Hinsides politisk fornuft
Bård Larsen svarer Hans Ebbing i Klassekampen: Kapitalisme garanterer selvsagt ikke mot politisk eller sivilt maktmisbruk. Det er det vel knapt noen som tror. Demokratiske institusjoner må på plass for at ordene «liberal» eller «demokrati» skal gi mening: rettsstatsprinsipper, pluralisme, maktfordeling, representasjon, organisasjonsfrihet og – sorry, Ebbing – eiendomsrett.
Publisert: 3. desember 2014
Av Bård Larsen, historiker i Civita
I Klassekampen 27. november maler Hans Ebbing videre på sin hypotese om at liberalismen går med fascisme i magen. For å illustrere dette, er det ikke lenger tilstrekkelig å trekke Augusto Pinochet opp av hatten. Vi er nå totalitarister in spe, intet mindre. Skjønt, hva dette ‘totalitære’ egentlig innebærer, blir hengende i lufta.
Primært skyldes dette at Ebbing tilsynelatende ikke vet hva det totalitære faktisk betyr. Vi kan og bør alltid diskutere markeder, forflatning og maktforskyvning i det liberale demokratiet, det er utfordringer nok å ta av. Men man kan saktens lure på Ebbings globale og historiske utsyn når avskaffelse av arveavgiften, som i realiteten er å flytte på småpenger i et statsbudsjett, innebærer en slags avgrunn mot den markedsfrihetlige totalitarisme. Liten tue velter stort lass, altså.
Hver gang noen på høyresiden ønsker skattelette, ser Ebbing et brunt mønster. Da kan man også forstå Ebbings skepsis til det parlamentariske systemet.
Ebbing favner bredt og ganske konspiratorisk – Naomi Klein er en hovedkilde: Liberalere har det til felles med fascister og stalinister at vi (på lang sikt) vil nedkjempe og i verste fall forby et fritt organisasjonsliv, og da særlig fagforeningene. Jeg har vanskelig for å tro at Ebbing mener dette. Premisset om at det ikke er en vesensforskjell på totalitære styreformer og vestlige demokratier, fortjener knapt noe svar, men vi kan gjøre det pedagogisk:
Det er et grunnleggende liberalt prinsipp at organisasjonsfriheten skal være en bærebjelke i et fritt samfunn. I Norge har fagforeningene svært stor makt. LO er Norges nest største organisasjon (bare Norges Idrettsforbund er større). Store organisasjoner skal og bør kritiseres i et levende demokrati. Sett i lys av lønnsnivå og rettigheter, er streikeiveren i Norge ganske stor. Dette problematiserer enkelte i Civita fra tid til annen. Dette betyr ikke at vi mener at markedet er underkuet av fagforeningene.
Ebbing hevder at det ikke finnes historisk empiri som viser at frie markeder fører til mer demokrati. Det er feil. Alt viser at frie markeder er relatert til mindre undertrykkelse. Regimer med liten økonomisk frihet er så å si uten unntak også regimer med liten politisk frihet, og som oftest er regimer med stor økonomisk frihet også regimer med større politisk frihet.
Økonomisk frihet er en nødvendig, men absolutt ikke tilstrekkelig betingelse for politisk frihet. Det fastslo Milton Friedman allerede i 1962, lenge før det moderne Kina var blitt et moteksempel til dem som måtte hevde at den er en tilstrekkelig betingelse.
I en analyse av styreformer har markeder alene ingen normativ verdi. Et autoritært styre er ikke liberalt, selv om det finnes et «fritt» marked. Kapitalisme garanterer selvsagt ikke mot politisk eller sivilt maktmisbruk. Det er det vel knapt noen som tror. Demokratiske institusjoner må på plass for at ordene «liberal» eller «demokrati» skal gi mening: rettsstatsprinsipper, pluralisme, maktfordeling, representasjon, organisasjonsfrihet og – sorry, Ebbing – eiendomsrett.
Og det er nok her Ebbings sko trykker som mest: Liberalere anser eiendomsretten som en grunnleggende menneskerett. Det er en historiens ironi at bolsjevikene, foruten å forby frie fagforeninger, gjorde bøndene mer livegne og eiendomsløse enn det de var før statskuppet, noe som må sies å være litt av en prestasjon.
John Locke skrev at mennesket gikk sammen i samfunn nettopp for å kunne forsvare sin eiendom. Kun gjennom samarbeid og stadig interaksjon kunne man sikre hverandres eiendeler. Den praktiske løsningen var en myndighet med evnen til å vedta lover og å håndheve disse. Denne myndigheten måtte være sterk nok til å sikre eiendomsretten – men samtidig tilstrekkelig begrenset til at den ikke selv ble en trussel mot den.
