Ideer

Masvies påstand om frihetens normløshet faller sammen

Den virksomme friheten forutsetter en frihetens infrastruktur, bestående av rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og sivilsamfunnet, skriver Lars Peder Nordbakken.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 9. mars 2017

Andreas Masvie tar i sitt essay Frihet er å fornekte seg selv i Minerva 18. februar tak i en viktig moralsk dimensjon i diskusjonen om personlig frihet. Siden Masvie bruker min bok Liberale tenkere for vår tid som et utgangspunkt for å problematisere det liberale frihetsbegrepet og dets forhold til normer og dyder, vil jeg forsøke å komme Masvies tenkning i møte med noen kritiske og, forhåpentligvis også, konstruktive refleksjoner. Dette gir meg også en anledning til å utdype noen tanker om forholdet mellom frihet og moral, som ikke ble vektlagt i min bok om liberale tenkere.

Det sentrale punktet i Masvies kritikk er at et begrep om frihet som er normløst og verdinøytralt til hvordan vi velger å leve ut vår personlige frihet risikerer å ende opp som «en forvrengt forståelse av frihet, og er med på å undergrave den liberale samfunnsorden». Masvie er med andre ord redd for at vi uten dyder som rettleder våre handlinger mot det gode, i tråd med menneskets natur, vil undergrave «liberalismens kulturideal», for å låne et begrep fra Wilhelm Röpke. Jeg er enig med Masvie om at Wilhelm Röpke, en av de ni tenkerne jeg skrev om i min bok, er spesielt interessant i denne sammenheng. Jeg deler også, på lik linje med Masvie, Röpkes syn om at en liberal samfunnsorden ikke bare er betinget av liberale institusjoner, «men også av at enkeltmennesket kultiverer visse dyder» som styrker oppslutningen om de samme institusjonene.

Jeg kommer tilbake til hvorfor jeg mener Röpkes tanker også kan gi et viktig svar på Masvies frihetsdilemma, samtidig som Röpkes syn representerer en tydelig broforbindelse med min tolkning av frihetens innhold og forutsetninger.

I et forsøk på å forstå Masvies dilemma og kritikk av det frihetsbegrepet han tillegger meg, og som han opplever ikke henger sammen med det «idealsamfunnet» han mener jeg peker mot, kan det være klargjørende å analysere noen opplagte kilder til Masvies dilemma.

La meg først gjengi et viktig argument som Masvie utleder med utgangspunkt i påstanden om manglende sammenheng mellom mitt frihetsbegrep og det «idealsamfunnet jeg peker mot». Masvies tolkning er at denne uoverensstemmelsen kan forstås som spenningen mellom to motstridende frihetsbegreper: «De to motstridende frihetsbegrepene kan kanskje kalles for liberal normløshet og liberal perfeksjonisme. Kort fortalt innebærer liberal normløshet å følge egenviljen. Liberal perfeksjonisme innebærer på den annen side å velge et stadig mer moralsk liv. Nordbakken aksepterer et frihetsbegrep à la liberal normløshet for så å peke mot idealene til den liberale perfeksjonismen.»

Det frihetsbegrepet som Masvie kritiserer, er det grunnleggende frihetsbegrepet som jeg tar utgangspunkt i: at vi kun er frie i den grad vi opplever et fravær av tvang, og er forskånet mot å bli underkastet andres vilje. Selv om dette kun er utgangspunktet for min frihetstolkning, som utvides med et sett av liberale institusjoner som gjør friheten mulig og reell som et allemannseie, velger Masvie å kun forholde seg til dette utgangspunktet. Deretter velger han å tolke dette «negative» frihetsbegrepet som et normløst begrep, spissformulert som et frislipp for egenviljen til «å gjøre som man vil». Og, fortsetter Masvie, «egenviljen har bare verdi hvis den er rettet mot det gode», og det gode er videre avledet av menneskets natur, som «det gode denne naturen er rettet mot».

Hvis jeg et øyeblikk blir med på Masvies kritiske blikk på et minimalistisk, og etter min mening ufullstendig frihetsbegrep, vil jeg like fullt hevde at det er tilnærmet utenkelig å forestille seg en universell virksom frihet som ikke tilfredsstiller betingelsene for den «negative» friheten fra tvang og vilkårlig underkastelse. Ethvert forsøk på å innføre en betingelse om at kun frihet som anvendes i tråd med visse dyder, som retningslinjer for moralske handlinger, representerer en frihet vi har grunn til å verdsette, skaper tre ikke-trivielle problemer, slik jeg ser det:

1) Hvis det å være fri forstås som å handle i samsvar med et sett av definerte dyder, eksisterer ikke lenger frihet som et meningsfylt begrep. Det er erstattet med et synonym for troskap til å etterleve disse dydene. Herfra er dessverre veien kort til ufriheten, og en høyst illiberal form for moralsk paternalisme. Er det ikke mer meningsfylt å la frihet være frihet, og ikke forsøke å omforme det til noe annet, og samtidig la dyder være dyder?

2) Bør ikke nettopp den som verdsetter dydenes viktighet, med utgangspunkt i en forståelse av menneskets natur, være den første til å verdsette at mennesket av natur består av unike individer, som påkaller en betydelig porsjon tilbakeholdenhet med å underkaste individet en ytre bestemt definisjon av det gode? Wilhelm Röpke understreket ofte dette poenget med å vise til et kjent sitat av Abraham Lincoln: «No man is good enough to govern another man without that other’s consent». Den som forsvarer det negative frihetsbegrepet, gjør ikke dette forsvaret betinget av verken ulike friheters viktighet eller ulike dyders viktighet, men ser tvert i mot på dette som et vurderingsspørsmål, som det må være opp til det enkelte menneske selv å bestemme.

3) Det kan kanskje føles utilfredsstillende å forholde seg til et begrep om frihet som ikke bare rommer friheten til gjøre det gode og velgjørende, men også friheten til å feile og å utføre dårlige handlinger. Samtidig må vi spørre hvilken mening det har å snakke om moralske valg og moralske handlinger hvis ikke dette valget og denne handlingen springer ut av en situasjon hvor det romslige frihetsbegrepet er til stede. Er det ikke rimelig å betrakte den negative friheten som en nødvendig forutsetning for at vi i det hele tatt kan bedømme en handling etter etiske kriterier? Eller sagt med andre ord: Med hvilken rett kan vi kalle en handling for god eller dårlig, rettferdig eller urettferdig, hvis handlingen er styrt av andre enn individet selv? Og er det ikke nettopp frie individer som kan ta selvstendige og gode moralske valg?

Dessuten, hvor kommer Masvies betoning av «egenviljen» inn i bildet? Etter min mening er det mer meningsfylt å bedømme en handling som moralsk eller umoralsk, sammenlignet med å forsøke seg på det samme i forhold til «egenviljen». Ut fra et konsekvens-etisk ståsted er det umiddelbart klart at det er handlinger, snarere enn viljen bak handlingen som sådan, som får konsekvenser i virkeligheten. Noe tilsvarende gjelder hvis vi i stedet, eller i tillegg, vektlegger etiske kvaliteter ved de prosessene som en handling går gjennom, for eksempel om handlingen var konform med det Friedrich Hayek forstod som general rules of just conduct. Selv om det er liten tvil om at viljen påvirker våre handlinger i betydelig grad, spesielt motivasjonen bak våre handlinger, så er det heller ingen tvil om at våre handlinger også kan dekomponeres ned i flere elementer, som våre verdier og holdninger, evner, kompetanse, posisjon, forståelse av sammenhenger, vaner, erfaringer eller forventninger fra andre. Denne listen er tilstrekkelig lang til å grunngi et stort spørsmålstegn ved å fremheve egenviljen, til fortrengning av andre elementer som påvirker våre handlinger i virkeligheten.

Masvie formidler i sin minimalistiske frihetsforståelse, som underbygger hans egen betoning av frihetens normløshet, et bilde av friheten som «å gjøre det man vil». Selv innenfor den snevre rammen for Masvies betraktninger omkring den negative friheten, må denne spesielle tolkningen forstås som en ytterligere innsnevring. Å få lov til «å gjøre som man vil», uten ytre begrensninger, er en lite dekkende tolkning av det liberale frihetsbegrepet. Det er mer nærliggende å forstå denne tolkningen som frihet fra et barns ståsted. Imidlertid kan det også hevdes at en slik frihet fra alle hindringer ligger nært opp til det utopiske frihetsbegrepet Marx hevdet i forbindelse med menneskets tilstand i det kommunistiske idealsamfunn, hvor det ikke lenger var knapphet på noe, og der alle kunne «yte etter evne og motta etter behov».

Et mer utviklet begrep om frihet forekommer meg å være av en annen og mer liberal støpning, kjennetegnet ved en særlig nær forbindelse med personlig ansvar. Frihet under ansvar. Denne friheten er ikke bare betinget av at det frie subjektet står til ansvar for egne handlinger. Betingelsen gjelder også i motsatt retning: Det personlige ansvaret er betinget av at en handling er foretatt i frihet, basert på handlingsmuligheter som den «negative» friheten åpner for. Betyr ikke det at den dyden vi forbinder med ansvarlighet også er nært forbundet med Masvies «normløse» frihet, og at denne friheten derfor ikke er helt normløs?

