunstverket – why a famous name attached to a painting literally makes it look better? En favoritt er essayet Hustvedt vier til kunstneren Louise Bourgeois, kunstneren som ligger bak Hustvedts egen utforskning av hvordan kunst oppfattes ulikt om det er mannlige eller kvinnelige kunstnere, som i hennes siste roman A Blazing World. Hustvedt snakker norsk, og mange av essayene hennes har referanser til Norge, blant annet et hun har kalt No Competition, med et enkeltsitat fra en samtale hun hadde med Karl Ove Knausgård.
Essayet handler om hvordan vi tillegger kvinner og menn ulike egenskaper og følelser. Hustvedt forteller om en særlig illustrerende hendelse med en kvinnelig forsker som ikke kommer til ordet på et seminar. Avslutningen handler om Knausgårds kommentar da Hustvedt spør om hvorfor han bare nevner én kvinnelig forfatter gjennom alle de mange tusen sidene i Min Kamp. Svaret overrasker og forstyrrer Hustvedt mer enn det irriterer: No competition.Handler det om at Kausgård ikke finner kvinnelige forfattere verdige å konkurrere med, å måle seg opp mot?
Den andre delen av essaysamlingen, The Delusion of Certainty, er tyngre og mer vitenskapelig anlagt. Hele essayet handler om hvordan hjernen fungerer, hva tenkning er, hvordan vi oppfatter og forstår, hvordan minnet fungerer og hvordan vår fysiske og psykiske verden samhandler på alle mulige måter. Jeg leser denne delen som en lang argumentasjon for hvorfor Descartes skille mellom kropp og sjel ikke lenger må fortsette å definere vestlig tenkning. Hustvedt makter å argumentere for hvorfor det ikke kan være slik at kropp og sjel er adskilt, eller at det tenkende mennesket er en isolert enhet.
I essaysamlingens siste del spør hun kort og godt: What are we? Hva er «jeg’et»? I denne delen filosoferer hun, og hun bruker egne erfaringer, som barndommens migrene og de nervøse skjelvingene, eller hvordan hun fra hun var ung har forsøkt å trenge inn i Kierkegaards tekster. I essayene Becoming Others og Subjunctive Flights handler det igjen om skillet mellom følelser og fornuft, hva som er fysisk og hva som er psykisk. Her forundres hun selv over at vi kan føle noe helt konkret i lesingen av en roman, selv om det bare er bokstaver på et papir. Hun beskriver andre aspekter ved hvordan vi oppfatter fantasiverdener i litteraturen som legemlige realiteter, altså at vi for eksempel kan fryse om vi leser om noe kaldt.
Jeg har lenge hatt et motto: «There is no such thing as too many books.» Etter å ha hørt en P2-sending med tidligere redaktør i Samtiden, Cathrine Sandnes, som snakket om bøker som må gi motstand, må jeg legge til:
En bok som gir tanken motstand, er verdt å lese. I denne kategorien befinner Siri Hustvedt sine essays seg.
Artikkelen er publisert i Minerva nr. 3/2017.
Relatert
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
