Liberalismen trenger mer luft for å puste
Liberalismen kan avgjort klargjøres bedre, men det vil neppe skje på grunnlag av selvpålagte motsetninger eller en minimalistisk frihetsforståelse. På veien videre trenger liberalismen både større ambisjoner og mer luft, for å kunne puste friere, skriver Lars Peder Nordbakken i Aftenposten.
Publisert: 13. september 2020
Helge Hveem og Bernt Hagtvet har i sine kronikker i Aftenposten etterlyst en mer prinsipiell, ideologisk debatt som både klargjør liberalismen og besvarer vår tids angrep på demokratiet og liberalismen. Det er betimelig.
Mer enn noe annet vil trolig liberalismens skjebne bli avgjort i møte med vår tids store samfunnsutfordringer. Vi befinner oss nå midt i en pandemi, omgitt av en verdensomfattende økonomisk krise, som føyer seg inn i en serie andre problemer som i varierende grad var der fra før: en stor klima- og miljøutfordring, en ny digitaliseringsrevolusjon, undergraving av internasjonale institusjoner, svekkede demokratier, økt maktkonsentrasjon, lav produktivitetsvekst samt økende geografiske og sosiale ulikheter.
Er liberalismen i stand til å stille de relevante spørsmålene og besvare dem på en måte som oppleves tillitvekkende og overbevisende for de fleste av oss?
Helhet og relevans
Rett under overflaten av slike utfordringer reiser det seg et annet spørsmål: Er det mulig å forestille seg en relevant liberalisme som ikke både er politisk, økonomisk og kulturell – samtidig? Bernt Hagtvet synes å mene ja. 4. september svarte leder og nestleder i Venstres prinsipprogramkomité, Iselin Nybø og Odd Einar Dørum, klokelig med et indirekte nei.
Hagtvets betoning av spenningen mellom tre typer liberalisme virker unødig begrensende. Hvis ikke liberalismen gis mulighet til å være like hel som de menneskene den forsøker å overbevise, kan den fort bli så liten og smal at selv den stolte arven fra den liberale humanismen blir vanskelig å skimte. Fra en relevant og levende liberalisme har vi rett til å forvente overbevisende svar på hva det vil si å inkludere alle i frihetens muligheter, i alle livets dimensjoner, inklusive de økonomiske.
Liberalismen har lenge vært en drivkraft for å gjøre friheten reell for stadig flere, basert på et gjenkjennelig sett av grunnleggende verdier og institusjoner: rettsstaten, det liberale demokratiet, det uavhengige sivilsamfunnet og en fungerende markedsøkonomi. Denne kombinasjonen har vist seg å være en suksessoppskrift og kommer neppe til å utgå på dato med det første.
Minimalistiske fallgruver
Helge Hveem har rett i at liberalismen må være sosial. Men det betyr ikke nødvendigvis at liberalismen bør reduseres til en underkategori: sosialliberalisme. Er ikke liberalismen sosial nok? Hvis noen er sosialliberale, hvem er så de egentlige liberale?
Det finnes flere historiske eksempler på hvordan ulike småliberalismer har ledet til politisk irrelevans og marginalisering. Både T.H. Green og L. Hobhouse, som Hagtvet nevner i sin kronikk, forsto dette godt i sin tid. Et nyere eksempel er Friedrich Hayeks minimalistiske, negative frihetsbegrep, som sosiologen Ralf Dahrendorf, ikke uten grunn, kritiserte for bare å være halvveis liberalt.
Dahrendorf-perspektivet
Dahrendorf har selv vist veien til en mer relevant og integrert liberalisme. Den bygger på et virksomt og inkluderende frihetsbegrep og inviterer til en klargjøring av hva liberal fremgang innebærer: at stadig flere får bedre muligheter til å leve selvbestemte liv. Dahrendorf la ofte til følgende kontrollspørsmål: Med hvilken rett kan vi snakke om et fritt samfunn hvis ikke friheten er reell og inkluderer alle?
En naturlig følge av dette perspektivet er å løfte opp betydningen av det politiske arbeidet med å utvikle, vedlikeholde og fornye frihetens institusjonelle forutsetninger, spesielt i møte med store samfunnsutfordringer. Den dahrendorfske liberalismen kan derfor vanskelig unngå å være både reformistisk, sosial og økologisk.
Liberalismen kan avgjort klargjøres bedre, men det vil neppe skje på grunnlag av selvpålagte motsetninger eller en minimalistisk frihetsforståelse. På veien videre trenger liberalismen både større ambisjoner og mer luft, for å kunne puste friere.
Innlegget var publisert i Aftenposten 10. september 2020.