Som nevnt utgjorde det «negative» frihetsbegrepet bare et utgangspunkt, riktignok et uunnværlig utgangspunkt, for min forståelse av et langt større frihetsbegrep.

Som jeg foreslår i min bok, med henvisning til Ralf Dahrendorf, må et realistisk begrep om frihet også favne friheten som en praksis, som en virksom frihet som inkluderer alle. Dette aspektet ved friheten reiser et nytt viktig spørsmål: Hvilke grunnleggende forutsetninger må være til stede for å muliggjøre friheten i praksis – som et allemannseie for alle? Etter min vurdering forutsetter den virksomme friheten en frihetens infrastruktur, bestående av fire grunnleggende uavhengige institusjoner som både betinger hverandre og balanserer hverandre: rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og sivilsamfunnet.

Dette ensemblet av liberale institusjoner er å forstå som et overordnet sett av rettferdige spilleregler, som et allemannseie for alle borgere. Staten derimot, er ingen spilleregel, men en kollektiv form for organisering av våre fellesgoder, statlige oppgaver og det offentlige maktmonopol, og er underordnet rettsstaten og demokratiet. De liberale institusjonene er borgernes felleseie, og borgerne i et fritt samfunn står over staten. De er med andre ord ikke undersåtter.

Dette ovennevnte institusjonelle aspektet ved mitt helhetlige frihetsbegrep har noen interessante konsekvenser i møte med Masvies normløshets-kritikk. Den viktigste konsekvensen er at Masvies påstand om frihetens normløshet faller sammen.

Hvorfor? Spillereglene som definerer innholdet i de liberale institusjonene jeg har i tankene, kan umulig karakteriseres som normløse, av minst to grunner: 1) fordi de utelukker en rekke handlinger som de fleste vil forstå som samfunnsnedbrytende og moralsk forkastelige, og 2) fordi de samme spillereglene utgjør et belønningssystem, som gir viktige bidrag til å belønne gode handlinger og straffe dårlige handlinger. Hvor sterke eller svake disse bidragene er bestemmes i stor grad av kvaliteten på institusjonene til enhver tid. Denne kvaliteten er videre kritisk betinget av det demokratiske engasjementet for å vedlikeholde og styrke institusjonene i møte med nye utfordringer og trusler.

Som Masvie helt riktig understreker, påvirkes også alle institusjoner av hvordan det enkelte mennesket oppfører seg i omgangen med spillereglene. Men som vi har sett, går påvirkningene i begge retninger, og måten spillereglene håndheves på, er også en viktig del av bildet. Samtidig overlates praktisering av dyder til det enkelte mennesket, i sine mange former for omgang med sine medmennesker gjennom et mangfold av moraldannende kretsløp som gis rom til å utfolde seg, takket være de liberale institusjonene.

Så kan vi spørre: Er det ikke nettopp de liberale institusjonene som gir de beste samfunnsbestemte betingelsene for å kultivere dyder som fremmer det liberale kulturidealet som Wilhelm Röpke så levende beskrev i sitt essay fra 1947? Dette er for meg en ikke-triviell sammenheng. Ikke overraskende var det også slik Röpke selv så det.

Helt avslutningsvis må det tillegges at jeg helt bevisst ikke har forsøkt å tegne et bilde av noe idealsamfunn, men snarere har betonet viktigheten å oppnå liberale fremganger gjennom et prinsipielt forsvar for frihet som er forankret i et realistisk og helhetlig begrep om frihetens institusjonelle forutsetninger.

Det betyr også at brodden i Masvies kritiske tolkning av mitt frihetsbegrep, satt opp mot et «idealsamfunn», blir borte. Derfor gir heller ikke mine tanker støttepunkter for Masvies påstander om motstridende frihetsbegreper, selv om jeg må innrømme at Masvies kritikk både er interessant og verdifull som ledd i en viktig offentlig diskurs om frihet.

Det betyr naturligvis ikke at dyder og moral blir mindre viktige i min tenkning. Styrken ved et fritt samfunn er nettopp at vi kan fremme dyder både gjennom hvilke spilleregler vi etablerer for samfunnet, og gjennom våre egne handlinger under eget ansvar. Denne forståelsen av forholdet mellom frihet og moral er naturligvis ikke original. Faktisk danner den en fellesnevner mellom samtlige ni tenkere jeg har skrevet om, og som kanskje kom aller klarest frem i tankene til Friedrich Hayek, Wilhelm Röpke, Walter Eucken, Karl Popper og Amartya Sen.

Innlegget er publisert hos Minerva 7.3.17.

Publisert: 12. september 2023