Ebbing setter på sin side opp et motsetningsforhold mellom politisk frihet på den ene siden og økonomisk frihet på den andre. Forskerne Indra de Soysa og Hanne Fjelde ved Prio hevder derimot i artikkelen «Is the Hidden Hand an Iron Fist?» at demokrati og økonomisk frihet har en gjensidig negativ effekt på politisk og økonomisk undertrykkelse. Økonomisk frihet fordrer en statlig og juridisk infrastruktur som beskytter og forvalter eiendomsretten – og at eiendomsretten distribueres på en legal og rettmessig måte. Individet skal beskyttes mot inngrep, både fra andre individer og fra staten.
Tilsynelatende forstår ikke Ebbing forskjellen mellom stor stat og sterk stat. Det har aldri vært noen hemmelighet at liberalismen tar til orde for en sterk stat, men samtidig fremhever at den må være begrenset. Når Ebbing skriver at «staten skulle være liten», står dette altså ikke i motsetning til at den skal være sterk. Det er i det hele tatt merkelig at Ebbing setter opp et tablå hvor liberalere angivelig tror at et fritt marked lever best under en svak stat med svake institusjoner.
Den ivrige EU-motstanderen Ebbing viser til EU og EØS som eksempler på at et markedsfrihetlig diktatur innføres via kjøkkenveien, her også med «støtte fra et bevisstløst sosialdemokrati».
Det er lite hensiktsmessig å gå inn i EU-debatten i denne omgang, men det ser ut til at Ebbings kritikk av det totalitære Civita i bunn og grunn er et angrep på generell europapolitikk og hele det politiske etablissementet, hvor også sosialdemokratiet er den ulmende fascismens nyttige idioter.
Liberalt sett er Norden ganske utmerket. Grunnleggende individuelle rettigheter står sterkt, også eiendomsretten, på tross av en størrelse på offentlig sektor godt over europeisk gjennomsnitt. Ifølge indekser for økonomisk frihet er de nordiske landene åpne og globale og blant de mest markedsvennlige i verden. Sivilsamfunnet står også svært sterkt. Ytringsfriheten er nærmest uangripelig.
Faktum er at det neppe finnes noe eksempel i verdenshistorien på et friere organisasjonsliv og en mektigere arbeidstagerside enn i det norske liberale etterkrigsdemokratiet. Men alt kan bli bedre. Hele tiden.
Ebbing trekker slutninger fra det spesielle til det generelle. Hva Friedman og Pinochet har sagt og gjort, er selvsagt ikke avgjørende for den norske liberale diskursen. Like lite som Lenin og Castro er guder for den norske venstresidens velferdspolitikk.
Ebbing omtaler sentrum/høyre som totalitære og Pinochet-svermere, og sosialdemokratiet som våre nyttige idioter. SV fikk i sin tid erfaring med denne typen retorikk når AKP omtalte dem som sosialfascister. Utledet av Ebbings ordvalg må man anta at han mener at sentrum i norsk politikk er en sivilisatorisk trussel mot arbeiderklassen, demokratiet, organisasjonsfriheten, miljøet og nasjonal suverenitet.
Min påstand at liberalere ikke er dogmatikere, tilbakevises av Ebbing fordi liberaleres credo er «troen på individets ukrenkelighet». Dette er altså et slags dogme i Ebbings øyne, som fører til en «opphoping av frie individer, modifisert bare av kontrakten mellom ‘de frie aktørene’ i markedet». Altså en ganske foraktfull beskrivelse av individet i samfunnet, som utgjør en trussel mot folkemakten.
Ebbing fremhever også det han mener er en bevisst treghet i det parlamentariske systemet, som igjen er iscenesatt av storkapitalen. Er vi her tilbake til gammeldags marxist-lingo, hvor befolkningen ikke vet sitt eget beste og det parlamentariske systemet står i veien for det nødvendige regime- skiftet?
Det er ikke noe totalitært ved Hans Ebbing. Men muligens noe autoritært?
Innlegget er på trykk i Klassekampen 3.12.14.
Relatert
Erna har mer å frykte
Hva kan egentlig økonomer (og alle andre) vite om økonomien?
Demokratiets kommende seier
Demokratiet er under angrep. Det sterkeste forsvar ligger i demokratiet selv. Demokratiets forkjempere må beholde troen på demokratiet og ta opp kampen.
Her er løsningene på kommuneproblemet
Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme
